KRONIKK: Til den evige fred

I forbindelse med Norges frigjøring fra det tredje rike er det naturlig å gjøre seg noen filosofiske refleksjoner rundt fenomenene frigjøring, fred og frihet.

AV CAMILLA SERCK-HANSEN

En bred og omfattende motstand mot invasjonsmakten vokste først frem etter henrettelsene av Hansteen og Wickstrøm. En mulig forklaring på dette er at møtet med døden avslørte for folket hvilke verdier og rettigheter vårt samfunn ideelt sett skulle være bygget på, og at disse ikke var forenlige med den ideologi tyskerne påla oss. Denne innsikten synes igjen å ha frigjort oss fra en annen type tvang. Vi kan nemlig også se at tradisjonelle fordommer, spesielt dem som gjaldt klasse og også til en viss grad kjønn, etter krigen mistet mye av sin kraft. Troen på menneskets likeverd ble selvsagt også ytterligere befestet gjennom motstandsbevegelsens arbeid. Motstandsbevegelsen besto av personer fra alle sosiale lag og alle var like viktige. Dette avdekket eller manifesterte således klasseforskjellene som illusjonære forskjeller mellom medmennesker og ikke avspeilet av naturlige eller reelle forskjeller i verdi og evner.

Ingen stedfortreder

Hva var det så vi ikke ble frigjort fra, kollektivt og på et bestembart tidspunkt? Den indre friheten - evnen til fri fordomsløs refleksjon - den som den ytre tvang hindret oss i å uttrykke i handling, kan ikke vinnes av andre. Selv om andre kan gi oss de ytre forutsetninger for at den indre frihet blir synlig i handling og ord, er viljen til en stadig refleksjon over våre meninger og holdninger et ansvar Žn og hver av oss har og står overfor hver dag av vårt liv. Fordi denne refleksjonen er intimt knyttet til vår frihet til også å velge det onde, ble vi heller ikke kollektivt frigjort fra det onde i oss. Feiringen i disse dager av frigjøringen fra det tredje rikes ondskap må ikke gjøre at vi fortrenger at ondskapen kan velges og velges hver dag. Denne kampen kan ikke vinnes per stedfortreder; jeg blir ikke et godt menneske bare ved å engasjere meg i andres gode gjerninger. Men vi drives stadig mot å tro at vi kan erstattes av andre på denne måten samtidig som vi paradoksalt nok ikke kan la være å se på oss selv som unike eller enestående. Vi interesserer oss gjerne for offentlige personers handlinger og valg, deres lidelse og spesielt deres død. Som om de kunne dø for oss, som deres død utelukker vår egen og kan frita oss for vår endelighet. Men denne interesse kan aldri erstatte det forhold vi må ha til vårt eget liv. Mennesket kan ikke ha noen stedfortreder her på jorden.

Indre frihet

Den indre frihet er ikke det samme som frihet fra ytre tvang. Men det er allikevel et samspill mellom indre frihet, som evne til fri tanke og refleksjon, og frigjøring fra ytre tvang. Men hva er denne påståtte friheten? Vet vi i det hele tatt hva det er vi tilskriver oss selv. Hva hvis det er en ren illusjon dette at vi kunne handlet annerledes, eller at vi har ansvar? Dette spørsmålet stiller oss overfor et paradoks. Det vi forventer av et spørsmål om hva et fenomen er, er et svar som forklarer og beskriver noe og som allerhelst peker ut et eksempel på dette fenomenet, i form av et lokaliserbart objekt. Forklaringen setter videre et fenomen inn i en sammenheng av andre, i en forstand likeverdige fenomener. Men frihet synes nettopp å undra seg en slik forklaring. De tradisjonelle vitenskapelige modellene har ikke plass for et slikt fenomen. Ja selv ikke de nyere såkalte indeterministiske modeller i fysikk og biologi virker som de fanger den type frihet som vi opplever karakteriserer oss. For det første fordi indre frihet for oss ikke må bety lovløst eller fri fra lov. Tvert imot synes den å være uttrykt i evnen til gjøre noe til lov eller påbud for oss. For det andre fordi for oss mennesker virker frihet uløselig knyttet til vår bevissthet. Bevisstheten er frihet og frihet er bevissthet.

Men på tross av at fenomenet frihet, eller nærmere bestemt indre frihet, ikke kan forklares, så virker det som om vi ikke kan frigjøre oss fra å tro at vi er fri. Vi vet ingen annen måte å handle på enn under antagelsen av at vi er fri. Det er altså ikke slik at vi kan slutte å tro på frihet fordi om vitenskapene ikke kan finne rom for dette fenomenet. Dette til tross for at vi kan slutte å tro på eter, nisser og hekser. Frihet synes således å være iboende eller immanent i vår tenkning og handling.

