En postmoderne Robin Hood?

Subcommandante Marcos kjemper sin meksikanske krig - på Internet

Første nyttårsdag 1994 kom canadieren David Macdonald og hans finsk-meksikanske kone Ingrid Putkonen gående mot torget i San Cristóbal de la Casas, Chiapas. Noe var i gjære.

«Først trodde jeg det var soldater fra den meksikanske hæren, men etter å ha studert dem nærmere skjønte jeg at det umulig kunne stemme. For selv om alle hadde grønne skjorter, brune bukser og svarte gjørmete gummistøvler festet til leggen med tau, var det lett å se at dette ikke var noen ordinær hærs uniform. «Soldatene» var for unge, og altfor mange av dem var kvinner. Noen hadde gamle rifler, men de fleste hadde imiterte geværer utskåret i tre med bajonetter festet i enden. Alle hadde oransje bandanas rundt halsen, de virket disiplinerte og godt organisert. Da vi passerte fengselet, så vi at dørene stod på vidt gap, og vi hørte rykter om at en politimann var drept. Veiene inn til selve torget var barrikadert med møbler, men det var ikke vanskelig å passere til fots. Da vi ankom torget skjønte vi hvor møblene kom fra. Vinduene i rådhuset var knust, og alt som hadde vært inne i det var slengt ut på torget. En enorm haug av medisink utstyr og mat som soldatene hadde båret ut fra rådhuset var bevoktet av væpnede menn. Dokumenter og alle slags kommunale papirer lå og fløt overalt på bakken. Veggene var prydet med grafitti: «Viva Zapata», «Helse, Land, Frihet», og «Utdannelse». Inne I rådhuset holdt en gruppe menn på å bryte opp en safe med slegge og spett. Etter en stund hørte vi flydur. Fire fly fra det meksikanske flyvåpnet sirklet over byen. Alle «soldatene» gikk i dekning mellom søylegangen i rådhuset, men flyene forsvant etter en time.

På torget skilte noen seg ut fra gruppen som nå hadde makten i San Christobal. Fire menn og en kvinne hadde, som de eneste, automatvåpen. Ansiktene deres var skjult av svarte finlandshetter. Når disse snakket flokket alle seg rundt for å lytte. En av lederne var tilsynelatende ikke indianer, men mestizo [mix av indianer og europeer] siden han var men god del høyere enn de andre. Han hadde svarte klær fra topp til tå og en Uzi maskinpistol rundt skulderen. Noen håndgranater hang i beltet. Stadig gikk han inni i en gammel folkevognbuss med en stor antenne på taket, og snakket i en gammel radio. To tenåringsjenter stod ved siden av meg. Den ene spurte: «Ville du gjort det med ham?» Svaret var pragmatisk: «Ja, men i dag. For i morgen er han neppe i live.» Senere, da denne mannen passerte ved der jeg stod, hørte jeg en bonde spørre «hvem er du»? Den sortkledde fortsatte å gå, dreide så hodet og sa lavt commandante Marcos.

Krig mot sultedøden

Om kvelden samlet omlag 400 mennesker seg foran rådhuset. Fra et balkongvindu talte først to ledere ved hjelp av mikrofon og en gammel gitarforsterker på det lokale språket tzotzil. Så var det Marcos tur. Han sa: «Dere har ingenting å frykte fra oss. Hvis hæren kommer vil vi ikke ta gisler, eller sette sivile liv i fare. I ettermiddag har mange kommet og spurt om hvordan de kan hjelpe oss. Vi krever ingenting, men om dere vil kan dere gi oss mat. Den beste måten dere kan hjelpe oss på er å forstå vår sak. Dere kan stille spørsmålstegn ved våre midler, men ikke våre mål. Vi erklærer krig mot den føderale meksikanske hæren og regjeringen til Carlos Salinas de Gortari, for vi vil ikke lenger dø av sult. Vi skal fortsette hele veien til Mexico City. I avisene kommer dere til å lese at vi har voldtatt kvinner og plyndret dere, men jeg ber dere alle om å huske at vi har oppført oss korrekt, og kun skadet statens eiendom. Vi har tatt over 3 andre byer i dag; Ocosingo, Comitan og Las Margaritas. I Las Margaritas har det vært harde kamper, men nå har vi kontroll. To soldater er drept, men ingen zapatister. Vi vil ikke ta over makten, vi er ikke sosialister eller marxister. Alt vi vil ha er legitimitet og en ansvarlig regjering. Vi har levet under et diktatur i 65 år, og nok er nok. Dette er en etnisk bevegelse». Morgenen etter var zapatistene forsvunnet som dugg for solen, etter å ha gitt bort det de hadde «konfiskert» fra staten til de fattige.

