![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Den konservative Jacques Chiracs valgseier vitner om en ny politisk æra i fransk og europeisk politikk. Konservatismen er atter blitt stueren som politisk ideologi.
Tendensen er klar - ikke bare i Frankrike - men i store deler av Europa. Det er fullt mulig å fremstå som konservativ og snakke om tradisjonelle verdier som fedreland og familie og kritisere moderne innretninger som overnasjonalitet og et grenseløst fellesskap. Faktisk slår dette så godt an at konservative og mer ytterliggående høyrepartier har gjort det feiende godt ved siste års valg i Østerrike, Italia, Slovakia, de holder fortsatt stand i Tyskland og Storbritannia (om enn så lenge for sistnevnte) - og i Spania rangerer det konservative opposisjonspartiet Partido Populare høyere enn det regjerende sosialistpartiet på flere meningsmålinger. Nå har den konservative høyresiden for alvor gjort sitt inntog i nyere fransk politikk.
Den tradisjonelle konservatismen fremstod som en ideologisk strømning på slutten av 1700-tallet, og var reaksjon på de borgerlige og revolusjonære frihetsidealer. I stedet betones den guddommelige autoritet, tradisjonens bånd, fedrelandet og familien. Fellesskap, lojalitet og måtehold var høyverdige verdier. Ny-konservatismen er den nyere tids forsøk på å gjenetablere en idŽ-begrunnet opposisjon mot fremskrittsdyrkelse, materialisme og likhetsbestrebelse - frembåret av etterkrigstidens sosial-liberale styresett. Nasjon og nasjonalstat blir honnørord i protest mot venstresidens politiske internasjonalisme og liberalistenes økonomiske internasjonalisme, som i følge ny-konservative er forenet i Den europeiske union. I sentrum for den politiske tenkningen ligger en søken etter ny autensitet (ÒekthetÓ) i forpliktende fellesskap. Tre sentrale spørsmål melder seg: Hvorfor denne dreiningen i politisk tenkning og -praksis nå på 1990-tallet; hva er de politiske konsekvensene av dette, og hvor trekkes grensene for det såkalte «forpliktende fellesskapetÓ?
Veksten i ny-konservatismen må ses i lys av - og som resultat av - de store omveltningene som har fornyet og endret Europa fra 1989. I etterkrigstiden var det ikke rom for konservatisme. Den var heller ikke en særlig aktet ideologi. Flere konservative politikere hadde sympatisert med nazi-styret på 30-tallet, og hadde dermed skapt antipatier i forhold til høyre-politisk tankegods. Verden var todelt mellom Øst og Vest, og fremstod med to ideologiske poler - den sovjetiske sosialisme og den kapitalistiske liberalisme. Vesteuropeiske konservative måtte som et substitutt bekjenne seg til Vesten, til det amerikanske ideologiske lederskap med frie, åpne markeder som denne verdens Nirvana. Kort sagt opptrådte de som liberalister. I tillegg var konservatismen umuliggjort ettersom den betonet fedrelandet og det nasjonale fellesskapet. Dette var ikke stuerent i et Europa preget av overnasjonale idealer og fellesskap.
Jernteppets fall, sosialismens endelikt og nedkjølingen av den «overnasjonale idealismen» etter Maasticht-traktaten har ført til at Europas konservative kan begynne å være seg selv etter 40 år i en ideologisk tvangstrøye.
