![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Pikeromanen Unge kvinner har mistet dyden i denne filmatiseringen som injiserer moderne kvinneidealer i en forlengst utdødd familieidyll.
Og slik fortsetter det: Stadig nye venner, bekjentskaper, litt sykdom, nye venner, forhold som ryker, osv. Alt emballert i en transcendental strøm av kyss, klapp og klem. En av søstrene, Beth, lider av skarlagensfeber, og dør etterhvert, men forfatterinne Alcott har vært så hensynsfull at hun ikke har innviklet Beth i noen emosjonelle labyrinter. Ved hennes død kan vi uforstyrret konsentrere oss om de andre aktørenes sorg. Enhver ulykke og hindring er etablert utelukkende for at familen March kan fremvise sine dyder.
Dette er den fjerde filmatiseringen av Unge kvinner. Og det er blitt en hybrid av et forsøk på å gjøre en tidstypisk underholdningsroman feministisk vinklet, samtidig som fortellingen buler av tradisjonelle amerikanske familieverdier og dyder som i dag snart bare er anakronismer. (Kun 3 prosent av Amerikas befolkning lever nå i kjernefamilie med mor og far intakt). Det mest påfallende og slitsomme med filmen er hvordan familien hele tiden vises i varm og lun belysning, hvordan interiører og alle årstider til enhver tid viser seg fra sin beste side.
Regissør Gillian Armstrong kan ikke få understreket nok at dette stedet konstitueres av godhet og uskyld. Borgerkrigen preget av fattigdom og sykdom foregår åpenbart et annet sted. Mannsverdenen likeså; de få mannlige aktørene trenger seg aldri inn i kvinnedramaet; faren kommer etterhvert hjem, men sier knapt et ord, John Brooks kan vanskelig beskrives som annet enn en pudding, og Laurie blir kun en refleksjon av kvinnene han elsker - først en søster, siden en annen. Moren er den figuren som er blitt mest modernisert: Istedet for (som i romanen) å stadig lovprise sin mann for at han har gjort henne til slikt et godt menneske, har filmens Mrs. March blitt en moderne Robomother: Hun hjelper de syke, trøster de triste, forteller sine døtre at kvinner må stole på seg selv, bruke sine evner og ikke bare bare være pyntedukker. Og hun bærer ved, ordner i huset…inntil hun finner ut at hun skal gjøre den avdøde tantens bolig om til skole!
En mer troverdig filmatisering av Unge kvinner ville ha skildret kjønnsrollemønstre og et levesett langt fra vår tid, men samtidig fått frem hvordan dette delvis plaget og brynet aktørene. Romanen formidler adskillig frustrasjon og klumserier hos kvinnene som langtfra er så vakre som i denne filmen. Armstrongs film skal både forskjønne og politisk oppdatere. For de er jo så gode disse kvinnene, de kan jo ikke være annet når de 130 år før sin tid praktiserer og lever etter feminismens dyder og innsikter. Alle konflikter forsvinner med et «poff!» og harmonien omringer deg i Dolby Surround.
Et norsk forlag gav ut romanen Unge kvinner på norsk på femtitallet, uten suksess. Det har ikke vært interessert i å relansere boken i forbindelse med denne filmen. Det er fullt forståelig.
Unge kvinner
(Little Women)
Regi: Gillian Armstrong
USA 1994
BT: ROBOMOTHER: Susan Sarandon er politisk oppdatert unntak fra regelen i Unge kvinner.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]