Macdonald, som nå avslutter sine studier ved London School of Economics, avslutter her sin beretning.

Jakten på Marcos

Han var en av noen få ikke-indianere som tilfeldigvis ble vitne til noe som senere skulle vise seg å bli en merkedag i meksikansk historie. Ingen hadde hørt om Marcos før denne første nyttårsdag, og dagen var valgt med taktisk og symbolsk omhu. Mange regjeringssoldater var sendt på ferie i forbindelse med nyttårsfeiringen. Siden det var nyttår ville det dessuten være mange ute i gatene for å drikke og feste. Da hæren først fikk meldinger om det som foregikk i Chiapas, trodde de først det bare var de vanlige fyllikene som var ute og laget bråk. Senere, etter at meldingene hadde strømmet inn, dro hæren for å sjekke hva som pågikk. De fant alle innfartsårer sperret av enorme trær. Minst like viktig for valget av dag, var at første nyttårsdag også var den første dagen NAFTA - frihandelsavtalen med USA - var virksom. Mexico ventet (via politikernes forsikringer) ikke bare på å våkne opp i et nytt år, men i tillegg som medlemmer av den første verden. Istedenfor ble det utover dagen klart at en borgerkrig var på trappene, 20 år etter at meksikanerne trodde de hadde utslettet alle geriljagrupper.

Hvem er den mystiske Marcos? Alt man vet 100 prosent sikkert om ham er at han har lysebrune øyne, er bredskuldret, røker pipe og antagelig er i slutten av 30-årene. Han har aldri blitt fotografert uten finlandshette. Etter januar 1994 startet det meksikanske etteretningsvesnet en intens jakt på hans identitet. Blunder på blunder fulgte. Først erklærte de at Marcos var en oppviglersk utlending som «snakket fire språk». Deretter ble det hevdet at han var en jesuitt-prest som hadde forspist seg på katolsk frigjøringsteologi, der begreper som «sosial synd» står sentralt, i kontrast til protestantiske misjonærers løfter om paradis. For noen måneder siden arresterte de en venezuelansk kaffearbeider ved navn Marcos. Han ble satt til kaffeplukking igjen etter en uke. Men etter å ha arrestert en kvinnelig zapatist i Mexico City fikk de - sannsynligvis ikke bare ved å spørre høflig - avslørt hvem Marcos etter all sannsynlighet er. Arrestordre ble utstedt på den tidligere universitetsforeleseren Rafael Sebastian Guillén Vincente, opprinnelig fra Gulf-kysten.Vincente, som har Mastergrad i sosiologi og kommunikasjon ble anklaget for drap og forræderi.

Mislykket sverting

Myndighetene prøvde å sverte Vincentes navn på forskjellige måter, men denne taktikken var mislykket. For alle som hadde kjent ham hadde ikke annet enn positivt å si om ham. Men ingen hadde sett ham på 10 år. Siden 1984 hadde Vincente - som nå altså sannsynligvis har tatt navnet Marcos - bodd sammen med Maya-indianerne i jungelen. I denne perioden hadde han bygget opp og skolert en hær, EZLN (Ejercito Zapatista de Liberacion Nacional). Navnet «zapatistas» er tatt fra den meksikanske revolusjonslederen Zapata, som ledet oppstanden mot jordbaronene i 1910-14. Rett før den nye presidenten Ernesto Zedillo ble innsatt i fjor høst - «sosialistpartiet» PRI vinner alltid valgene i Mexico, og valgfusk er veldokumentert - fikk han en hilsen fra Marcos: «Velkommen til Marerittet».

