![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Står de politiske ideologier for fall? Situasjonen i europeisk politikk peker i den retning. Ideologiske debatter må stadig oftere vike for pragmatisme eller populisme - en tendens som blir sterkere - også i Norge.
To eksempler; Sv's partileder, Erik Solheim, understreker at «de store ideologienes periode er over» og gir eks-sjefsideolog, Karl Marx, på båten. På samme tid proklamerer Carl I. Hagen at FrP aldri mer skal flørte med ideologier eller akademikere, men snarere rendyrke sin posisjon som populistisk «stutumparti». Det skjer etter at han har kvittet seg med ungliberalistfløyen, og dermed siste rest av ideologisk tankegods. Og galuppene viser at velgerne gir ham sin tilslutning på dette.
Dette er neppe til å undre seg over; i en verden hvor pragmatisme og populisme får råde i ideologienes sted, må man skrike høyt for å bli hørt. Symptomene står på dagsorden - mens sykdommen får utvikle seg i stillhet. Dagens situasjon gjenspeiler en allmenngyldig og tidvis overfladisk oppslutning om løsrevne politiske slagord. Dette fører ikke fremover, i beste fall til status quo. Samfunnsendringer forutsetter en grunnleggende mentalitetsendring - en politisk oppfatning om hva som rett og galt. Dessuten krever politisk troverdighet at tale og handling til en viss grad samsvarer. Politisk retorikk må derfor ha en bredere begrunnelse enn anntatt velgeroppslutning - begrunnelser som vanskelig lar seg måle på en tradisjonell høyre/venstre-skala. Politikkens oppgave bør være å legge samfunnets rammebetingelser slik at enkeltmennesket selv - innenfor disse - kan forme sin tilværelse. Rammene kan variere, men en moralsk-etisk oppfatning omkring rett og galt, vil måtte finnes. Derfor er politikk en kamp om ideer som vanskelig lar seg måle.
Når disse ideer allikevel ofte plasseres innenfor en tradisjonell høyre/venstre- skala, blir resultatet ufullstendig og ofte villedende. Kanskje er det endog slik at ideologienes angivelige fall er forårsaket nettopp av disse steile og forvirrende dikotomier, som historisk har sitt opphav i 1790-tallets politiske Frankrike. Her satt forsvarere av merkantilisme og enevelde på høyresiden, mens forsvarere av markedsøkonomi og frihandel (samt en sterk og mektig statsmakt) satt på venstresiden. Sammenliknet med dagens politiske scenario kan man undres hvilken retningssans høyre- og venstrepolitikere av 1995 kan påberope seg - og med hvilken rett de selv bidrar til å sementere høyre-venstre-mønsteret. Det var tross alt liberalismen, som på 1700- tallet vokste frem som frihets-og kampideologi mot det statlige privilegiesamfunnet, opprinnelig basis for den opprinnelige venstresiden (tilsvarende dagens høyre). Liberalister i maktposisjon kunne imidlertid ikke love nye privilegier - og tapte derved terreng for sosialistene utover på 1800- tallet.
Dette er bare en liten del av det omfattende materialet som synes umulig å plassere inn i eller lese ut av høyre- /venstreskalaer - en kunstig skala basert på falske premisser og knapt i stand til å gi et ærlig eller nyansert bilde av virkeligheten. Det kanskje siste fundamentale skillet i politikk står derved mellom kampen om ideer. Problemene oppstår først når man ikke er seg dette bevisst, når man ikke inntar et bestemt grunnsyn, men istedet plukker fritt a la carte i søken etter å gjøre alle til lags - på bekostning av den politiske stringens. Kan dagens politiske situasjon, hvor folk flest kjenner avsmak, forakt eller oppgitthet overfor politikkbegrepet, beskrives slik? Kanskje er det nettopp mangelen på klare linjer som ødelegger politikken? Pragmatismen mangler den fasthet folk ønsker - noe som i sin tur kan føre til nettopp kaos og forvirring - etterfulgt av oppgitthet og avmakt. Dermed blir de politiske alternativene kun ulike variasjoner over samme tema. Som om samfunnet skulle være et sykt lite barn; Alle vil helbrede det med samme medisin, men strides om hvor sterk dose som må til.
Det er i denne situasjonen ideologiene kan representere et helhetlig alternativ og gi en konsekvent moralsk begrunnelse for "doseringen". Ønsker man ansvar, må man ta konsekvensene av sine politiske valg, på samme tid som frihet ikke lar seg kombinere med visse former for tvang etc. Ideologi både fordrer og gir integritet. Alternativet er politisk anarki og avmakt.
.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]