Hevnen er privat

Roman Polanski har filmatisert teaterstykket Døden og piken uten stor ståhei. Hans beste film på mange år.

KJETIL KORSLUND

I et ikke navngitt land i Sør-Amerika venter Paulina Escobar på at mannen hennes skal komme hjem. Mannen Gerardo bringer med seg en mann som Paulina mener å kjenne igjen på stemmen: Han som torturerte og voldtok henne under det nylig avviklede militærdiktaturet. Dr. Robert Miranda bedyrer sin uskyld. Indisiene er stemmen, lukten, Mirandas hang til Nietzsche-sitater og Schuberts musikk (Døden og piken). Paulina stikker av med bilen til Miranda og dytter den utenfor en skrent. Når hun kommer tilbake, setter hun igang sitt eget «avhør» av Miranda og med sin ektemann som et slags vitne.

Stykkets bakgrunn er muligheten for en relativt normal fortsettelse av livet i land som inntil nylig har vært militærdiktaturer. Gerardo er i ferd med å bli utnevnt til leder for en kommisjon som skal undersøke hvilke forbrytelser som er blitt begått. Paulina foretrekker at han ikke påtar seg vervet som hun tror i praksis vil innebære en hvitvasking av forbryterne. Underforstått: Da bedre med ingen undersøkelse, så kan de det gjelder leve med skammen og mistanken. I en tidlig samtale mellom Robert og Gerardo kommer de inn på om det ikke hadde vært bedre å henrette alle involverte som hadde blitt identifisert.

Døden og piken handler om Paulinas egen hevn. Hun sier hele tiden at hun er sikker på at hun har rett mann, men små signaler tyder på at hun ikke er helt sikker, men sikker nok: Hun vil ha sin hevn og da først og fremst en tilståelse. Tilstår Robert, vil hun slippe han fri. Gerardo fremstår relativt handlingslammet; han har et par muligheter til å hjelpe Robert, men nøler, av to grunner: Paulina kan ha rett, dessuten kommer det for en dag at torturen var adskillig mer omfattende enn hun tidligere har fortalt ham. At det var for å redde hans liv hun holdt tett (han har vært redaktør for en illegal avis), setter en spiss på det hele. Eller rettere en demper på Gerardo: Han blir bare en observatør i dramaet mellom Paulina og Robert.

Filmens spenning ligger i at den lenge ikke gir noen hint om hva som er sannheten. Paulinas rettferdiggjorte, men private raseri konfronterers med forrvirringen, sinnet og hjelpeløsheten til Robert. Etter å ha blitt briefet av Gerardo, blir Robert tvunget til å tilstå foran et videokamera. Paulina har imidlertid endret på noen detaljer for eventuelt å lure Robert til å avsløre seg. Det gjør han tilsynelatende i ett tilfelle, men det kan være en tilfeldighet.

I teaterstykket gis det aldri noen visshet om hvorvidt Robert har vært Paulinas torturist. Det ender som kjent med deja vu-scenen i konsertsalen: disse menneskene vil bli nødt til å omgås i fremtiden. Roman Polanski har uttalt at han hele tiden har vært sikker på at Robert har vært skyldig, og i filmen kommer det tilslutt, etter den klumsete og tvungne tilståelsen, en virkelig tilståelse. Alt tyder ihvert fall på at den er virkelig. Robert forklarer at selv om var er lege, og motstod fristelsen lenge, så gav han etter: Kjøtt liggende ferdig og hjelpesløst: «Jeg behøvde ikke å være snill, ikke noe forspill…». Også filmen avsluttes med deja vu-scenen, men som da selvfølgelig får et annet innhold.

Døden og piken er moderat og overraskende tro overfor teaterforelegget mot hva man skulle forvente av Polanski. Han bruker få sjokkeffekter. Det har han gjort rett i: Det er uvissheten i den plutselige og voldelige kontakten mellom Paulina og Robert som er kjernen. Mye av den teaterlignende dialogen er beholdt men tilpasset filmformatet. Slik må det være, da oppgjøret er like mye en kamp om ord (tilståelsen) som kroppslig trakassering.

Sigourney Weaver kler rollen som Paulina bedre enn teaterkonvensjonen (hvor hun er skvetten og litt vimsete). Weaver har særlig på bakgrunn av Alien-filmene blitt en skuespillerinne som først og fremst er selfmade og selffighting woman. Uten å være noen sexbombe, er hun ekstremt sanselig. Måten hun snuser på Robert for å gjenkjenne lukten hans, er mindre blyg enn noen hund ville ha klart. Likeledes er den sikre og nærmest avslappede måten hun tar av seg trusa og dytter den inn i munnen på Robert, et tegn på en kvinne som kjenner the politics of the body.

Ben Kingsley er ikke mindre velvalgt i rollen som Robert. Men Ghandi og snill jøde (Schindlers liste) i rollekofferten, behøver han ikke mer enn se i kamera før publikum får en sterk anelse av at her begås det en urett. På den annen side har Kingsley har også anlegg for det usympatiske. Det er helt subtilt, men hans selvsikre gentlemansfakter i begynnelsen og den helt avslappede og åpenhjertige tilståelsen i slutten, gjør ham til en skremmende figur (uavhengig om han virkelig er skyldig eller ikke).

Det er altså for tidlig å slå fast at Roman Polanski har blitt en gammel kåt tullebukk kun med sans for anakronistiske perversiterter.

Døden og piken

(Death and the Maiden)

Regi: Roman Polanski

Storbritannia, USA og Frankrike 1994

Billedtekster:

s/h

farge

PÅ DO: Dr. Robert Miranda venter mistenkelig avslappet på Paulinas neste utspill.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.