[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
Luhmanns omverden

Tre enkle ting om den tyske sosiologen Niklas Luhmann: Over 30 år som en av Europas mest innovative samfunnstenkere; enorm produktivitet om alle mulige emner; en tverrvitenskapelig systemteori som dessverre ikke er lett tilgjengelig.

AV TERJE RASMUSSEN

Det er derfor en liten begivenhet når Autopoiesis, en antologi i to bind med og om Luhmanns tekster foreligger på dansk.

Selv-referanse er et grunnbegrep hos Luhmann og henviser til hvordan sosiale systemer forholder seg til seg selv. Dette kaller Luhmann, etter biologen Maturana, Autopoiesis. Autopoietiske systemer reproduserer de elementer det selv består av, og gjennom dette skiller det seg ad fra omverdenen. Slike systemer kan være mekaniske og biologiske, men Luhmann interesserer seg primært for psykiske og sosiale systemer som begge arbeider med mening, henholdsvis i form av bevissthet og kommunikasjon. Samfunnets sosiale systemer endrer seg ved at det endrer seg i forhold til sin omverden. Systemer kan lære, og lære å lære. Dette skjer ved informasjonsbehandling. Systemer er lukkede ved at de forholder seg til seg selv, og dermed skaper en forskjell til omverdenenen. Derved skaper det i fenomenologisk forstand også sin omverden.

Kommunikasjonsmedier

I Norge har Luhmanns teorier blitt introdusert gjennom Jürgen Habermas' anvendelse og revisjon av systemteorien. Også hos Habermas tar det moderne prosjekt form av en evolusjonspreget utskilling av sosiale systemer. Analytisk skiller Habermas mellom markedet og det offentlige byråkratiet som hver koordineres av mediene penger og makt. Men i motsetning til Luhmann setter Habermas livsverden i en overordnet posisjon. Kommunikasjonen, som mer og mer koordinerer livsverden, er ikke et medium andre, men har forrang i spørsmål om sannhet og rett.

Luhmann opererer derimot med en lang rekke medier. I stedet for å sette mellommenneskelig verbal kommunikasjon i en særstilling, handler all systemkoordinering om kommunikasjon. Det Luhmann kaller medier (f. eks. kjærlighet, tillit, penger, makt) er alle kommunikasjonsmedier. For Luhmann er ikke hverdagens kommunikasjon mer reell eller sann enn markedets koordinering av storkapitalen, - noe Habermas har vanskelig for å svelge. For hvordan skal grunnlaget for en kritisk fornuft berges om man ikke skjelner mellom livsverdenens kommunikasjon og teknokratiske styringsmekanismer? Men Luhmann er ikke ute etter å formulere en kritisk teori. I stedet for å skille mellom menneske og system, betrakter han også den menneskelige bevissthet som system.

Luhmanns verden består av systemer som koordinerer seg selv via medier, i forhold til endringer i omverden, dvs. andre systemer. Fornuften for ham ligger i nødvendigheten av kommunikasjon opp på nivå av såkalt 2. ordens kybernetikk ifølge von Foerster, dvs. kommunikasjon om kommunikasjon. Luhmann har ikke problemer med å se at Habermas' teori om kommunikativ handling var et fremskritt i forhold til bevissthetsfilosofiens vekt på subjektets kunnskapsinnhenting om verden. Det er for Luhmann et viktig og komplementært skille mellom å iaktta, og reflektere over sin iakttagelse. Men han tror ikke på gyldighetskrav som er iboende i språket og som under visse betingelser og prosedyrer kan uteskes i universelle normer. Det finnes ikke en universell fornuft, bare utallige fornuftige refleksjonsmåter for like mange sosiale systemer. Fornuft er ulike måter å bedømme ens egne bedømmelser, dvs. refleksivitet. Poenget er ikke bare å vite (Descartes) eller vite sammen (Habermas) men også å vite at man vet, og ikke minst: vite at det man ikke vet, det kan man ikke vite.

Luhmanns vekt på refleksivitet er den viktigste siden ved hans produksjon. Trass i sin abstrakte systemteori, har Luhmann gått gjennom Europas idéhistorie for å vise hvordan systemer er skilt ut og ført til stadig høyere nivåer av selv-tematisering, til nivået han kaller refleksjon, dvs. systemets forhold til sin omverden via sin egen kommunikasjon. Systemets indre forsøk på å redusere kompleksitet i omverdenen, er det nærmeste Luhmann kommer ideen om rasjonalitet.

Ingen samfunnsfornuft

Første bind av Autopoiesis omfatter foruten en mindre artikkel av Luhmann selv, fem introduserende artikler av ulike danske Luhmann-kjennere. O. Thyssen og G. Harste gir gode presentasjoner av noen generelle begreper i systemteorien. Dernest følger tre instruktive artikler om Luhmanns religionssosiologi, rettsosiologi og pedagogikk. Religion er for Luhmann kommunikasjon mellom samfunnet og det som befinner seg hinsides. Det tematiserer beltet av uforutsigbarhet og tilfeldighet, som blir mer påtrengende ettersom det blir klart at det ikke finnes noen samfunnsfornuft. I motsetning til andre mener Luhmann at religion er et slags «postmoderne» fenomen som blir stadig viktigere.

Rettssystemet tjener til å redusere kompleksiteten, og øke forutsigbarheten i omgivelsene til sosiale systemer. Mer kontroversielt hevder Luhmann at det utgjør et lukket system med interesser utenfor samfunnssystemets moralnormer, som inkluderer det lovgivende system, dvs. politikken.

I annet bind av Autopoiesis som nå foreligger, kommer Luhmann selv mer til orde. I disse tekstene drøftes familien som sosial institusjon, kjærligheten som medium, økologi, rett, demokrati og moral. Autopoiesis viser at han, ved å krabbe opp på et høyt generalitetsnivå, har maktet å bygge opp en forbausende konsistent teoriverden, samtidig som teoriene er anvendbare. I flere av innledningene kommer også Luhmanns kritikere til orde. Dermed har denne danske samlingen lykkes i sitt forsett.

J. C.Jacobsen (red.)

Autopoiesis. En introduktion til Niklas Luhmanns verden af systemer.

Autopoiesis II. Udvalgte tekster af Niklas Luhmann

Forlaget politisk revy, 1992/5

(Norli Bokhandel, Oslo)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.