[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Hull i hodet

AV NIELS CHR. GEELMUYDEN

En vårdag 1976 fikk jeg det innfall å skritte inn i Lysaker Apotek iført min farfars fektemaske og spørre om de hadde LSD. Tiltaket hadde ikke annet mål enn å sette en skrekk i det stedlige småborgerskap.
Jeg var femten år og kunne hverken tenke meg et skumlere hodeplagg eller et farligere stoff å spørre om. Det kunne formodentlig heller ikke myndighetene. Ti minutter senere ble apoteket omringet og stormet av tungt bevæpnede hundepatruljer fra terrorpolitiet. Jeg ble kastet mot skranken, lagt i jern og anbrakt i glattcelle. Således forløp mitt første møte med klangkombinasjonen LSD.

Nå har jeg hatt et nytt og langt mer forskrekkelig møte med stoffet. Jeg har nettopp lest en forskningsrapport om bruken av LSD i norsk psykiatri. Den gir gruelige svar på mye av det jeg grunnet over i glattcellen for nitten år siden.

Det var farmakologen Albert Hoffman som i 1943 oppdaget de kraftfulle sinnsvirkninger av stoffet lyserg-syre-dietylamid, også kalt LSD. To mikrogram var nok til å fremkalle en sterk hjernepåvirkning, tilsvarende meskalinrus. Tyske nazi-leger hadde lenge eksperimentert med meskalin i det tro at stoffet ville gi dem kontroll over den menneskelige bevissthet. Ved doser på 25 mikrogram LSD ble forsøkspersonene klart psykotiske. De pådro seg øyeblikkelig realitetsbrist iform av sterke lyd-, lys- og farveopplevelser. Man kunne altså ved meget små injeksjoner på et blunk fremkalle alvorlig sinnslidelse hos mennesker.

CIA fattet umiddelbar interesse for det nye stoffet, og iverksatte storstilet eksperimentering på krigsfanger, soldater, straffedømte og homofile. Man antok at stoffet var istand til å utradere menneskets hukommelse og vilje, og i dette vakuum forsøkte professor Cameron med flere å omprogrammere menneskets hjerne. Man mente å ha skaffet seg et uvurderlig våpen i kampen mot kommunister, spioner og seksuelle avvikere. CIA sikret seg av den grunn monopol på distribusjon av LSD i den vestlige verden, gjennom konsernet Sandoz. Fra 1953 til 1973 brukte CIA ikke mindre enn 25 millioner dollar på å utvikle det man antok var «sinnets atombombe». Ledende norske psykiatre som Nils Adolf Retterstøl, Leo Eitinger, Odd Lingjærde og Gordon Johnsen deltok i denne CIA-finansierte virksomheten. Lier Sykehus fikk penger direkte overført fra Det Amerikanske Forsvarsdepartement.

Ved Modum Bads Nervesanatorium ble minst 562 hjelpetrengende mennesker tilført LSD i tidsrommet fra 1962 til 1973. Antagelig er det faktiske antall på flere tusen. Iallfall uttalte overlege Gordon Johnsen til Dagbladet 25. juni 1966 at «vi har behandlet to-tre tusen pasienter med stoffet». Unøyaktigheten i anslaget kan ha sammenheng med at Johnsen distribuerte narkotika i postoppkrav til mennesker fra Lindesnes til Finnmark. Han orienterte i brevs form på et tidlig tidspunkt helsedirektør Evang om sitt private narkolangeri. LSD-dosene lå ifølge Johnsen normalt et sted mellom 200 og 400 mikrogram. Altså mellom åtte og 16 ganger høyere enn det som kreves for å fremkalle en psykotisk tilstand. Enkelte pasienter ble ifølge Johnsen tilført mer enn 10 000 slike doser. Det er ingen grunn til å tro at Johnsen farer med løgn og dikt. Han var medlem av Kristenfolkets Edruelighetsråd og formann i Det Norske Misjonsforbund.

Ikke sjelden ble LSD'en tilført pasientene i kombinasjon med Amfetamin, Atropin og elektrosjokk. Foruten Chlorpromazin, for å motvirke selvmordstilbøyeligheten. LSD-behandlingen hadde nemlig den uting ved seg at pasientene ofte begikk selvmord straks efterpå. Iblant begikk de også knivdrap. Flere unge kvinner skal ifølge forskningsrapporten ha reagert på at behandlingen omfattet samleie med Gordon Johnsen. Som regel ble de ikke vesentlig friskere av denne behandlingen. Da ble de stort sett overført til Gaustad Sykehus for psykokirurgiske inngrep i hjernen. Mange psykiatre sluttet å tilføre pasientene LSD da det ble internasjonalt fastslått at stoffet er livsfarlig, blant annet fordi det ødelegger kromosomene i menneskekroppen. Ved Modum Bad lot man seg ikke affisere av det.

Hvorfor skulle man? Gordon Johnsen ble slått til Ridder av St. Olav i 1966. I Aftenposten ble han på sin 70-årsdag i 1975 hyldet som en foregangsmann i moderne psykiatri og i praktisk nestekjærlighet.

Rart i eftertid å tenke på at jeg bare noen måneder senere ble kastet i glattcelle fordi jeg uttalte de selsomme tre bokstaver i et apotek. Rart man kan dele ut narkotika i bøttevis og bli Ridder. Så rart at nesten ingen stoler på rapporter som denne. Folk stoler knapt på teatersjef Ellen Horn når hun forteller at hennes far var av dem som ble mishandlet og ødelagt av LSD-forsøk på Modum Bad under Gordon Johnsen. Selvfølgelig er det grunn til å tro at Johnsen gjorde mange velgjerninger i sitt liv. Selv hadde jeg i sannhet også fulgt en og annen eldre dame over gaten. Men Gud hjelpe meg hvor vektløse mine velgjerninger ble da politiet stormet lokalet med løftede våpen.

Ennå hører jeg tydelig ordene som en av politimennene uttalte før den jernstøpte celledøren lukket seg bak meg: «Det beste ville vært å skyte av deg bjellene!»

BT: Ill: Lasse Kolsrud

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.