Om forbud og påbud

Jeg takker Elie Wardini for hans innlegg (24. mars - red.). Begge vil vi dialog, et flerkulturelt samfunn, og individets rett til å bestemme over sine liv i trygghet og frihet uten at det går ut over andre. Der vi synes uenige, gjelder spørsmålet om hva som må til for å fremme et flerkulturellt samfunn basert på gjensidig respekt. Wardini snakker om aksept: «Skal man ha et verdifullt liv, så skal man bli akseptert, og ikke bare tolerert.» Jeg vil gå lengre og si: nei, anerkjennelse er nødvendig, og deri ligger at man må respektere hverandre som fullverdige mennesker, enten man liker hverandre eller ei. Aksept er ikke godt nok.

Wardini fortsetter: «Pluralisme er veien å gå…. Integrasjon er flertallets diktatur.» Det er jo vanskelig å vite hva Wardini mener med «pluralisme» - et meget tvetydig begrep. Men når han hevder at integrasjon er flertallets diktatur, så velger jeg å tro at han mener noe annet, og mer nyansert: Wardini vet selvfølgelig at Norge, et rimelig vel «integrert» samfunn, omfatter en enorm variasjon i livsstil, væremåte, klassetilhørighet, politisk orientering, relegion osv. osv. Det finns et utall av måter å være forbindelse, synes meg ganske urimelig.

Wardini vil dialog. «Men en dialog eksisterer bare mellom to likeverdige parter. Når et individ eller samfunn er akseptert, da kan det innlede en dialog, og da kan det lære fra andre og formidle sine egne verdier.» Vel intendert, men her er et brudd i resonnement: For hvor skal vi begynne? Wardini ser vel ikke bort fra det grunnleggende faktum at menneskelig erfaring skapes i samhandling med andre? Han kan vel knapt mene at først skal «det norske samfunn» akseptere innvandere, og så kan innvandrere begynne å lære fra andre (altså nordmenn) og formidle sine egne verdier? Hvor fint dette enn lyder i prinsippet, så er det i praksis ikke farbart. Å satse på gi-og-ta, gjensidighet og tilpasning begge veier synes langt å foretrekke.

Og her er vi ved sakens kjerne. Jeg er mindre opptatt enn Wardini av prinsipper, og mer av praksis. Jeg har kastet meg inn i innvandrerdebatten fordi jeg fortvilet over å se hvor galt det går i Norge - i praksis. Dybden av mitt engasjement går tilbake til høsten 1992 da jeg ble bedt om å gjøre en utredning om barns og unges situasjon, som innebar at jeg fikk stilt til rådighet alt tilgjengelig materiale om «innvadrings-forskning». Det var ikke oppløftende lesning. Og det syntest meg klart hvem som var de virkelige taperne: barna og de unge. Jeg kalte rapporten «Når overmakta blir for stor» og henspeilet med det til mange barns avmakt i forhold til to velmenende «myndigheter»: foreldrene og staten. Jeg så hvordan de ble tapere i en livssituasjon som ville gjøre dem til annenrangs borgere, med mindre noe drastisk ble gjort. Og i samråd med en arbeidsgruppe hadde jeg en del forslag til hva som burde gjøres.

Jeg er ikke den eneste som kommer med forslag. I Norge er det nå nærmest gått inflasjon i «innvandrerforskning», mens det er mere uklar hva vinningen blir i praksis. Imidlertidig, de voksne vil nok alltids klare seg. De er rimelig ressurssterke mennesker, ellers hadde de ikke valgt å komme hit. Det er verre med barna. Så blir spørsmålet hva som skal til for å gi dem rimelige gode sjangser til å skape seg en fremtid i Norge. Det er her min fokus ligger, og det er derfor jeg anbefaler å nedtone kulturdiskursen, begynne å ta individer på alvor, stille krav, yte gjensidig respekt, og gi barna en sjangse til å skape en ny generasjon, med egne identiteter. Identitet er ikke noe man har, det er noe man lager gjennom livet, og barna skal helst få sjansen til å bli seg selv.

Kan vi nå slutte å snakke «innvandrere» (ikke minst om barn født i Norge), og istedet forholde oss til mennesker? Kan vi nå begynne å ta på alvor at «nordmann» (eller skulle jeg heller si «nordkvinne») bare er en del av min identidet, på samme måte som ingen pakistanere kan reduseres til «Pakistaner»? Gruppetenkning er en uhyrlighet i mange sammenhenger, og mye av innvandrerdebatten i Norge er et grelt eksempel på det. Gi folk en sjanse til å være folk, og barn en sjanse til å skape sin egen identitet. Det innebærer å stille krav, og stå til ansvar, og å anerkjenne at vi er alle ulike i sinn og skinn. «Pluralisme» handler ikke om «innvandreres» forhold til «nordmenn» men om det grunnleggende faktum at hvert individ har sin egen verdighet, men den må utfoldes i forhold til andre mennesker, og hvis man velger å leve i Norge, følger visse begrensninger av det.

Makt kan være et gode. Det kan handle om myndigheters eller menneskers rett til å gripe inn og forhindre overgrep, beskytte de svake, fremme utviklingsmuligheter for dem som står dårligst rustet osv. Vi er priviligerte som bor i Norge, og jeg vil tro at de fleste av våre landsmenn og kvinner med annen kulturell bakgrunn vil være beredt til å strekke seg langt for å være med å forsvare de grunnleggende verdier som vår velferdsstat hviler på.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.