«PORNO ER REDNINGEN!»

Egentlig burde han ha lest artikkelen i Cupido om kvinners orgasme. Egentlig burde han kjøpt den tighte boxershortsen kona snakket om. Egentlig burde han gitt henne orientalsk massasje med vellduftende oljer. Som forspill. Men isteden tar han seg 5 minutter ekstra på badet, med et skikkelig mannfolkblad, før han går til sengs. Søvntung.

AV PÅL MATHIESEN

Den observante leser vil selvfølgelig spørre hva vedkommende mannsgris har med dette tema å gjøre? Svaret er forholdsvis enkelt. Baderomsonanisten er en hverdags-fundamentalist! Vår pornograf er en av de mange, mange som synes livet blir litt enklere å leve fordi besinstasjonshyllene er fyllt til randen av pornoblader. En gang i tiden leste kanskje hans far Playboy for å kompensere hustruens rigiditet. Derigjennom styrket faren sin mannlige identitet. Sitt selvbilde. Men vår venn har ingen slik identitet. Pornografen er ikke lenger en mannsgris. En undertrykker. Han leser Cats i desperasjon. Stenger seg inne på badet for å overleve. Fundamentalisme er et skjellsord i Norge. Betegnelsen «Fundamentalist» brukes på folk av en annen hudfarge som går rundt og plaffer ned William Nygaard'er. I fleng. Michigan-militsen og dess like «over there» blir også påklistret denne lite flatterende etikett. I vår begrepsverden er slike tullinger kun å forstå som religiøse ekstremister det sosialdemokratiske paradiset Norge ser seg moralsk hevet over. Høyt hevet over.

Anti-moderne

Dypest sett rommer fundamentalisme, i enhver form, en anti-moderne psykologi. Fundamentalismen er, bevisst eller ubevisst, en protest mot kompleksitet. En høyst moderne protest mot en opplevet ytre trussel. En trussel som består i normoppløsning, identitetsløshet, kaos. Kort sagt: Det moderne menneskets virkelighet. Motsvaret på moderniteten blir en tilsvarende, om ikke sterkere insistering, på det enkle. Det forenklede. Enkle svar på vanskelige spørsmål. Komplekse problemer. På godt og vondt er den fundamentalistiske psykologi nært forbundet med følelsen av hjemlengsel. Tilbake-lengsel. En lengsel tilbake til verdier, roller, funksjoner man kanskje aldri selv har hatt. Studiet av denne formen for psykologi har vært et av det 20. århundres store prosjekter. Det nye i vår tid er at det moderne mennesket ikke lenger klarer å abstrahere, intellektualisere, kontrollere sin tilbake-lengsel. Følelsene er blitt for sterke. For mange. For vanskelige. Et av grunntrekkene i en fundamentalists psykologi er opplevelsen av seg selv som offer. Ikke så ulikt en psykopat, opplever fundamentalisten seg truet av en ytre «fiende». I seg selv en forenkling, selvfølgelig. Norman Olson i Michigan mener at Bill Clinton er «den store stygge ulven».

Paradoksalt nok er Olsons fiendebilde identisk med med det islamistene i Teheran har. På en måte kan man si at de politiske fundamentalistene er «heldige». De har definert sin motstander, erklært denne krig og derigjennom funnet sin «identitet». Her er sammenfallet mellom norsk demokrati og religiøs fundamentalisme påtagelig. For disse fundamentalistene utgjør jo faktisk vårt fiendebilde, som konstituerer vårt «demokrati». Vesten har dessuten, over lengre tid, bedrevet «hellig krig» for å få innført demokrati og modernitet i «fundamentalistiske» land. Den VISA kan vi.

Summen

Men den individuelle fundamentalisme som er i fremvekst i våre land har et langt mere uavklart fiendebilde. For vår lysskye venn på baderommet er kona plutselig blitt «fienden». Kanskje ikke så mye fordi hun krever ny og annerledes sex, det er han forsåvidt åpen for. Årsaken til baderoms-oppholdet ligger snarere i summen av faktorer han ikke mestrer. Han opplever bare krav og atter krav. Kontrontert med en ytre ukontrollerbar virkelighet kommer, for vår pornograf, et annet viktig aspekt ved hans fundamentalisme til syne: Det irrasjonelle. Det rasjonelle ville jo være å snakke ut med sin kone.

Fortelle henne om alle frustrasjonene. Være åpen med sin egen desperasjon. Definere egne behov. Forsøke å finne måter for hvordan det to ulike «seksual- kulturer» kan leve under samme tak. Men det er kommet for langt. For han kjenner ikke lenger sin egen «kultur». Sin egen identitet. Derfor føles kommunikasjon med «fienden» som en trussel. For en fiende vil alltid forandre noe. Forandre spillereglene. Forandre kulturen.

