Se - han snakker!

Erik Solheims bok hyller demokratiet, naturen, moralen og fornuften. Det er klart mannen får et profileringsproblem.

For å si det enkelt: Det er demokratiet, naturen, moralen og fornuften som skal redde oss alle fra vår kollektive undergang. At det er SV-mannen Solheim som skriver ut en slik resept vil nok ikke bare få Thorbjørn Jagland til å juble, men samtlige representanter fra politisk moderate partier. For SV stiller derimot den mulige nyorienteringen partiet overfor nye utfordringer. Den indre og gamle marxistfløyen i partiet er ikke det største problemet i så måte. Fordi Solheim i sin tale legger seg tett på Arbeiderpartiet skaper han nemlig et ytre profileringsproblem for sitt eget parti. Noe som selvfølgelig er en av grunnene til at Jagland endelig synes Solheim er på rett spor. Jagland kan smile ytterligere av Solheims antydninger om en sterkere allianse på venstrefløyen. Senterpartiets fremmarsj har gjort det påkrevet for Arbeiderpartiet å markere avstand til påståtte høyrereformer i det norske samfunnet. Et eventuelt pragmatisk og modernistisk orientert SV vil i en slik prosess være den perfekte alliansepartner. At Solheim i sitt forord hevder at Den store samtalen ikke er en bok om politiske samarbeidskonstellasjoner er det vel bare forfatteren selv som mener.

Loftsryddingen til Solheim innebærer også at Karl Marx har blitt tatt ned fra øverste hylle og plassert sammen med annet tankegods. Solheim gir Marx honnør for å være en av filosofihistoriens viktigste skikkelser, men fraber seg mannen som fyrtårn for den videre utvikling. Marx uten «isme» er Solheims oppskrift.

For Solheim betyr dette at man samtidig forkaster ideen om et sluttmål for samfunnets utvikling. Den proletariske revolusjon kan ikke lenger være målet for venstresiden. Revisjonistene Bernstein og Solheim finner hverandre i utsagnet om at: «Veien er alt, målet ingenting».

Veien for SVs leder er demokratiet som ideologi. En styrking av det sivile samfunn og enkeltindividets rettigheter. Man kan formelig høre at gamle radikale SV-ere vrir seg i graven. Ikke bare kaster Solheim Marx ned fra sokkelen. Den kollektive sosialistiske vei får samme behandling. Individet skal settes i sentrum. Det er privatsfæren og ikke staten som skal bygges ut.

Solheim vil nok også provosere mange svorne internasjonalister med sin forsvar for nasjonalstaten. Ifølge forfatteren må venstresiden ikke la seg tvinge til å velge mellom høyreekstremistenes blodige nasjonalisme og teknokratenes falske internasjonalisme. Patriotismen må ikke komme på gale hender, hevder Solheim, og taler varmt om norsk nasjonalisme. Det er nasjonalstatene som fremdeles skal være den politisk overordnede enheten i fremtidens samfunn. En argumentasjon som Solheim viderefører med å antyde at en skrinlegging av alle unionsplaner er et absolutt premiss for at han forandrer syn på EU. At Solheim i samme åndedrag blir en varm NATO-tilhenger blir nærmest en konsekvens av argumentasjonen.

Moral står sentralt i mange av de temaer Solheim tar opp. Solheim forsøker å skissere en moral man kan leve etter uten å være moraliserende. Og som så ofte før er det enklest å gjøre dette internasjonalt. Norge må være menneskerettighetenes stemme. Vi må være de fornuftiges stemme. Vi må ha en sikkerhetspolitikk som inkluderer Europa, og ikke bare det rike vest. Få på venstresiden vil vel være uenig med Solheim i dette. Samtidig kan man her ikke unngå at å se at Den store samtalen har mye slektskap med Rune Gerhardsens fortellerteknikk og argumentasjon. Solheim nyorientering mot individet følges selvfølgelig av ulike plikter som enkeltindividet har overfor storsamfunnet. Det personlige ansvar må graves frem igjen, vi må ta vare på de eldre, vi må ha respekt for erfaring og alder. Likhetene mellom de to fremtrer også på andre måter. De eksempler som trekkes frem er både forførende og pompøse. De har en enkelhet som virker tiltalende. De har en troverdighet som virker appellerende. De er aldri konkrete nok til å være avskrekkende. På mange måter er boken en reise i politiske anekdoter: Man går inn for landing der man har en god historie å fortelle.

Problemet med den Den store samtalen er paradoksalt nok at politikken lett forsvinner. Tilbake står Solheim med det samme sitatet som han innleder boken med: «Det finnes noe som kalles et venstreorientert instinkt, og jeg tror jeg har det». Med et slikt instinkt kan man selvfølgelig føre store samtaler. Om instinkter er gode ledesnorer i den praktiske politikken vil tiden vise. Solheim har beveget seg inn på en vei som kan lede til et nytt SV. Samtidig er dette en balansegang mellom venstresidens moderniseringsfrykt og tradisjonelle konservatisme. Er det noe rom til deg der da, Erik?

Erik Solheim: Den store samtalen N.W. Damm & Søn A/S 1995 Anmeldt av Bjørn Stensaker

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.