![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Kigali (Morgenbladet): - Sytti til åtti prosent av det som meldes på Radio Rwanda er regelrette usannheter, noe annet kunne vi ikke vente, sier Ben Amadi. Fra sitt FN-tårn i utkanten av Kigali prøver han med sin lille stab å rette opp noen av de groveste usannhetene.
For et år siden beklaget radioen i Rwanda seg over at det var for lite våpen i landet, og folk ble oppfordret til å ta sine macheter, gå ut og «cut the bush». Det var ikke til å misforstå. For å få fart på folkemordet hisset radioen folk til selv å delta i det systematiske folkemordet på landets tutsi-minoritet. Idag er krigen over, journalistene er rømt, Radio Rwanda bemannet av lærere og soldater og «sytti til åtti prosent av det som sies er feil». Det er bedre enn før, men når FN nå starter sin egen radio i landet er det et sårt behov for det.
Rykter
-Vi møter velvilje fra makthavene, men så lenge både folk og presse bruker markedsplassen som sin viktigste informasjonskilde har vi det nokså vanskelig. Dermed blir rykter lett hovedingrediens i nyhetene. Når pressekorpset er så svakt som det er her blir også de ofre for ryktene, sier Ben Amadi, mannen bak radio UNAMIR i Rwanda. - En historie om at FN-styrker voldtok kvinnerog banket opp mennene på landsbygdene, er et ferskt eksempel på dette.
- Det er ikke bevisst politikk, men det er nærmest en nødvendighet at i land med svak presse, eller ingen presse i det hele tatt, vil sannheten være en sjelden vare. Ben Amadi mener dette er et av de svakeste punktene i FN-aksjonene. - Vi så den samme rykteflommen i Somalia og i Kambodsja, men vi hadde lite å stille opp med mot dette.
- Det er heller ikke vi som er de virkelige ofrene. I land der sannheten ikke får noen presidens, er det alltid befolkningen som lider. Amadi, som selv er fra Algerie, understreker at i motsetning til i hjemlandet har man i hvert fall lite sensur i Rwanda. - Det er de faglige ressursene som ikke strekker til. Noen virkelig presse finnes ikke, og radioen - det mest anvendte mediet - er rett og slett elendig.
Charles Muhirwe er journalist i Radio Rwanda. Inntil ifjor hadde han vært flyktning i Kenya og Uganda og jobbet der som lærer. - Siden jeg har skrevet litt før, fikk jeg jobb som journalist, men jeg kjenner ikke landet eller faget godt nok, sukker han. - Og jeg bruker nok mesteparten av tiden på å lære opp meg selv.
Men når Charles først rapporterer, blir det lange og fremfor alt lojale reportasjer - uten at han anser dette som noe problem. - Her må jobben vår først og fremst være å forsvare freden. Om det går utover sannheten en gang iblant, så er det en rimelig pris å betale.
Det er ikke bare lokale pressefolk som lider av informasjonssvikt. All informasjon fra ansette nyhetsbyråer, kan godt bli dementert av like vel ansette byråer, med det resultat at sannheten kan skreddersys etter de behov jounalisten måtte ha - uten kontrollmuligheter. Sannheten er en nokså skjelden vare i et land der informasjonsministeriet ennå ikke har gått til anskaffelse av telefon.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]