Politikk og ironi

LARS HOLM- HANSEN

Som eksempel på den nye ironi fremholdes østberlinernes stemmegivning for kommunistpartiets rettslige arvtager (PDS) ved forbundsdagsvalget i fjor høst: «Et fenomen utenfor politikkens sfære - som unnslapp dens lover og logikk - hadde grepet inn. Den ironiske kulturen som hadde vært deres tilfluktssted i flere tiår, hadde gitt oppvoksende østtyskere et tvisyn, en evne til å ha to tanker i hodet på en gang, som nå fikk sitt potente uttrykk.»

Javisst, østtyskernes ironi er et fenomen utenfor politikkens sfære, og mer presist: et utrykk for en politisk avmakt i et antiliberalt samfunnssystem. At denne avmakten også oppleves i den nye Forbundsrepublikken, det kan man forstå, men ikke forsvare. For forste gang siden 1933 har tyskere mellom Rostock og Dresden muligheten til reell politisk aktivitet. At denne muligheten ikke benyttes nå er et faktum som ikke lover godt for Tysklands fremtid, et land hvor evnen og viljen til reell politisk meningsdannelse og politikkforståelse ikke alltid har vært den største.

Men dette er tyskernes problem. Derimot er det vårt eget problem når unge norske intellektuelle ser det som sin oppgave å idealisere avmaktens ironi i en grad hvor den fremstår som «den europeiske kulturens mulighet». Det kan anbefales Tennøe og Jordheim å legge de «store ord» til side et øyeblikk til fordel for et grundig studium av politikk, økonomi og historie.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.