Dreiningen i den politiske tenkningen illustreres ved det franske presidentvalget. Riktignok har «nasjonen» alltid hatt større symbolbetydning i fransk politisk tradisjon enn i de fleste andre europeiske land. Samtidig har Frankrike vært et foregangsland i EU-integrasjon. I dag er euro-skepsisen større enn noensinne. Franske politikere kan tillate seg å stille kritiske spørsmålstegn ved hele EU-prosjektet, kritisere det til gangs, og fremme sitt presidentkandidatur ved å love at de setter Frankrike og de nasjonale problemene med nasjonale problemløsninger i fremste rekke. Det er således ingen tilfeldighet at Jacques Chirac ble den femte republikks femte president og skal føre landet inn i år 2000. Chirac kom i valgkampen med klare signaler om å bryte FrancÕens binding til D-marken for å ha friere tøyler til den økonomiske terapi som skal helbrede arbeidsledigheten og den sosiale nøden som brer om seg. I den forbindelse stiller ny-gaullisten og -konservatisten Chirac seg på linje med tradisjonell fransk, økonomisk politikk. I dette landet er «liberalisme» et fy-ord verre enn «Maastricht». Deregulering og frihandel anses som en del av et angelsaksisk komplott, og dette bunner ut i omfattende statlig styring av økonomien og resten av samfunnet. Dessuten er det å regne for sosialistisk politikk ettersom Mitterand på 1980-tallet forsøkte å binde landet tettere til det overnasjonale EU-prosjekt, og samtidig trumfet gjennom en viss økonomisk liberalisering som aldri falt i god jord eller fikk fart på økonomien. Forøvrig er Chiracs Europapolitikk et uskrevet kapittel, selv om tendensene peker mot økt mistenksomhet og tilbakeholdenhet overfor videre integrasjon.
Chiracs uttalte mål er å samle Frankrike om de gode, gamle verdiene i landet ved å gi folk arbeid og et meningsfylt liv. Han har således sagt «i mine øyne må bestrebelsen etter sosial sammenhengskraft i det franske samfunnet ha første prioritet for forfallet og den sosiale utstøtingen er så graverende at eksplosjoner kan inntreffe meget snart». I det store folkemøtet i Bologneskogen utenfor Paris like før valget appellerte han til nasjonal stolthet og sa: «La oss elske Frankrike uten arroganse og uten komplekser». Det kan bli lettere sagt enn gjort. Spesielt dersom det «forpliktende fellesskapet» søker basis i et etno-kulturelt nasjonsbegrep der grensene for hvem som omfattes av fellesskapet er snevre - fremfor hva Habermas kaller «forfatningspatriotisme» og som alle med tilknytning til en stat kan slutte seg til.
Denne negative merkelappen ble satt på Frankrike for flere år siden. Med Chirac og en borgerlig regjering ved makten som vil betone ny-konservative verdier som nasjon, fedreland og fellesskap er det all grunn til å frykte utviklingen for de mange millioner innvandrere som befinner seg i landet.
Utviklingen peker allerede mot et hardere klima for Frankrikes innvandrere med hyppigere utsendelser, jakt på islamske fundamentalister, og rasemotiverte drap (under valgkampen ble to personer med utenlandsk opprinnelse drept i forbindelse med folkemøter i Front Nationals regi). Franske høyrepolitikere med Le Pen i spissen har økende tendens til å legge ansvaret for landets økonomiske og sosiale misŽre på EU og innvandrerne. Under sine to statsministerperioder på 80-tallet gikk Chirac inn for å gjøre Frankrike mer «fransk» ved strammere innvandringspolitikk og statsborgerskapslovgivning. Det skulle være «en ære å bli fransk, og det kan ikke hvem som helst bli» uttalte han i 1987. I valgkampen kom han med bastante uttalelser om at «den offentlige usikkerhet i forstedene som politiet står maktesløse overfor skyldes forskjellige etniske og religiøse grupper som utvikler seg enda mer i retning av ghettoer». Lik Europapolitikken er innvandringspolitikken og programmet for å gjenreise «den nasjonale stolthet» et uskrevet kapittel ettersom Chirac selv betegner seg som «pragmatiker» og ikke har for vane å liste opp håndgripelige politiske slagplaner.
I mellomtiden kan vi undres om Frankrike under ledelse av Jacques Chirac bli et eksempel på det nye Europas ny-konservative politikk med kamp for å bevare nasjonalstaten, kamp for å hindre ytterligere europeisk integrasjon, og et innadvendt fellesskap tuftet på den historiske nasjonen - lukket for andres nærvær?
PRESIDENT CHIRAC: Vil han bli eksponent for det nye Europas ny-konservative politikk - i kamp for nasjonale verdier?
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]