![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Gi litteraturen det som hører litteraturen til. Dette er en vesentlig beskjed som Morten Claussen vil formidle i sin bok Finn en mening den som kan. Og dette er myntet både på kunstlitteraturens skrivende og lesende skikt og miljøer.Det gjelder om å ta skriften på alvor, og for Morten Claussen vil dette si det som faktisk står der på papiret. Slik han leser tradisjonen, den litterære tradisjonen, har litteraturen opplevd sin egentlige frigjøring fra alt uvesentlig først ganske nylig,om vi tenker oss hvor langt tradisjonen strekker seg bakover i tid. Humanioras utvikling er der utviklingen tok til, der tekstene ble tolket som noe annet enn hellige. Dvs., oppmerksomheten ble rettet mot andre enn hellige tekster, mot oss istedenfor mot Gud, det var vi som ble det relevante i teksten. Og det var vi som skulle utlegges og fortolkes i tekst subjektet. I løpet av dette århundret har vi sett en dreining mot selve teksten som objekt, det har vært modernismens sterkeste kjennetegn innenfor litteratur en, selve tekstfascinasjonen, og vi kunne nesten si: av tekst besatt. Claussen opererer med sin egen «firerbande», som konstituerer hans litterære kanon (midt i denne «Bloom-tid»): irsk-englenderne Laurence Sterne og Oscar Wilde, Franz Kafka og nok en irlender, Samuel Beckett. Alle på hver sin måte kjennetegnet av et meta-aspekt i forfatterskapet, en bevissthet om sin fiktivitet, om fiksjonens fiktivitet. Og med større eller mindre grad av skrive-lyst; som ikke er et tilfeldig valgt ord, for det erotisk-seksual-pornografiske elementet blir konsekvent betont av Claussen,som kan sin Freud(som også Beckett kunne), som i sin tid var like sjokkerende lesning som han idag er en uunnngåelig selvfølgelig het blant alle involvert i humaniora. At betoningen er størst på Kafka for ikke å si Beckett er like uunngåelig. Vi er en del av dem og de av oss, de ligger direkte eller indirekte i alle den europeisk-amerikanske litteraturens varianter av kontekst, selve borgerlighet ens kontekst. Det er også denne konteksten Kafka og Beckett skriver seg vekk fra, og innover i litteraturen. Fremmedgjøring er en del av akten, og selv om begrepet er både overforbrukt og inflatert idag har det sin presisjon slik Claussen tenker. I forlengelsen av Marx ligger selve det fremmede i kunsttekstens forskjellighet, i tekstens åpne og lukkede nivåer, i tekstens hørbare og tause tale, i tekstens villighet og motstand - dette er noe av det å ta teksten på alvor, og litt lukter det naturlig nok av kanon i den opprinnelige betydningen. Forfatteren er en «profesjonsleser», som dessuten ser ut til å ha absorbert mer av paret Kafka/Becketts mørke grunntone enn Sterne/Wildes frivolt-anarkistiske. Enda mer pussig når en tar i beraktning at så mye av nyere teori legger vekt på spill/lek-aspektet, og dette klargjør kanskje også hvorfor Claussen ikke nevner Nietzsche med et ord i boken, når han gjør rede for humanioras vekst og utvikling fram til idag.Og heller ikke Kierkegaard, Heidegger eller Wittgenstein.
Og det er kanskje bregrensningens kunst han dermed gjennomfører innenfor bokens perspektiv. Et perspektiv som heller ikke nevner den poetisk-lyriske genren, som ikke opptar seg med Becketts poesi. Som igjen er interessant, når Claussen legger fram skisser til en videre utvikling av poetikken som monumentalt tekstbasert/orientert. Det gir arbeidsdelings-begrepet hos Marx en litt uventet vri, det åpner for en spesifikk genremaksimering som ikke virker nødvendig, men kanskje beleilig. Men det er også muligens et resultat av bokens format på 175 sider, som vil diskutere og avvikle humanioras tradisjonelle tolkningspraksiser, og dessuten vise veien mot nye, og også mot en ny litteratur. Men tilfellet i dag, situasjonen idag peker mot nye litteraturer; pluraliteten må nesten betones, for heller ikke den institusjonelle bakgrunnen som Claussen lener seg til er spesielt preget av homogenitet og entydighet,den har kanskje omsider fått oppleve sitt forskerobjekt litteraturens sprengthet og polyfoni. Og derfor er kanskje Nietzsche igjen blitt så anvendbar, som kanon og som inspirasjonskilde. Og ikke minst som en utsier av sannhet - av sannhetene, som bokstavelig talt formerer og omskaper seg foran øyene for oss. Og som er noe den skrive-lystne forholder seg til eller totalt ignorerer. Det polemisk utadrettede i tekst opptar ikke Claussen mye, som kanskje ikke ser den styrken det polemiske kan tilføre tekst. Som igjen er pussig, slik han presenterer Wilde og ikke minst Sterne. Litteratur er mer enn å desillusjonere både skrivende og lesende, den har sin force og den trekker den ikke alene ut av selve det inertekstuelle eller meta-litterære.
Litteratur er hørbart og klangen har sin egenverdi det antakelig aldri vil ta slutt å nyoppdage, og hvilken genre er klangens genre? Og hva er det klangen bunner i, i tillegg til tekst? Pluraliteten? Pluralitet var et kjennetegn på en av Becketts favoritter, Divina Commedia, og det var kanskje en bok han ikke kunne bli ferdig med - en sterk litterat som leser sterk litteratur. Vi har flere av dem, i dette århundret, i denne og andre verdensdeler, verdensdeler der ordet ÔhumanismeÕ ikke har mening.
Morten Claussen:
Finn en mening den som kan
Essays
Bokvennen Forlag
Anmeldt av Kurt Sweeney
BT: CLAUSSEN: Med vekt på fremmedgjøring.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]