![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Når demokrater taler varmt om folkestyre og statlig suverenitet, spør de seg da noen
gang på hvilket grunnlag - og med hvilke implikasjoner - de hevder sin rett?
Vi er alle demokrater, sies det. Men det er nettopp dette selvtilfredse bigotteriet som gjør det så vanskelig for oss å tenke utover de tilvante kategorier.Har man krav på demokrati fordi man er medlem av et postulert fellesskap - f.eks. qua nordmenn - eller er demokratiet noe som angår oss også når vi tenker på det andre landet i verden - utlandet - fordi demokratiske rettigheter er utledet av det å være menneske? Det er jo helst det siste, må vite, ikke minst når sanne demokrater setter hverandre stevne.
Likevel synes patosens drabanter blinde overfor den mulighet at nettopp insisteringen på statlig suverenitet gjør de universelle aspirasjoner på demokratiets vegne så vanskelig å realisere. Demokrati her hos oss, i vår stat - på innsiden - er nettopp det som konstituerer fraværet av ordnede forhold mellom statene, hos de andre - på utsiden. Dersom man mener noe med den evinnelige selvrettferdigheten må man gjennomtenke forholdet mellom statlig suverenitet og internasjonalt anarki på nytt.
Denne skjelningen mellom en innside og en utside, mellom 'her' og 'der', mellom 'oss' og 'de andre', kan naturligvis spores svært langt tilbake i tid, endog helt tilbake til gamle Platon og den dualietens kile han drev inn i den vestlige kulturkretsens intellektuelle tradisjon; ide og manifestasjon; subjekt og objekt; kropp og sjel; dennesidig og hinsidig; her og der. Siden tidlig modernitet har denne dualitetens ontologi blitt vedvarende innbakt i politisk tenkning - også den vi anvender oss av i dag - men likevel ignorert etter at politikken primat ble tilordnet det spatiale. Hobbes' Naturtilstand med en alles kamp mot alle - dvs. de autonome individers kamp med hverandre - var naturligvis utålelig og ble løst ved en sosial kontrakt der den enkeltes autonomi ble generert opp på statsnivå. I stedet for en motsetning mellom autonome individer fikk vi en motsetning mellom suverene stater, mens det innenfor statene kunne kultiveres ro og orden, fred og harmoni. Den suverene stat ble straks sett som en spatial størrelse - en romlig utstrekning i to (til nød tre) dimensjoner - som en slags politikkens container hvis avgrensing utgjør skillet mellom der politiske ideer kan utspilles i rasjonell progresjon og utenfor, der det hele er fånyttes. Nettopp som følge av denne klare demarkeringen av det politisk mulige, blir det klart at relasjoner mellom statene ikke kan bli annet enn nettopp relasjoner - noe man innlater seg på av ren nødtørftig egeninteresse og ikke med andre mål enn de som er utledet med gyldighet innad, samt for om mulig å unngå krigstilstand og for med alle midler å forhindre fellesskapets eliminering. Anses derimot krigshandlinger som et nødvendig middel for å nå de samme mål, så - javel, vi ønsker det såvisst ikke, men ser dessverre ingen annen utvei.
Med fokus på den statlige suverenitet som både innhold, mål og rammebetingelse for politikk, kan et politisk fellesskap, av den typen man pleier innenfor statens grenser, aldri nå utover statsgrensene. Containerens avgrensning er slik også mulighetenes grenser for realiseringen av universelle idealer og Det gode liv. Man kan nemlig meget vel holde seg med universelle idealer, men de kan altså bare realiseres innenfor det partikulære. Her - hos oss - innenfor disse grensene kan demokratiet bygges og rettferd råde. Ingenting er bedre enn om det samme er tilfelle andre steder, men det får nå bli deres sak.
Siden Kant har man likevel næret idealistiske håp om engang å kunne overskride 'naturtilstanden' mellom stater - gjøre det av med det internasjonale anarki. Anarkiet innebærer nemlig muligheten for horrible og blodige konflikter utspilt nettopp mellom statene - ikke bare i betydningen at flere stater er involvert men også slik at det er dannet et salgs lovløst domene utenfor noen instans jurisdiksjon, der statene undertiden ser seg nødsaget til møtes for å gjøre opp mellomhavende det ikke har lyktes å ordne på annet vis. Denne tilstanden av internasjonalt anarki er langtfra like utålelig som naturtilstanden mellom individene, men det ville nå likevel være aktverdig å heller etablere Den evig republikanske fred mellom nasjonene, så kunne man en gang for alle slippe risikoen for voldelige sammenstøt. Altså, en projeksjon av den enkelte stats idealer og raison d'être opppå internasjonalt nivå - menneskerettigheter, demokrati, frihet, etc. Hvordan man skulle får dette til har man imidlertid ikke helt kunnet enes om. Man har gjort halvhjertede forsøk ved, f.eks. å etablere FN og ved å knesette Menneskerettighetserklæringen, men det har jo hjulpet lite (situasjonen i Mogadishu bedret seg straks FN-styrkende forlot Somalia!). Idealistene har slik gjerne sett for seg en institusjon for felles styring og opprettholdelse av global lov og orden - en slags verdensregjering. Realistene på den annen side har påpekt det urealistiske (nettopp!) i en overskridelse av det internasjonale anarki, på basis av en antagelse om at det er distinksjonen mellom 'her' og 'der' - innsiden og utsiden - som i det hele tatt muliggjør politisk fellesskap - på innsiden. Begge posisjonene tjener til å reprodusere diskursens såvel som statens grenser.
