[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

En antiheltinne blir til

Leken og upretensiøs fremstilling av barndomsvenninner som blir voksne. Trofaste lesere har kanskje lagt merke til vår forkjærlighet for «små» filmer som holder mer enn de lover. Nemlig.
FILM

SVERRE V. SAND

Kort fortalt kan man si at Mina Tannenbaum beskriver et vennskap som varer altfor lenge. Mina og hennes barndomsvenninne Ethel erfarer ved flere anledninger at de er vokst fra hverandre, uten å ta konsekvensen av det. Ethel sviker Mina, og Mina fordømmer Ethel, men selv etter at de har bestemt seg for å være uvenner, klarer de ikke helt å legge barnetroen til side. De prøver en siste gang å blåse liv i illusjonen om vennskap som en selvtilstrekkelig dyd, uaktet deltagernes svik, manglende selvinnsikt, osv. Foruten disse falske premissene er forsoningsforsøket i seg selv patetisk motivert: Mina føler seg ensom, Mina tar initiativet. Med denne innstillingen - en dårlig venninne er bedre enn ingen - går det som det må: ille. Som en prikk over i'en fremstilles den fatale utgangen bl.a. som en følge av noe så trivielt som en kommunikasjonsbrist; en verdig finale til et dødfødt prosjekt. En verdig finale - og en aldri så liten dramaturgisk revestrek, som langt på vei imøtegår innvendinger om at Dugowsons fremstilling av den gode og dårlige venninne er forenklet. Så tjener da også dette temaet som springbrett for filmens mer stilistiske ressurser: de små sensasjonene, betraktningene og forskyvningene av sympati som foregår underveis.

Mina byr på leken estetikk som bykser hit og dit - i tide og utide. Strengest tatt kan den virke noe søkt i valg av virkemidler, men i alt er filmen like keitete og sjarmerende som dens hovedpersoner. Menneskelig innsikt, var personregi og nyanserte uttrykk vitner om feminin skaperkraft på det bedre: intuisjon, rikt følelsesvokabular og alt det der. I motsetning til irrasjonell pludring og hysteri, som heldigvis ikke smitter regien.

I starten av Mina er det uvisst hvor dette måtte bære hen. Man frykter, men håper hardt at det ikke vil bli nok en film hvor pasjonen, i dens platteste avskygninger, messes frem med intim voice-over, såkalt fortellerstemme, gjerne en form for verbal blotting. Ikke her. Det er en smart fransk film, skjønner vi fort, med «overlegne» sprang mellom virkemidlene og fiksjonsplanene, som f.eks. birollenes henvendelser til kamera i starten. De introduserer vår heltinnes plass i deres liv og bevissthet, den ene mer malapropos enn den andre…

Atter en slik «smart», «fiks» film? Med uvilkårlige, vimsete so what?-effekter? Eksempel: Mark i jorden/ gressplen/ sykehus/ fødestue… Her, i mulden, hvor alle historier slutter, begynner denne, som et dystert frampeik på Minas skjebne. Døm selv.

Våre venninner fødes og møtes igjen noen år senere på danseskolen. Herfra og ut blir det gradvis tydelig at regissøren har ironisk blikk for de tragikomiske småpikenes oppvekst. Dugowson styrer pent gjennom et farvann av vennskap, kjærlighet, lojalitet og svik uten at filmen blir plagsomt belastet av den noe pretensiøse tematikken. Enhver levning av tvil mht. frivillig/ ufrivillig humor, kommer regissøren til gode etterhvert som hun viser kontroll og fortrolighet med de pussige konfliktene i venninnenes barndom, pubertet og voksne liv.

På fjernsyn kunne man nylig lese en forfatters tese om at menn ville vært modigere overfor kvinner om de bare visste hva kvinnen tenker. Godt mulig. Imidlertid har man lite bruk for dette motet hvis appetitten svikter, noe sjansene skulle være store for om man, altså, skulle ha hot-line til dette gåtefulle/ forvirrede landskapet kalt kvinners sjelsliv. Her går vi rett inn i dagdrømmer, komplekser og sjalusier til tenåringspiker på syttitallet. Forøvrig vil mannlige tilskuere med anlegg for selvironi ha en mer enn masokistisk glede av å se de maskuline kjærlighets-fremstøt i spinnesidens perspektiv. Scenene med den avstands-elskede sussebassen på kunstskolen vil være en langt mer drepende turn-off enn de spredte innblikk i pikebarnas pubertets-drømmer. Mina er sukkerfri: de banale konfliktene, som vi kjenner dem, men helst ikke vil huske dem. Vi slipper den klamme etter-rasjonaliseringen og estetiseringen av «kunstneren som bråmodent og konsekvent misforstått barn» og lignende ego-revideringer som mange (særlig amerikanske) barndomsskildrere har en hang til å smykke sine yngre år med.

Minas ubarmhjertige portrett av en lite glamorøs oppvekst skaper ofte en litt ekkel komikk. Likedan er det noe avvæpnende ved disse anti-heltinnene som gjør en mer mottagelig for de mer høystemte passasjene. Bare for å ha nevnt det: det forekommer en og annen scene med kunstner-krise, kvinne i krise, og endatil: kvinnekunstner i krise. Scenene er imidlertid holdt tilstrekkelig igjen til at man stort sett unner dem kraftigere utbrudd enn som så.

Mina Tannenbaum er på flere vis en knuslete hverdags-imitasjon, men lykkes i mer enn som så. Dugowson vet å nyttiggjøre seg det litt knubbete og uelegante ved situasjonene. Hun drar x-faktoren (inklusive dårlig spill) til filmens fordel, og tilbyr underfundig humor, (forhåpentlig) bevisst corny stilbrudd, jentelus og en ærlighet som sjelden blir mindre enn relevant.

Mina Tannenbaum

Frankrike 1993

Regi: Martine Dugowson

BILLEDTEKST: CORNY: Er du også smittet av syttitalls-returen? Morgenbladets film- og imagedoktor foreskriver dette bildet, som bør kurere de fleste.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.