Den niende februar i år brøt den meksikanske regjering alle forhandlinger og den uoffisielle våpenhvilen med zapatistene, og rykket inn i Chiapas-regionen med 70 000 soldater. I Sør-Mexico er man forøvrig overbevist om at denne bestemmelsen var knyttet til en lånegaranti på 20 milliarder dollar fra USA. Marcos» leir i jungelen ble raskt lokalisert og stormet, men opprørerne var flyktet i all hast. Zapatistene rakk ikke å ta med seg så mye mer enn sine våpen. I et provisorisk undervisningsrom stod en PC og en printer. Marcos» bibliotek, som inneholdt bøker av Rousseau, Marx, Shakespeare og en haug med computer-manualer, var også forlatt. Marcos har i et tidligere intervju fortalt om hvordan han i begynnelsen av sitt liv som revolusjonær slet med å bære bøker rundt i jungelen, i tillegg til ammunisjon og mat hvis vekt ble demokratisk fordelt mellom alle. Marcos føyer seg inn i en tradisjon av latinamerikanske revolusjonære litterater: Goethes Faust ble funnet på Che Guevara, da han ble tatt av dage. Mens Marcos var sivil publiserte han «noe skjønnlitterært under sitt eget navn» (han vil fremdeles ikke bekrefte at Marcos er hans riktige navn), men sier i et intervju med New York Times at han ikke vil gjøre det igjen. «Det var den typen litteratur man gir bort til kvinner, ikke slik man publiserer». Men at Marcos er litterat og filosofisk skolert er det ingen tvil om.

Ikke Mac News

Til tross for at Marcos har gått i dekning, og journalister blir nektet adgang til Chiapas med unntak av «guidede turer», er han ikke isolert. Hele verden har tilgang på hans versjon av begivenhetene fra dag til dag. Ofte vet vi om han har sovet godt om natten før han selv har fått søvnen ut av øynene. Dette skyldes slett ikke CNN - eller Mac News - som mange har begynt å kalle TV-stasjonen. For CNN er beregnet på den amerikanske middelklassen, og den orker ikke for mange bulletiuner om oppviglerske Maya-indianere. Marcos har et våpen tidligere revolusjonsledere i hans situasjon ikke engang kunne drømme om. Han er opererer i cyberspace. Fra «fjellene i sør-øst Mexico» sender han hyppige meldinger ut på Internet, nyhetsgruppe sos.culture.mexican. Akkurat dette kan vise å bli langt viktigere enn det hans dårlig utstyrte soldater kan utrette med makt. For den åpenbart inspirerte og bevisste lederen er velartikulert til det poetiske, er med én enkelt bærbar PC og en mobiltelefon i ferd med å danke ut sine motstandere - hele det etablerte Mexico - i informasjons/propagandakrigen. Marcos trekker til seg sympati fra hele verden, og situasjonen diskuteres fra time til time på nettet. I et brev til meksikanske studenter sier han at om de vil komme opp i fjellene «og hjelpe oss med alt dere vet om teknologi og skriving, og alt som blir trykket i bøker som vi ikke får tak i». Men meldingene han sender ut på nettet er ikke bare praktisk informasjon. Snarere er hans skrifter i blanding mellom sosiologi, filosofi, magisk realisme og klassisk latinamerikansk revolusjonsretorikk spedd opp med Shakespeare.

Allegoriene er hyppige og gjennomførte, som her i en melding som kom på nettet 2. april:

«Det er natt og sorg inntar månen, en god del av hennes figur formørkes. Sub-kommandanten reflekterer: Månen er en satelitt som går rundt jorden. Med andre ord, månen bruker livet sitt til å snurre rundt jorden, og den gjør det med samme kjedsommelighet som en tom karusell i et landsbymarked. Månen sier ingenting i ansiktet på denne setningen. Hva skulle den si, hvis det uansett er en lang og usynlig lenke som binder henne til jorden, og sørger for at hun ikke stikker av for å ta en tur rundt noen andre av de mange stjerner og planeter? Uansett, så vidt jeg kan se er ikke månen bitter. […] Månen lar seg ikke falle ned på jorden. Det betyr ingenting annet enn at månen har håp. Og dette faktum hittil har gått forbi alle astronomer, astrofysikere, astrologer og astronautene i Houston. Jeg sier hittil, for jeg vil avdekke tekniske og vitenskapelige data som vil revolusjonere hele den moderne vitenskapen. Og fremfor alt; de daglige og nattlige tilnærminger fra amorøse par.

Månen har som sagt håp, og her ligger poenget for ett epistemologisk brudd og fødselen til ett nytt vitenskapelig paradigme (forresten, når jeg snakker om T.Kuhn og vitenskapelige revolusjoner; en gang skrev jeg et brev til Gilly hvor jeg forklarte nytteløsheten, vitenskapelig og for politiet, over å spekulere over hvem som var bak den kriminelt store nesen og finlandshetten.)

[…] Den enfoldige vil gå videre med å spørre: «Hva håper månen på?», men det problemet vil ikke ha noen løsning hvis vi ikke først besvarer følgende spørsmål: «Hva gjør det mulig for månen å ha håp?» Dette er noe annet, men spørsmålet er like skjebnesvangert som hvis vi refererte til at «Månen er søvnig», noe som selvfølgelig er nonsens, siden månen er et nattdyr som åpenbart lider av insomnia.

