Himmel og helvete

Man blir ikke nødvendigvis mer kreativ av å teste kunstige stimuli, men mange har satset på det.

Leseren kan sette tennene i alt fra lyrikk til Sigmund Freuds og Timothy Learys pseudo-vitenskapelige utredninger. Her er Carrie Fishers antakelig treffsikre skildring fra 1980-tallets Hollywood ( Postcards from the Edge), science fiction, dagbok-romaner, Aldous Huxleys meskalin-test og brev fra Burroughs til Ginsberg. Mer ukjente skribenter som Sean Elder og Jim Hogshire byr på glimrende feature-journalistikk, kongene på dette området, Tom Wolfe og Hunter S. Thompson er representert med utdrag fra henholdsvis The Electric Kool Aid Acid Test og Fear and Loathing in Las Vegas. Når man leser antologien i sin helhet blir man nesten brutalt kastet fra en skrivestil til en annen, fra en tid til en annen, det er ingen innledninger foran de enkelte tekstene så overgangene blir ofte brå. Midt mellom helt moderne fortellinger og genre serveres Baudlaires desperasjon over at kunstige stimuli er det eneste som kan lyse opp hverdagen, Alice følger den hvite kaninen til Lewis Carrols Wonderland, og Dickens forteller om morfin-dealing i 1800-tallets England.

De mest kjente forfatterne har navnene sine på coveret og skal altså fungere som trekkplastere. Men når man leser antologien blir det likevel klart at det snarere er de mer ukjente bidragsyterne som gjør White Rabbit tiltrekkende. Tekstene av velkjente forfattere er i seg selv så kjente at de fleste interesserte allerede har dem i bokhylla i uforkortet form, en del tekster er også øyensynlig revet ut av opprinnelig kontekst og noe krampaktig presset inn i antologiens, dette gjelder bla. Florence Nightingales n-setnings bidrag. Derimot kan man knytte mange gledelige nye litterære bekjentskaper blant de forfatterne som ikke er kreditert på coveret. Undertegnede gleder seg til å lese mer av Laurie Colwin og Amos Tutuola.

Det er en variert og broket forsamling skrivende mennesker og fortellerstiler vi blir kjent med. Fortellingenes innhold, derimot, varierer til tider alt for lite, redaktørene John Miller og Randall Koral kunne gjort leseren en stor tjeneste ved å begrense antall beskrivelser av LSD- og morfin-hallusinasjoner. Redaktørene har tydeligvis vært klar over fallgruvene i denne type litteratur; i innledningen siterer Koral Salvador Dali: "Nothing in the world bores me more than people with the habit of recounting their dreams or their hallucinations, since none of them is capable of bringing to life either." Likevel har de valgt å gjengi litt for mange tekster fra nå-skal-jeg-beskrive-hallusinasjonene-mine-genren og disse utgjør et litt trettende bevis på at inni er vi like, det er nesten ikke mulig å skille de forskellige bidragyternes hallusinasjoner fra hverandre. Et hederlig unntak er Terence McKennas «Katmandu Interlude» (fra True Hallucinations, 1993). For de av leserne som virkelig tar av på å lese bevrende skildringer av transcendens og visjoner med rensende elver og blomster av lys anbefales heller å lese «Paradis»-delen av Dantes Den Gudommelige Komedie, den inneholder nøyaktig de samme elementene og er av høyere litterær verdi.

White Rabbit - A Psychedelic Reader Chronicle Books, USA 1995 Anmeldt av Tone Velldal

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.