LEDER: Dager derpå

Et TV-program selve 8. mai lot tre barn av NS-medlemmer slippe til med brokker av sine personlige og politiske livshistorier. Det er med uhygge vi må registrere at 2. verdenskrig så langt fra er slutt for dem, tapernes barn. Det er et nederlag for krigens vinnere når disse sier at de først i samvær med andre NS-barn har funnet «hjem».

Efor dette hjemmet minner om et spøkelseshus hvis kjerne falt i grus allerede da NS-barna ble født for et halvt århundre siden. Ikke minst politisk: «Noe var det ved disse (storbonde)slektene», sier (og skriver) NS-barn og forfatter Eystein Eggen.

For drømmen om storbonden, haulden, falmet allerede i forrige århundre og døde da andre menn, bedre tilpasset 1900-tallet enn NS-folket var, heller uttalte: Dessverre kan jeg ikke skryte av å være av husmannsslekt.

Først Venstres, siden Arbeiderpartiets kamp for småkårsfolket som de legitime leverandører av moderne norsk mytologi seiret fullstendig. Derfor var NS ute av takt med Norge allerede i 1933.

Men NS-medlemmenes barn har grepet til sine foreldres romantikk fordi de ingen annen romantikk hadde.

Og det er ikke minst fordi krigens seierherrer tillot seg å glemme at man ikke velger sine foreldre, at barna valgte sine foreldres drømmer.

Siste nummer av Der Spiegel kan fortelle, lakonisk og i statistikkfom en annen historie om foreldre og barn, til ettertanke. En undersøkelse bladet har foretatt viser at færre enn én av fem tyskere vet hvilken dag (1. september 1939) 2. verdenskrig startet. Og en fjerdedel av tyskerne tror krigen kostet mindre enn 10 millioner menneskeliv, mens det riktige svaret er mellom 50 og 60 millioner.

Og for å komme innom seierherrene igjen: Etter femti år kan det slås fast at denazifiseringen ikke lyktes: Ihvertfall ikke i forhold til de som var født før 1930. Av disse er det ifølge Der Spiegel et flertall som

1. mener at nazismen hadde gode såvel som dårlige sider,

2. mener at den tyske vernemakt var uskyldig (ikke medskyldig) i nazismens grusomheter,

3. mener at vernemakten ikke var delaktig i nazistenes folkemord, og

4. mener at omplasseringen av tyskere i øst-Europa var en like stor forbrytelse som menneskeheten som Holocaust.

Særlig det siste punktet er så himmelropende at man fristes til å spørre: Hva i alle dager skal man gjøre med disse tyskerne?

Svaret er nok det samme gamle: Vente.

For lykkeligvis er generasjonen under 35 uenig med veterangenerasjonen i alle punkter, og særlig er spriket stort i spørsmålene om vernemaktens skyld og delaktighet. De gamle sier: Vi var uskyldige, de unge svarer: Jo, dere var skyldige. Det unge Tyskland godtar ikke sine foreldres ansvarsfraskrivelse.

Dette er en styrke ved Europas sterkeste stat hele verdensdelen bør glede seg over.

lm

Utenfor til Høyre

Når Høyre i denne situasjonen gjør Arbeiderpartiets maktglade psykologi til samfunnssak, virker det kun som et strategisk utspill. Synd, for saken er viktig nok. Men typisk for vandring i den politiske dødsskyggens dal er at ingen hører etter, unntatt når man tabber seg ut: kfr. Fredsprisen til NATO. Jan Petersen og hans tropper har lang vei å gå.

lm

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.