[…] Kan du innbille deg noen som snurrer og snurrer rundt den samme tingen, som alltid ser det samme lanskapet og alltid repeterer de samme rutinene? Hva? Spesial-underaktor for mordsakene til Luis Donald Colosio (en presidenkandidat som ble myrdet), Jose Massieu og kardinal Posadas? For Guds skyld! Vi snakker om vitenskap her, ikke tegneserier!

[…]Ok, er det ikke logisk at denne «noen» begynte å kjede seg, og ønsket å bli befridd fra sin omdreiende livstidsdom? Ja, jeg vet godt at i måndens tilfelle, så har vi den tåpelige kjeden som kalles «tyngdekraft». Men…hvorfor ikke la deg selv falle? Tviler du ennå? Ok, det er ikke viktig…Vi genier har alltid blitt misforstått…til å begynne med.

[…]All right, hvis dere ikke vil publisere dette i vitenskaps-spalten, så gjør meg ihvertfall tjenesten å binde etterskriftet med en hyssing til UNAMSAT-1 og fortell dem at de skal slippe når de passerer månen. Hun vil ha godt av å vite at noen forstår henne…»

Mexicos mest sexy

Det er kanskje ikke så rart at denne mannen ikke bare er populær blant Maya-indianerne, men over hele Mexico. Nøkkelringer, T-skjorter og videoer med ham selges en masse. Det er meldt om en Marcos-farsott blant meksikanske kvinner fra borgerskapet, og Marcos ble kåret til «Mexicos mest sexy mann» i 1994. Han har satt opp en «komplimentær protokoll for Universell Sosial Konvensjon» på nettet der han krever ting som at: «Fornuft vinner alltid og makt vinner aldri» og «At en hvilken som helst mann kan gi en blomst til hvilken som helst kvinne, i hvilken som helst del av hvilken som helst verden, og at denne kvinnen takker for blomsten ikke med hvilket som helst smil, men med det beste og eneste». Mer praktiske krav lyder: «Alle skal ha: Brød til å opplyse bordet, utdannelse til å mate ignoransen, helse for å overraske døden, land for å høste fremtid, et tak for å beskytte håp og arbeid for å beære hendene.»

Det kan kanskje virke som om Marcos bare er en romantisk forfatter. Men Marcos skrifter fremhever ofte at deres krav er praktiske. Han vil ha sykehus, elektrisk lys, rent vann, kloakk, radio, TV «og alt som gjør husarbeidet lettere». Han behersker også den sosialrealistiske genren litterært. Her er en rapport fra zapatistenes drikkegilde (på nettet den 5. mars):

Capatistas Marcos: «Om morgenen skulle vi til å drikke vår egen urin - jeg sier vi skulle til - for vi gjorde det ikke. Vi begynte alle å spy ved første slurk. Selv om alle var enige om at alle måtte drikke sin egen urin sa Camillo at vi måtte vente til det ble natt, for da kunne vi late som om det var en forfriskning. Til forsvar for dette utsagnet sa han at han hadde hørt på radioen at det var mulig å forestille seg alt. Jeg gikk mot dette forslaget og holdt fast ved at lukten bare ville bli sterkere hvis vi ventet og dessuten: radioen hadde ikke vist seg særlig objektiv i det siste. Mitt andre jeg la til at ventetiden kunne føre til at ammoniakksyren la seg, og urinen ville da kanskje bli lettere å drikke. Men vi prøvde å drikke. Alle sammen spydde opp urinen, og resultatet var at vi alle ble mer dehydrerte enn vi startet.»

Land til bøndene

Gjennomgangstema i Marcos' «politiske skrifter» er kravet om at fattige bønder får tilbakeført land. Maya-bøndene i Chipas har ingen mulighet til å konkurrere med amerikanerne i å dyrke mais, og det er i hovedsak mais bøndene produserer. De rike godseierne produserer kaffe og holder seg med kveg. Til tross for at 50 prosent av all vannkraft i Mexico kommer fra Chiapas, og regionen er rik på andre naturlige ressurser, er levestandarden lavest i landet. Og det i et land hvor under halvparten av de 90 millioner innbyggerne lever under fattigdomsgrensen. Regionen er blitt årelatt helt siden spanske conquistadorer og den katolske kirken på 1500-tallet debatterte heftig om indianerne hadde sjel eller ikke. Før de drepte dem. Marcos har kalt NAFTA-avtalen «et døds-serifikat for indianske bønder».

