Ut av selvtvilens lenker

Moskva (Morgenbladet): Hvor mye asfalt stridsvognenes larveføtter harvet opp på sin vei gjennom bygatene er ennå uklart, men de viktigste spor militærparaden i Moskva i forbindelse med 50-årsdagen for 2. verdenskrigs slutt har efterlatt, er av en annen art. For krigsveteranene, for eksempel, var dette en velkommen bekreftelse av at deres offer ikke var forgjeves. Utenlandske besøkende, derimot, møtte en ny, demonstrativ og ikke like velkommen russisk selvbevissthet.

AV HUGO ERIKSSEN

Og det er kanskje det mest slående ved årets fredsfeiring i Moskva - hvor forskjellig den oppfattes i øst og vest.

Russerne, som efter kommunismens sammenbrudd falt ned på knærne under vekten av nødtvungne markedsøkonomiske reformer, stod stolte og beskuet sine forbimarsjerende regimenter med tanken: «Dere lovet oss kreditter og hjalp oss da vi hadde det vanskelig, men det ble med vakre ord. Nå har vi med egne krefter overvunnet krisen. Og bare vent - dere må igjen regne med oss i det internasjonale selskap!"

Champagne, tårer - og vanmakt

For dem var dagen en fest. Fly hadde vært på vingene siden daggry og spredd kjemikalier utover himmelen i en drabelig kamp med regnskyene. Solen dukket da også opp som bestilt, og først ut på eftermiddagen falt litt duskregn.

Myndighetene hadde sørget for gratis busstransport til det nye fredsmonumentet hvor militærparaden fant sted, og tusener benyttet seg av tilbudet. Champagnekorkene spratt, og humøret var på topp. Blomsterhandlerne på gaten utenfor Bill Clintons hotell hadde rivende omsetning på sine tulipaner og påskeliljer.

Noen felte nok en tåre, men det var mest av glede. En veteran fra den franske motstandsbevegelsen av russisk opprinnelse stod foran Bolsjoj teateret og snakket på mobiltelefon med sine gamle kamerater i Paris. En kvinne som hadde gravet tanksstillinger utenfor Moskva, sendte en hilsen til Moskvas borgermester, som hadde innfridd løftet om å gi henne som krigsveteran ny leilighet. Nå har hun 39 kvadratmeter for seg selv efter et helt liv uten eget kjøkken og bad.

Ikke alle tok myndighetenes oppfordring om ikke å politisere fredsfeiringen like alvorlig. Lederen for Kommunistpartiet, Gennadij Zjuganov, og andre representanter for ur-kommunismen appelerte til gammel sovjetisk storhetsfølelse og minnet om Partiets opplyste og førende rolle i samfunnet.

Noen titusener fulgte dem, men noe snert over demonstrasjonen var det ikke. Efterhvert ble det vanskelig å skille mellom almindelige forgjengere og proletariatets stormtropper.

Heller ikke sikkerhetskreftene hadde noen vanskelig dag. I ukevis på forhånd jobbet de for å få sjåførene til å være mer nøye med å følge trafikkreglene, og denne dagen skulle de beskytte mot mulige opptøyer og terrorisme. Så behagelig må denne opgaven ha vært, at selv en representant for FSB (som det tidligere KGB nå kalles efter n'te omorganisering og omdøpning) hadde funnet frem litt humor. Da han ble spurt om jobben var krevende, svarte han benektende: «For eftersom demonstrasjonene slutter på Lubjanka-plassen, rett under kontorvinduene våre, har vi ikke langt å gå». Og hvor mange av hans kollegaer var ute på oppdrag: «Cirka ti prosent av demonstrantene!» - anslo han. For utenforstående kan det kanskje har vært vanskelig å fastslå det nøyaktige antall, men at det struttet av hodetelefoner og transportable radiostasjoner, hersker det ingen tvil om.

Bjørnen brummer igjen

Vestlige besøkende så kanskje for sitt indre øye tidligere parader over Den røde plass, mens man erindret årtiers konfrontasjoner og rivalisering: «Mon vi står ved begynnelsen til en ny langvarig konflikt? Er ikke dette det Russland som valser over frihetselskende tsjetsjenere med suveren forakt for menneskerettigheter og internasjonal kritikk?"

Og vitterlig. Legger man vekt på de ytre tegn, kan det være meget å bite seg merke i. Russerne oppfører seg med en slags nyvunnet stolthet. Da hele landet hadde et minutts stillhet klokken 18.00, var det fellesskapets bånd som ble styrket. Og da et eget saluttregiment på slaget klokken 22.00 startet det tradisjonelle fyrverkeriet, gikk folk ut på gatene og ropte hurra.