Tar man en kikk på verdenskartet, er hele flaten (dvs. verden!) dekket av små eller større felter i forskjellige farger, med klare svarte streker i mellom. Selv områder som ikke bebos av mennesker er gitt en farge og en grense som tilhørende en stat, til tross for at det politisk organisering utgår av - mennesket - slett ikke finnes der. Noe som igjen illustrerer godt forskjellen på spatiale og temporære størrelser. Mennesket er selv en temporær størrelse - altså på et vis prisgitt tiden - forgjengelig og under kontinuerlig utvikling og endring. Våre politiske identiteter, systemer og regimer er også temporære, akkurat som selve den økonomiske og sosiale utviklingen er det. Temporært er det som hører til tiden og til endringen. Problemet med den statlige suverenitet som politisk løsning og organisasjonsform er blitt akutt ettersom den suverene stat ikke lenger utgjør en vanntett container for politikk. Økonomi, teknologi og økologi utspiller sin dynamikk like mye i feltet mellom stater - eller rettere; over stater - som innenfor statsgrensene. (Det caplandske kaos kan neppe holdes på utsiden for alltid og mange stater makter ikke engang å håndheve suvereniteten innad; Algerie, Russland, Brasil, Rwanda). Dertil kommer kulturell interaksjon og pluralisering inne i den enkelte container, som bidrar til at det ikke lenger er tindrende klart hvem 'vi' egentlig er. Og det er slett ikke lenger innlysende at det er det territorialtfikserte fellesskap som er det best egnede til å løse problemer vi står overfor som f.eks. mennesker - humanitet, rett og slett. Hvilke løsningsforslag tilbys av det å være nordmann dersom man står overfor en økologisk katastrofe avglobalt omfang?
Man lar seg rett og slett ikke overbevise lenger, når politikkens epigoner, på sitt moralske esperanto, slår til lydfor at 'vi', det er 'oss', det - akkurat 'her' - fordi vi har det godt som 'oss' (f.eks. nordmenn), og fordi vi derfor må verge oss mot 'utsiden'. Den samme talen holdes ved festlige anledninger i nær sagt samtlige stater og er oversettbar til alle 'statsspråk'. Man er ikke lenger imponert fordi den statlige suverenitet innebærer en begrensning av det politisk mulige, og fordi politisk identitet ikke lenger begrepsfestes utelukkende ved geografisk territorialiet. Når overnasjonal integrasjon er å beklage fordi det finnes mer enn femti stater i Europa - ja, en hel verden av stater der ute - som man kan ha relasjoner med, da er man ikke engang villig til å gjøre forsøk på å overkomme dikotomien - mellom verdensregjering og anarki.
Intensjonene kan selvsagt være de beste og EU er sannsynligvis ikke det nye tusenårsriket mange vil ha det til. Men det er likevel behov for å finne frem til nye og bedre måter å realisere Det gode liv på - en måte som opphever skillet mellom innsiden og utsiden; her og der; oss og dem. Og da er det ikke simpelthen tale om mer u-hjelp - som assistanse til 'de andre' 'der' (jfr. prinsippet forflyktninghjelp) - men om en overskridelse av den statlige suvereniteten og det politiske fellesskap den både er tuftet på og tjener til å reprodusere. Innenfor den politiske diskursrammen som dermed er satt synes det i det hele tatt umulig å forholde seg til grunnleggende økonomiske, teknologiske og økologiske endringer i vår tid. Man kan mene som man vil om det mange karakteriserer som overgangen til (det post-moderne/post-industrielle) informasjonssamfunnet (eller hva det nå måtte være/bli), men det forhindrer ikke at modernitetens paradigme synes ugjenkallelig forbi. Man kan naturligvis blånekte, og pukke på grunnloven, men det hjelper ikke - en akselrerende endringsprosess er der likefullt - mens den politiske relevans av klodens inndeling i todimensjonale felter tilskrevet suveren autonomi, blir stadig mindre. Sorry, Mac - men det moralske esperanto virker ikke lenger.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]