Selv etter at den meksikanske hæren rykket inn for fullt, fortsetter Marcos og zapatistene å sporadisk overta landsbyer. Matrielt sett er imidlertid krigføringen lav-intensiv. På kommunike-siden er derimot Marcos hyper-aktiv. Og ordene gir makt. Etter at hæren rykket inn samlet hundretusner seg til demonstrasjon flere steder i Mexico. «Marcos er folket, vi er alle Marcos!», lød slagordet. Regjeringen ble tvunget til å bremse sine aksjoner - eller å hevde at de gjorde dette, samt å sende den brutale guvernøren for Chiapas-regionen på ferie til Europa. Men ifølge journalister som befinner seg i området er den militære aktiviteten uforminsket. Amnesty International har bekreftet at det foregår hyppige flyangrep, og de har veldokumenterte rapporter om at den meksikanske hæren har truet og torturert indianere. Imens slutter stadig flere slutter seg til zapatistene, og bøker om bevegelsen strømmer ut. Det etablerte Mexico har allerede lidd store økonomiske «tap» på grunn av hendelsene i Chiapas. Penger liker ikke politisk ustabilitet, og utenlandske investorer har trukket seg ut mens pesetasen er i fritt fall uten skjerm. Regjeringen og president Zedillo er naturligvis desperat. Mye av informasjonen Marcos sprer på nettet er direkte kompromitterende, som hans avsløringer av at den tidligere presidenten (Salinas) fikk 55 000 $ i året for å sitte i styret til U.S. Dow Jones Company. Men selv om de statlige TV-stasjonene så og si har sluttet å sende fra Chiapas klarer de ikke å stoppe munnen på Marcos. For å oppnå dette må de enten skyte ham eller legge ned Internet. Det siste er ikke aktuelt.

Revolusjon med språkfølelse

Til forskjell fra tidligere revolusjonere uten en hel kringkasting til disposisjon, trenger ikke Marcos sende kommunikéer i stikkordsform, eller å snakke i en meningsfortettet slagordsprosa. Han trenger heller ikke smugle meldinger gjennom fiendeområde, han trenger ikke å sette opp hemmelige og livsfarlige trykkerier eller kompliserte, men ineffektive, distrubisjonsnett. Han kan derimot tillate seg å elaborere alle sine tanker uten begrensninger. Marcos nyanserer ikke bare sine budskap. Han maler dem ut med skjønnlitterær pondus. Konservative kaller ham ikke subcommandante, men subpoeta. Regjeringen, med sine pressemeldinger og 70 000 menn nedlasset av amerikanske våpen, har ikke muliughet til å vinne denne siden av krigen. Kort sagt: Den nye teknologien er et supervåpen i hendene på revolusjonære med språkfølelse. Revolusjonsbransjen og revolusjonens retorikk vil aldri bli den samme.

Til tross for teknologiprofetenes ovasjoner er Internet og World Wide Web fullpakket av poengløs, overfladisk og ofte misledende informasjon. Nyhetsgruppene er tilsynelatende en magnet for mistilpassede mennesker uten venner In Real Life, eller andre ting å ta seg til enn å være tilstede på nettet. Nettet er dessuten som bøker tekstbasert, og gir ikke større tilgang på informasjon enn et velutstyrt bibliotek. Foeløpig er den «verdensomspennende informasjonssuperhighwayen» på mange måter keiserens nye klær, og representerer langtfra noen epistemologisk revolusjon. Men denne teknologiens potensiale kan heller ikke undervurderes. For nettopp det at nettet er desentralisert og kaotisk gir det et politisk potensiale. Britiske anarkister og tyske nazister har utnyttet dette til fulle, og organisert seg via nettverk de til å begynne med bare brukte til å spre plump propaganda. Og som vi har sett: Bak all støyen har vi også en ny mulighet til å følge historien in medias res eller on line, uten forkludrende mellomledd som/eller amerikanske nyhetsstasjoner. Tilfellet Marcos viser at det faktum at informasjon på Internet ikke lar seg stanse, kan brukes til noe annet enn å krangle med malaysere om hvor de beste strendene i Australia befinner seg. Terrorister trenger ikke nødvendigvis sprenge fly i småbiter for å få rift om sin organisasjon (etter markedsguruloven «all reklame er god reklame») lenger. Om saken er god, holder det kanskje at de kjøper seg en PC med modem.

(Takk til David Macdonald og Ingrid Putkonen)

Ill: Lasse Kolsrud


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]