Identitetsløs

I dypet av sin sjel vet ikke baderoms-mannen hva han vil. Hva han ønsker. Hvem han er. Han vet bare hva han ikke vil. Hva han ikke vil være. Derfor handler han irrasjonelt. Han protesterer. Søker intuitivt inn til det mest basale. Det, tilsynelatende, mest opprinnelige i sin identitet: Styrke, dominans, kontroll. Han behersker situasjonen når han står for seg selv, med bladet i den ene hånden og kjønnet i den andre. Akkurat der og akkurat da er han en ekte fundamentalist…

Det er likevel en forholdsvis sivilisert form for fundamentalisme han bedriver på baderommet. Ennå er ikke den ytre trusselen så sterkt opplevet at han er gått til krig. Hellig krig. Og sannsynligvis, eller snarere forhåpningsvis, vil han heller aldri gå til det skritt. Å voldta. Bedrive incest.

Han vil kunne overleve med å være en hverdags-fundamentalist. Som holder til på badet. Inntil videre, ihvertfall..

Hellig skrift

De tradisjonelle fundamentalister har sine Bibler og Koraner. De hellige skriftene dyrkes. Baderoms-pornografen har Bladene sine. Felles for tilbederen er tanken om skriftens viktighet. Den taler sant. Er ufeilbarlig. Men ufeilbarlighets-tanken er selvfølgelig ikke rasjonelt betinget. Det er ingen tvil om at såvel Bibel som pornoblad (unnskyld sammenligningen, Gud) - kan plukkes fra hverandre til det absurde. De kan fratas enhver form for opphøyethet og sannhetsgehalt av skarpskodde, kritisk tenkende og analytiske hjerner. Men, og dette er helt grunnleggende for å forstå og akseptere fundamentalisme, en logikkens «seier» over denne formen for religiøsitet - fratar ikke tilbederen hans opplevelse av skriftens sannhet. Den kritiske, problematiserende tenkningen er jo nettopp fundamentalistens fiende. Enten fienden er teologiprofessor eller en sexkrevende hustru.( I verste fall begge deler...) En fundamentalist kommer ikke til skriften for å finne ut om han «tror» eller ikke tror. Om det som står er sant eller ikke-sant. Han tror allerde. Vet at det som står der er sant på forhånd.

Her er noe av hverdags-fundamentalismens skarpeste brodd mot moderniteten å finne. Den vitenskapelige, politiske, rasjonelle virkelighetsforståelse oppleves ufri. Fornuften oppleves ufri. Derfor bryter man med den. Eller mere realistisk; derfor orker man ikke lenger bare å leve i den virkeligheten. Mot denne bakgrunn må fundamentalisme sees på som radikal i vår verden. Uansett hvor populistisk, «feig» eller opportunistisk den enn måtte være.

Or(d)gasmen

Når en gitt fundamentalist går til skriften blir dette altså et uproblematisk møte. Et selvbekreftende møte. Et oppbyggelig møte. Borte er den reelle fortvilelse over en komplisert hverdag. Tilbake står(!) den enkle nytelsen. Den enkle opplevelsen. Befrielsen. På dette punkt tilbyr den fundamentalistiske mentalitet noe positivt til det moderne menneske. Den tar bort tanker. Tar bort ansvar. Setter fri.

Men fullt så enkelt er det ikke, spesielt ikke for baderoms-fundamentalisten.

Moderne pornoblader kan nemlig inneholde mannlig homsestoff. Plutselig kan det komme en side hvor to menn kysser hverandre. Men alt går, med litt trening.

Man lærer seg til å «glemme» de sidene. Ikke se på dem, rett og slett. Slik leser jo også mange kristne fundamentalister Bibelen. Man vet hva man ser etter. Og finner det.

Ukomplisert

Stadig flere mennesker søker ukompliserte opplevelser. Såpeopera. VG. Pornografi.

Men det som betinger om de derigjennom er blitt fundamentalister, er om de «bruker» disse opplevelsene til å fortsette den moderne tilværelsens rotterace - eller om det «griper inn i deres liv».

Så langt klarer mange å holde det gående. Men på samme tid blir ikke køene på terapi-kontorene noe kortere med tiden. De fylles opp av folk som ikke orker krysspresset, rolleskiftene. Tilbakeslaget for likestillingskampen som står for døren blir derved interessant. For denne gangen kan i mindre grad mannen gis «skylda». Han er ikke lenger en undertrykkende patriark som hindrer kvinnen i å realisere seg selv.

Snarere det motsatte. Han er en stakkar som gjemmer seg på badet…

Komplisert

Vi er likevel noen ganske stakkarslige fundamentalister her oppe på berget.

Den sterke, indre gruppetilhørighet som ofte betegner fundamentalister er lite utviklet.

Hverdags-fundamentalistenes samfunnsmessige gjennomslagskraft er derfor sterkt begrenset. Isteden tusler vi rundt og protesterer i det små. Finner pusterom i Kvinner og Klær, VG eller «Cats». Men vi er på gang…


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]