The final meltdown

Hovedrollen i Richard Prestons Faresonen innehas av et virus som får kroppen til å oppføre seg som snømannen Kalle i siste halvpart av april. Viruset heter Ebola, og den dårlige nyheten er at det har skapt en masseepidemi i 1995.

Boken følger Ebola-virusets historie fra det dukker opp i Marburg-varianten i 1967, via reinkarnasjon som Ebola Sudan og Ebola Zaire på sent 70-tall, til det dukker opp blant aper i USAs hjerte: Reston, like ved Washington DC i 1989.

Boken starter som et VTOL-fly. Rett til himmels uten tilløp. Blodet strømmer fra alle kroppsåpninger og deretter fra selve cellene, som går i oppløsning i noen av de mest sjokkerende case-gjengivelser som er satt på trykk. Det AIDS gjør på ti år, gjør ebola på et par dager. Ebola-viruset gjør kroppen om til viral masse, forvandler kroppsvev til å bli som seg selv. Kjøttet skvulper (!) og døden kommer som en befrielse for pasientene eller det som er igjen av dem.

Under omstendighetene skjønner man godt at en dansk familie, hvis sønn døde av viruset i 1987, fremstår under psevdonym. Å bli smittet av dette viruset er en skjebne man ikke unner sin verste fiende. Vi snakker om hurtigkompostering av kroppen.

Finnes det så ingen oppløftende elementer i dette bildet av den perfekte drapsmann? Jo, forsåvidt. Viruset smitter gjennom blodbanene og ikke gjennom luften, på samme vis som HIV.

Forskjellen mellom et virus som smitter gjennom blod og et som smitter gjennom luft, er som forskjellen på en avdeling infanteri og en formasjon bombefly. Derfor er det dramaturgisk ingen overraskelse at det oppstår et spenningshøydepunkt når Ebola, i form av et apevirus, ankommer USA - og det synes å smitte gjennom luft. Det er så man kan se for seg alarmskriket: It's airborne!

Likevel blir det noe av et antiklimaks når de militære helter fra USAMRIID - United States Army Medical Research of Infectious Diseases, med oberstekteparet Jaax i spissen - bekjemper viruset ved etnisk utrenskning av et apehus i Reston.

For det viser seg at Ebola Reston ikke smitter mennesker, på grunn av små variasjoner i virusets genmasse. Vi slapp unna - for denne gang. Dette er vel forøvrig årsaken til at filmen Outbreak - fra samme utgangspunkt i Ebola - jobbet seg svært langt bort fra den dokumentariske skildringen i boken.

De siste ukenes begivenheter i Zaire viser imidlertid med all mulig tydelighet at Faresonen er en ubehagelig aktuell bok. Bokens avslutning er et varsko vi i disse dager leser i alle aviser: Jungelen er ikke helt forsvarsløs mot menneskelige herjinger. Når vi braser inn i uberørt natur, hugger og høster, kommer vi kontakt med en del livsformer. Noen kjenner vi, malaria, sovesyke, etc. Andre av naturens forsvarsverker mot oss får disse til å virke som spretterter, og Ebola er rene atombomben.

«Don't mess with Nature» er en nærmest uangripelig punchline i disse fin-de-modernité-tider. Og boken gir solid næring til den stigende angsten for at vi har satt igang Moder Jords hevn og at snøballen allerede ruller.

Reklamen for X-files forteller at «du tror det ikke før du får se det». Vel: Faresonen tror man på: Særlig med TV-bildene live fra Kikwit i bakhodet er boken til tider intenst ubehagelig.

Det er selvsagt meningen. En herværende middagsavis gjorde det eksperiment å la Norges mest kjente epidemilege anmelde denne boken. Anmeldelsen ble negativ. Det er klart: En lege har som sin oppgave å hindre panikk i befolkningen, berolige dem. Reston derimot, ser det som sin oppgave å lage panikk og uroe befolkningen. Klarer han det, har selvfølgelig boken vunnet sin seier, både retorisk og ved kassaapparatene.

Slik sett er kjeft fra våre beroligere den beste attest forfatteren James Reston kan få. Å felle en spesifikt litterær dom ville være å gjøre prosjektet urett: Det er skrevet bedre dokumentarbøker enn denne, men svært få som er like aktuelle.

La oss bare håpe den ikke blir enda mer aktuell.

Richard Preston: Faresonen Oversatt av Steinar Moe Aschehoug 1995 Anmeldt av Lasse Midttun

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne ]

Artikkel automatisk generert, 20/05-95, kl. 19.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.