Samtidig er det ikke få overraskelser som melder seg. Så dårlig står det for eksempel til med stjernedemokrater som eks-statsminister Jegor Gaidar og eks-finansminister Boris Fjodorov at de må ta til takke med festmiddag i den norske ambassaden. Dette er selvsagt ikke ment som en fornærmelse mot vertskapet, men uansett hvordan man ser det kommer den norske ambassade - selv i statsminister Gro Harlem Brundtlands nærvær - langt nede på listen over Moskvas mest prestisjefylte steder.

De pro-vestlige demokrater er da også skjøvet til side. Spist opp av byråkratiet. Lemlestet i den brutale maktkampen. Og saken blir ikke bedre av at deres utsikter foran neste valg heller ikke er særskilt lyse. Når sant skal sies, står nemlig ikke menneskerettigheter og investeringsvilkårene for vestlige firmaer øverst på listen over folks bekymringer. Et par titalls soldater drept ved den tadsjikiske grense eller i Tsjetsjenia gjør heller ikke det sterkeste inntrykk: Efter kommunismens eksesser er man også lei av dårlig gjennomtenkte demokratiske eksperimenter.

Nasjonens liv

I skolen ble russiske barn fortalt at tyskerne - dersom de hadde vunnet krigen - ville kokt dem til såpe, mens de som ikke passet til det engang, ville havnet i reservater. Og med minst tyve millioner falne og drepte skulle det bare mangle: Krigen lever i folks bevissthet; alle markerte jubileet på sin måte.

Ved Stalingrad, som nå kalles Volograd, har de alltid hatt sans for de mere dramatiske markeringene. I år utkjempet vernepliktige det reneste minislag - iført tyske og sovjetiske uniformer. Og efter uendelige lidelser førte de sovjetiske vernepliktige sine tyske fanger ut av granatrøken.

På tilskuerplass stod stod en gruppe tyske krigsveteraner og deres yngre ledsagere. De hadde efter alle disse årene endelig funnet veien tilbake til Stalingrad med et tårefullt budskap om forsoning og vennskap.

I Orjol, en høyst gjennomsnittelig russisk provinsby, var Aleksandr Solzhenitsn hovedpersonen. Er man i det kyniske Moskva blitt litt lei hans moralisering - og man ikke lenger hever øyenbrynene om han skulle komme inn i restauranten -, har man ute i provinsen en annen målestokk. For Oljols innbyggere var Solzhenitsyns besøk en dyrebar gave. I St Petersburg, den gamle tsar-hovedstad, ville man heller ikke stå tilbake for Moskva. Også her utkjempet fly en vellykket kamp med værgudene, og solen holdt seg så lenge paraden varte. Noen protesterende gamlinger viftet med gamle sovjetiske flagg uten at det ødela feststemningen.

Farlig selvbedrag

Nordmennene er ikke alene om å oppkonstruere en unik posisjon i verdens - og Russlands - liv. Men sannheten er jo at russerne - som 9. mai oppmarsjerte like mange menn på en gate i Moskva som det finnes tjenestegjørende vernepliktige i den norske hær - ikke føler seg forpliktet til overdrevne referanser.

Respekten blir heller ikke så mye større når man merker seg hva nasjonens fremste talskvinne - i dette tilfellet den norske statsministeren - har å fare med. Statsminister Brundtland forklarte for eksempel de fremmøtte norske journalister efter sitt møte med statsminister Viktor Tsjernomyrdin at hun hadde inntrykk av at han ikke var så godt informert om grensetvisten knyttet til delelinjeforhandlingene i Barentshavet. Hva er å si til det? Statsminister Tsjernomyrdin var inntil november 1992 leder for verdens største gass-selskap, Gazprom, som også har betydelige oljeinteresser. Efterat han ble statsminister i desember 1992 har han personlig hatt overoppsyn med med utformingen av regjeringens energipolitikk og gitt Gazprom mest begunstiget behandling i alle sammenhenger. Ikke bare har Gazprom gjennom selskapet Rosshelf full kontroll med utbyggingen av det løfterike Shtockman-feltet, men den plan regjeringen tidligere i vår vedtok for prøveboring og senere kommersiell drift i Barents- og Pechora-havet er skreddersydd for Gazprom. I tillegg nevner den Lov om kontinentalsokkelen som parlamentet nå har til behandling, og som er blitt til i nært samarbeide med regjeringen - eksplisitt grensetvister som det gjenstår å løse i forbindelse med demarkeringen av den russiske kontinentalsokkel. Sagt med andre ord, Gro Harlem Brundtland satt overfor en statsministerkollega med særdeles bred kunnskap på dette området. Tsjernomyrdin vet bare at tiden arbeider for Russland. Dessuten skal man ikke se bort i fra at han kan bli Russlands neste president. Da får det heller være at norske journalister i Moskva, som sjelden får møte statsministeren personlig, brukte mye av sin tilmålte tid på å beklage seg over mangelen på fotomuligheter…


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]