Prosessen Sonnevi

Göran Sonnevi søker klarhet og deltagelse

Vi har denne særlige skandinaviske litteratursituasjonen som andre kan misunne oss; og så kan den likevel bli for selvfølgelig, vi kan komme til å glemme den friksjonen som tross alt skiller svensk fra dansk, dansk fra norsk, og norsk fra svensk; og så kan vi bli litt borte for hverandre med hver våre hjemlig-lokale forhold, som kanskje antyder at riksgrensene er mer enn tilfeldige, at de har sin funksjon. Det er mulig å se at de markerer forskjeller.

Gšran Sonnevi er en av disse ... markante. Det må nødvendigvis være det dypeste motivet som ligger bak Geir Gulliksens utvalg og gjendiktning av poesiens hans. Det må ligge under at Sonnevi som poet faktisk kan tilføre oss lesende nordmenn og -kvinner ny lesning av genren, som kan mobilisere oss til å skaffe oss orginalene, eller i det minste tenke litt over våre egne orginaler, vår egen poesitradisjon og -tilstand. I etterordet beskriver Gulliksen hvordan Sonnevi fra begynnelsen av, i samlingen Outfört, begynner fra bunnen av, både poetisk, semantisk og ikke minst politisk. Forfatterskapet hans er gjennom alle år preget av en mangel på selvfølgelighet, som virker sunn for poesien og krevende for poeten å gjennomføre; den har et kontinuerlig oppgjør med seg selv, med sine muligheter og ikke-muligheter, og det er mennesket Sonnevi som holder oppgjør med poeten Sonnevi, det er en skrivende som erkjenner skriftens begrensning og som hater begrensningen, det er dikt som henvender seg utover med en enkel klarhet og som på neste linje(!) problematiserer denne tilsynelatende språklige klarheten - fordi Sonnevi i hele sin produksjon har holdt alle problemfelt rundt sin egen poesi like i nærheten, og poesien har profitert på dette; abstraksjonsnivåene - for ikke å nevne kunnskapsmengdene - han har absorbert, kunne fra starten av ledet Sonnevi inn i et metapoetisk prosjekt, slik han utlegger disse i diktene; det er mye marxisten i ham som har sørget for at Sonnevi har holdt blikket hit mot oss, og det har også gjort sitt til at han har lykkes i å kombinere flere typer språksjikt i diktningen, sjikt som bevisstgjør språkbruken hans, som gjør ham bevisst nivåforskjellene - både i språk generelt og i hans egen poesi; det er nærmest en slags naturlig utviklet metode han benytter seg av, naturlig fordi han til en viss grad kan sies å ha utviklet sin egen spesifikke genre, sitt eget spesifikke poetiske format som det er absolutt rimelig grunn til å sammenligne med prosesser.

Hos Sonnevi har det en flertydig mening: det berører kontinuitet, kollektiv-og personlig historie,semantikk, moraltet, politisk praksis, økologi, litteraturhistorie, astrofysikk, kjemi, matematikk, erotikk, psykiatri og ikke minst musikk. Det siste kan gi et eksempel på prosess slik det har nedfelt seg i diktningen; «Mozartvariationer» utgjør en mindre og en stor bolk (på 150 dikt) i samlingen Det omšjliga fra 1975. Sonnevi har datert hele samlingen 1958-75,og variasjonene 7.4.59-18.3.75(andre del.) Og dette kan kalles en form for tidsbolk, en lang notasjon av tid når det blir føyet sammen med med Mozart. Det berører indirekte et kompleks innenfor musikklitteratur: interpretasjon; med andre ord en spesifikk lesning med en spesifikk utførelse og karakter. Dessuten momentet tema, enten det er som her med et musikkhistorisk «bunnleie» (for å parafrasere Sonnevi ) eller andre. Hvordan og når de enkelte diktene i bolken er skrevet er underordnet, det er ikke først og fremst dagboksnotater Sonnevi vil presentere - de er en del av, men ikke hele bildet - men et sjikt av et gitt tidsforløp der også personen og mennesket Gšran deltar. Tidsperioden som «Mozartvariatoner» dekker, overlapper og blir overlappet av andre store diktbolker, som f.eks. Språk; Vertyg; Eld fra 1979, m.fl. Dette kan leses som en naturlig konsekvens for den politiske aktivisten Sonnevi, som ikke skiller mellom de ulike sjiktene og dimensjonene han er involvert i.

Ikke sagt at dette innebærer en verbal smeltedigel - det ligger utenfor hans språkoppfatning og poetiske praksis. Det baserer seg på en kritikk av instrumentell skrive- og språkpraksis som går tilbake til tidlig avantgarde, men som søker seg mot klarhet istedenfor surrealismens tungetale og kalkulerte alkymi. Det distanserer seg fra tradisjonell bruk av metaforer; Sonnevi har med sine prosesser fått en mulighet til å plassere det vi kan kalle dimensjonsmetaforer i sin diktning; han benytter seg av begreper som «det umulige», «det uavsluttede», «det uendelige»; disse peker mot felter tekstene hans passerer igjen og igjen, blant annet den politiske situasjonen og virkeligheten.

