På kjøret

I Nelson Algrens bomsklassiker går det nedenom og rett hjem

Nelson Algren er ikke kjent, han levde fra 1909 til 1981, han ga ut flere bøker, men ble ikke tatt inn i det gode selskap før han var nesten død. Fra hans debut i 1933 med Somebody in Boots skrev han om den delen av befolkningen som middelklassen ikke vil tenke på, til tross for at Hollywood lagde en kritikerrost film av hans bok fra 1949 The Man with the Golden Arm med selveste Frankie Boy i hovedrollen, forble Algren en paria. Han var radikal, og jobbet aktivt mot McCarthyismen, som nok heller ikke gjorde han muligheter til å tre inn i varmen særlig store. Det nærmeste han kom anerkjennelse i sin levetid var et langt forhold til Simone de Beauvoir.

Den norske tittelen I horenes gate er ikke så god som den orginale, men den beskriver innholdet rimelig nøyaktig. For her er det horer, halliker, småtjuver og illegale spritsjapper som er settingen. Vår helt Dove er en ung kar som kommer fra totalt mislykkete kår, hans mulighet til å overleve ligger i opportunisme i skyggen av samfunnets laveste trinn, og han er ikke alene om dette i 1931 og -32, depresjonen er på sitt sterkeste og forbudstiden hadde ett år igjen av sin levetid. Måten å forflytte seg på er godstogloffing, et ikke ufarlig, men svært prisverdig alternativ til passasjervognene.

På denne måten beveger Dove seg fra Texas til New Orleans, hele tiden møter han andre mennesker i samme situasjon, som han gjerne foretar litt svindling på mikroplanet med, prosjekter som kan gi noen cent eller med flaks noen dollar, nok til en munnfull og kanskje litt Bull Durham rullings. Dove er på bunnen, og muligheten til avansement er ikke store.

Han er analfabet, men dette er ikke trist sosialrealisme à la Amalie Skram. Dove har en god dose humor og naivitet på lager som får dagene til å gå og sidene til å blafre. Han skulle gjerne ha hatt kontroll over bokstavverdenen: «Jeg ville sannsynligvis ha vært gift og sitti bra i det nå, jeg ville ha hatt klærne i ei edeltrekiste og abonnert på avisa i baseballsesongen om jeg bare hadde klart å lage ord av bokstaver.»

Men på den annen side:

«Du liker virkelig dette livet.» Sier en av Doves bekjentskaper.

«Det er det eneste livet jeg har,» er hans svar.

Depresjonen er på sitt heteste og vanlige regler gjelder ikke, det åpner seg en mulighet i horehusbransjen som Dove griper begjærlig, den er ikke særlig konjunktur avhengig.

«Den glade, gamle sommeren 31 bød New Orleans på nesten ubegrensede mulighet for unge menn med pen framtreden, store ambisjoner og vilje til å begynne på bunnen og arbeide seg opp Suksesstigen trinn for trinn. De med mer vett i skallen begynte på toppen og arbeidet seg nedover, for det gikk raskere.»

Som sin noe yngre kollega Jack Kerouac lar Algren hovedpersonen flyte rundt blant et større antall mennesker som sklir inn og ut av fortellingen uten noe om-og-men. Dette er fra til tid annen noe vanskelig å følge, det er ikke få navn leseren møter, og hvem som er hva er ikke mulig å være helt oppdatert i, for til forskjell fra Kerouac skriver Algren i tredje person, som gir et uklarere identifiseringspunkt, Dove er ikke til en hver tid med i fortellingen, og flere bipersoner får deler av sine femten minutter i løpet av de drøyt tre hundre sidene. Det er dog ikke noe stort problem, for alle har gode historier på lager, og fortellingen er ikke bygd opp slik at man for en hver pris må få med seg hvert eneste lille komma.

Algren selv reiste mye rundt i USA, og var dus med det miljøet han beskriver, ekskapadene de forskjellige karakterene påberoper seg kan Algren ha plukket opp de mange bulene han spilte poker og drakk i, de er troverdige og fulle av sprøyt, og hadde meg i gulvet gjentatte ganger. I horenes gate byr på milevis av livsvisdom. Den unge Dove får mange gode råd på veien av eldre og mer erfarne slitere, som av en han møter i fengsel; «Livet er hardt om du tar det metervis, gutten min. Men du behøver ikke å ta det metervis. Det er som fot i hose om du tar det centimeter for centimeter. Og du kan'ke kjøpe alt for penger. Fattigdom, for eksempel.»

For de av dere som liker å lese med musikk til, må det tilføyes at det fungerte utrolig bra med amerikansk vestkystpunk.

Med I horenes gate har Scorpius serien til Tiden kommet til bind ti, og som de forgående har også denne en utmerket oversettelse. Serien har børstet støv av og oversatt moderne klassikere av den undergrunnspregede typen, og har tettet pinlige hull i vårt litterære rulleblad. Nå gjenstår det desverre bare to bind til før serien skal pensjoneres, men det gjøres på en verdig måte; siste bind blir Tom Wolfes geniale The Electric Kool-Aid Acid Test, norsk tittel: Syreprøven. Den er ventet oppunder jul, rydd plass under treet.

Nelson Algren: I horenes gate Oversatt av Kjell Olaf Jensen Scorpius serien, Tiden Norsk Forlag Anmeldt av Morten Abrahamsen

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.