Det tredje riket

Spørsmålet om frihetens realitet blir ikke mindre slående når vi ser på det i lys av den historiske situasjon av det tredje riket og dets ideologi. Mistenksomheten overfor metafysikken, herunder også fenomenet frihet, som jo synes å ikke la seg forklare vitenskapelig og derved er å forstå som et metafysisk fenomen, ble og blir forsterket av at det var nettopp tilhengere av den positivistiske vitenskapsmodell som var blant nazi-ideologiens sterkeste kritikere. På den annen side ender filosofen Martin Heidegger, for hvem individets indre frihet er et av de avgjørende kjennetegn, som beundrer og uttalt tilhenger av nazismen. Troen på vitenskapen og dens fremskritt, på dennes verdinøytralitet og objektivitet - en holdning som har preget etterkrigstiden - kan forstås nettopp som et oppgjør med nazismen som u-vitenskap. Men denne troen har brakt oss til en ny paradoksal situasjon. For det første har vitenskapen har muliggjort handlinger og stilt oss overfor avgjørelser som den selv ikke kan hjelpe oss med å besvare. Mennesket er således igjen kastet tilbake på seg selv og sin moralske dømmekraft. For det andre ser vi en stadig sterkere strømning av antirasjonelle bevegelser fra astrologi til krystaller, ja også en dyrking av vold som kan forstås som et negativt uttrykk for den opplevde frihet og som et kanskje fortvilet forsøk på å gi den en form i en sfære hinsides fornuften og vitenskapen. Når vi ikke finner noen rasjonell plass og form for friheten, ender man lett opp i relativisme og nihilisme.

Kants moralfilosofi

I år er det ikke bare 50 år siden Norge ble frigjort. Det er også 200 år siden filosofen Immanuel Kant skrev det kjente essayet Til den evige fred. Dette skriftet bygger på Kants moralfilosofi. Man kan kanskje hevde at Kants filosofiske hovedprosjekt er å vise at rasjonalitet og frihet er to sider av det samme, og at mennesket, når det handler fullstendig fritt handler godt og er i overensstemmelse med den objektive fornuft. Kant søker derved å vise at frihet ikke bare er noe som karakteriserer hver og en av oss, men at denne frihet også gir oss visse objektive standarder. Det er altså ikke i bunn og grunn et privat anliggende å finne ut hva som er riktig for meg å gjøre.

Hvorfor tenker Kant at det må forholde seg slik? Jo, for det første fordi fornuften generelt er evnen til å sette seg mål, til å definere hva som er etterstrebelsesverdig for oss. «Vær fornuftig» appellerer til annet enn blind behovsfølging. Små barn og dyr er ikke fornuftige, tror vi, fordi de ikke synes å sette seg mål, men handler kun utfra instinkt og behov. Fornuften er således fri eller overordnet umiddelbare sanser. Samtidig er det å forstå seg selv som et fritt og fornuftig vesen også å måtte innse at fornuft ikke kan være noe privat, noe du selv har, men ikke andre. handle i overensstemmelse med fornuften er derfor å handle i overensstemmelse med alle menneskers frihet og rett. Det som skiller mennesker er deres subjektive begjær og behov. Dette begjæret kan derfor bare tilfredsstilles innenfor rammen av fornuften dersom vi ikke skal handle umoralsk. I tråd med dette sier Kant at vår plikt er å handle slik at vi skal kunne ville at denne handlingen sprang utfra en naturlov. Jeg må altså kunne ville at alle gjør som meg, det er testen for hvorvidt handlingen er moralsk forsvarlig.

Radikalt ondt

Kant's resonnement kan muligens høres ut som en type tom ønsketenkning. Men det er slett ikke slik at han tror at vi noen gang kan realisere en verden av kun gode og moralsk høyverdige mennesker. Tvert imot, Kant hevder for det første at han tviler på at det noen gang har blitt begått en fullstendig eller rent moralsk handling. Menneskets evne til å gjennomskue eller kjenne ikke bare andres - men egne intensjoner - er begrenset. Vi kan ikke utelukke at vi i siste instans også handlet utfra egeninteresse og ikke bare utfra viljen til det gode. For det annet hevder Kant at mennesket er radikalt ondt, det har altså ondskap like nødvendig knyttet til sin natur som det har frihet. Imidlertid forhindrer dette oss ikke i å kunne vite hva vi burde gjøre og således strebe etter dette idealet.

Det er selve bevisstheten om at vi stadig bortforklarer for oss selv denne innsikt som utgjør menneskets store skyld. ta på oss ansvaret for menneskeligheten i oss er derfor den store oppgave som Žn og hver av oss stadig står overfor.


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]