[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Max Weber - et brohode

Statsviter Arne Kommisrud er ikke imponert over dagens samfunnsvitenskap.
Kommisrud åpner sin nye bok med å sitere Schopenhauer: «Menneskene leser alltid det nyeste, og ikke det beste tidene har frembrakt, derfor synker tidsånden stadig dypere ned i sitt eget smuss.» Appellen er klar: Vi bør lese sosiologen Max Weber.

Mange har alt gjort det. I løpet av de siste 20-30 årene har det vært en enorm økning i interessen for verkene hans. En viktig grunn til hans sentrale status, er at han fungerer som samlepunkt for tverrfaglige bestrebelser i grenselandet mellom samfunnsvitenskap og humaniora. Kommisruds bok vitner om det. Hans mål er å analysere den historiske sosiologiens metodegrunnlag ut fra Webers forfatterskap.

Ambisiøs brobygging

Kommisrud følger Stephen Kalbergs eksempel (i Max Weber's Comparative Historical Sociology, 1994) og forsøker bygge bro mellom to tilnærminger som hver på sin måte er en amputering av Webers historiske sosiologi. Reinhard Bendix' klassiske, Max Weber. An Intellectual Portrait (1962) er et godt eksempel på den ene formen for ensidighet. Bendix vil rekonstruere innholdet i Webers historiske studier, uten å knytte an til hans vitenskapsteori og metodelære. Thomas Burgers Max Weber's Theory of Concept Formation (1976) utgjør en motsatt form for ensidighet. Burger drøfter de metodiske prinsipp som ligger til grunn for Webers sosiologi, men hopper over hans historiske studier. Bendix ignorerer metoden, Burger historien. Kommisrud gjør et ambisiøst forsøk på å forene dette, ved å drøfte Webers metodikk i direkte tilknytning til hans historiske analyser.

Webers livsmål var å forstå den moderne, vestlige verden i dens egenart. For å få et grep på den moderne verden, benyttet han en historisk-komparativ metode. Han sammenlignet den vestlige utvikling med andre sivilisasjoner, som India og Kina. Slik forsøkte han å avklare hvilke forhold som er distinkte for Vesten, og som dermed kan forklare dens egenartede utvikling.

Makrohistorie

Hans komparative analyser er av stort format. Likevel støttet han seg på en nøktern kunnskapsteori. Hans idealtypemetode følger av at vi ikke kan rekonstruere historien i hele dens fylde. I stedet er enhver rekonstruksjon av den i en viss forstand uvirkelig: Fra dens mangfoldige virkelighet velger forskeren ut, og fokuserer på, de egenskapene ved ulike fenomener som er verdirelevante for ham.

Max Weber ser kapitalismen som den mest skjebnesvangre makt i moderniteten. Derfor er hans studier i stor grad organisert rundt spørsmålet om kapitalismens fremvekst. Han analyserer hvordan sosiale og kulturelle faktorer relaterer seg til økonomiske forhold.Ved hjelp av idealtype-konstruksjoner fokuserer han på sider ved f.eks religion eller familie som virker inn på kapitalistisk utvikling.

Kommisrud fremhever idealtypene som hypotesegenererende: De setter oss på sporet av den sammensetning av faktorer som kan forklare fenomer som kapitalismens utvikling. Webers metodologi er prinsipielt flerkausal, i motsetning til marxismens reduksjonisme. Han avviser også den evolusjonistiske historiefilosofien som ligger under den ortodokse marxismen. Han aksepterer ingen overgripende teleologi. Dette har to konsekvenser i følge Kommisrud. For det første må forklaringer forankres i individuelle handlinger. Men Webers metodologiske individualisme innebærer ikke en psykologisk reduksjonisme à la Elster. Webers individer er aktører som handler i sosiale kontekster. Fordi han gir avkall på teleologi, skiller han seg òg fra marxismen ved å være en mer gjennomført konfliktteoretiker. Weber ser kilder til verdikonflikt overalt, noe som skaper en prinsipiell åpenhet og uforutsigbarhet i historien.

Tre svakheter

Boken er for det første svært tunglest. Mange setninger er overlesset med meningsinnhold. Selv lesere som alt er fortrolige med Weber, kan få pustebesvær i møte med Kommisruds språkføring.

For det andre lover boken for mye. Forlaget må ta sin del av skylden for det, på bokens bakside står bl.a. at Kommisrud gir en helhetlig innføring i Weber. Forfatteren selv er mer beskjeden og betoner at hans hovedsak er Webers metodologi. Han argumenterer godt for at det er en nær sammenheng mellom denne og hans historiske analyser. Problemet er at analysene fragmenteres i eksempler. Et samlet grep på historien ofres til fordel for et samlet grep om metoden. Sammen med den tunge språkføringen, gjør dette boken mindre egnet som innføring.

For det tredje avslutter Kommisrud med et kapittel hvor han nettopp gjør noe av det som savnes i boken forøvrig. I avslutningskapitlet gjennomfører han en relativt helhetlig historisk analyse av Russlands utvikling de siste 2-300 årene. Hensikten er å illustrere hva den weberske tilnærmingsmåten kan yte i anvendelse. Besynderlig nok forsvinner både Weber og hans metodologi mer eller mindre ut av bildet samtidig. Rett nok er Weber nevnt ved flere anledninger. Likevel savner jeg en mer eksplisitt påvisning av at det er en webersk tilnærming som demonstreres. Analysen av Russland kunne vært spart til en annen anledning.

Arne Kommisrud:
Verdier og konflikt. Forklaringer i Max Webers historiske sosiologi
Spartacus Forlag
Anmeldt av Rune Åkvik Nilsen
BT:

MAX WEBER: Mannen er død - men verket lever.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.