![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oslo Kinematografer har også deltatt i feiringen. Ved å sette opp tre eldre filmer som handler om krigen. En av dem er Agnieszka Hollands Europa, Europa som plutselig har fått ny tittel: Jøde i Hitlerjugend. Så ingen skal være i tvil, liksom. Cinemateket har også markert frigjøringsjubileet med en serie filmer. De har faktisk vært ufine nok til å sette opp den tyske filmen Istid fra 1974, løst basert på Knut Hamsuns På gjengrodde stier. Denne filmen er en godt bevart hemmelighet. Jeg hadde ikke hørt om den tidligere, og det hadde ingen jeg snakket med heller. Hva kan det komme av?
Svaret er nok enkelt og litt ubehagelig: Den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen er en flau affære. Plassert blant senile gamlinger mens han får stemplet «varig svekkede sjelsevner». Filmen begynner med «den gamles» ankomst til gamlehjemmet: I en krok på verandaen sitter han for seg selv mens de andre beboerne er iført skrekkelige kostymer: Det er karneval og fest. Galskapen er til å ta og føle på - institusjonalisert. Hamsun vandrer for seg selv og vil helst bare være i fred, han vet at han er plassert der i vente på at han skal dø, så «man» slipper en pinlig rettssak. Men som en av de psykiatrisk sakkyndige sier: Den gleden har han nok ikke tenkt å unne oss. Undersøkelsen av sjelsevnene til Hamsun er en vanvittig affære: På en lysbildeskjerm dukker det mekanisk opp ord og setninger som Hamsun skal assosiere omkring, eller fullføre. Han deltar en stund, men gir opp: «Jeg har skrevet 43 bøker; dette er bare et forsøk på å umyndiggjøre meg». Nettopp. Men hva skal man gjøre med en anerkjent landssviker som uttaler seg på denne måten om Hitler:
- En usympatisk mann, han snakket hele tiden, det var umulig for meg å si noe… «Jeg skal..Jeg vil..Jeg skal..Jeg vil..» - En mann av massen.
Avhørene av Hamsun ble fint komplettert av de andres beboerne på gamlehjemmet, de som ennå ikke var senile; de stirret, baktalte, og la vulgære hatbrev under tallerkenen hans i spisesalen. Dette var den måten de fleste tok stilling etter krigen. Mange kastet eller brente sin Hamsun-bøker. «Idag er de skrot», som Hamsun selv oppsummerer.
Fullt forståelig, kan man selvfølgelig tenke. Men det fantes andre muligheter. Rett etter krigens slutt kom det mange velbalanserte og forsonende bøker om de opprivende årene man hadde vært igjennom. Men rundt 1950 ble det effektivt satt en stopper for dette: sårene skal ikke få gro så lett nei! Denne holdningen feirer i år 45-års jubileum. Det kunne ha vært annerledes: Mannen som introduserer Hamsun på gamlehjemmet sier: «Dette er en av verdens mest berømte forfattere som har gjort at et lite land som vårt har blitt lagt merke til. Med tanke på hva han har gitt oss, hva er fem år på feil side? Jeg har glemt det». Men det hadde ingen andre.
Seier'n er vår.
BT:
KNUT HAMSUN: Behandlingen han ble utsatt for etter krigen er en blandet affære. Her med forsvarer Sigrid Stray.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]