Det store marxistiske prosjektet ligger i å nedbygge hierarkiene, som Sonnevi bokstavelig leser ut av sin egen hverdag og sin egen personlige psykologi; prosessen betyr å dykke ned og trenge inn i de fastlåste mønstrene av institusjonalisert makt som språket har absorbert; det ligner litt på en semantisk dybde-eksorsisme der han konfronterer det språket han selv er nødt til å uttrykke seg med. Et språk han også bruker til å kommentere svensk og internasjonal politikk, der han er tvunget til å bevitne menneskelige tragedier utført i sosialismens og Marx' navn, som peker mot nettopp det uavsluttede arbeidet som marxismen har foran seg.

For Sonnevi medfører dette et personlig-poetisk prosjekt, en form for intimitetens politikk der begrepet 'menneske' konfronteres med mennesket Gšran Sonnevi, der abstraksjonen møter det reelt-konkrete individet og der det umulig-uendelige ligger i arbeidet med å føre disse to språksjiktene sammen; det er tidsvitnet Sonnevi som registrerer overgrepene i omverden og som ikke kommer lenger enn dette, å være vitnet som fører en journal, som ikke makter mer enn å avsløre og stille åpent maktmisbruk, som føler i seg en latent impotens som politisk menneske. Han siterer i et dikt Osip Mandelstam, som konkret skriver ned poetens bestemmelse, også som tidsvitne: «Mandel i fšrvisningen / «Poesi er makt och implicit ligger i detta/ diktskrivaren /kan inte utšva,ta på seg,/ någon annan makt».

Spørsmålet det politiske mennesket Sonnevi kanskje spør seg er om vi i dag an erkjenner denne makten, en makt som har evnen til å forvandle og skjerpe både blikket og resonnementet, som har i seg et helt eget engasjement - vel å merke der det er en bevissthet som er engasjert, og som er villig til å forsøke å føre sammen de ulike språksjiktene til et poetisk uttrykk, som ser en mening i å anskueliggjøre den daglige kompleksiteten vi alle eksisterer i, som vil forsøke å «skrive», med en tydelig og klar tekst, det offeret vi må gjennomgå for å tåle trykket fra denne kompleksiteten.

Det ligger i sakens natur at det ikke finnes storpolitiske hendelser og tragedier som ikke har relevans for denne kompleksiteten og dette trykket, selv om vi her i Norden befinner oss et stykke fra begivenhetene og intensiteten. Sonnevi poengterer for sitt vedkommende at dette er ting og dimensjoner han ikke kan komme fra, som nedfeller seg i diktene hans, som styrer diktningen hans; det poetiske poenget må være at han som poet ser denne prosessen som foregår, at han er seg bevisst at språket han forsøker å føre og bildene han forsøker å uttrykke, også er styrt av latente og manifeste politiske prosesser. Dette er noe som for ham er umulig å unngå; han er nærmest tvunget til å inkludere det såkalt dagsaktuelle i det som er poetisk mening for ham.

En mening som bærer i seg en alltid-eksisterende konflikt, enten vi leser 'konflikt' politisk, semantisk eller psykisk - eller kosmologisk: uendeligheten hører med til genren som en av de store metaforer.

Sonnevi har brukt den opp gjennom hele sin snart førtiårige skriveprosess, for som han sier «jag arbetar på en oŠndlig dikt». Det preger blikket han sender mot kjæresten som det preger blikket han sender mot natthimmelen, og mot papiret. Det hører sammen med «mozartmusikken» han har levet med gjennom de samme årene, og Gulliksen må få et ekstra kompliment for å ha plassert sine gjendiktninger av «Mozartvariationene» etter det store Bosnia-diktet «Syng for uendeligheten en ny sang!»

Det vitner om en anerkjennelse av Sonnevis prosess som politisk tenkende og poet, om hvordan Sonnevi forholder seg til selve tidsfor løpet i sine tekster, og at 'prosess' også innbefatter et kafkask bunnleie som den diktende ikke bør forsøke å unngå, om troverdigheten skal ha tyngde, som vil si at teksten må peke både innover og utover. Selve det å ville være et vitne betyr nødvendigvis at man dermed deltar, at man er med i en prosess, enten den foregår på Balkan, Indo-Kina eller i et sted langt inne i abstraksjonenes Helvete og Eden.

Gšran Sonnevi:

Et ansikt. Dikt i utvalg

Utvalg, gjendiktning og etterord ved Geir Gulliksen

Forlaget Oktober

Anmeldt av Kurt Sweeney

BT: GÖRAN SONNEVI: Arbeider på et uendelig dikt.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.