Enda mer krim som ikke tar av

En lite engasjerende bok om et engasjerende tema.

Nok en gang er det den kriminelle Burke som er hovedpersonen, som i de lysskye miljøene antas å tatt steget inn i leiemorderbransjen, en tanke som deles av politiet. Burke dukket første gang opp i Flood fra 1985, Candy ble skrevet i 1989. Burke beskriver seg slik i sin «attentatmann-annonse»: «Vietnam-veteran, erfaring fra hemmelige operasjoner. Bare enmannsjobber. Bare USA. De blir garantert tilfreds.» Ingen spesielt original bakgrunn med andre ord, og problemet er at en barndomsvenn, Wesley, er leiemorder, og han ser ikke positivt på at noen prøver komme seg inn på hans marked. Wesley er et monster uten særlig utviklet følelesesregiseter, og et svært lite sentimentalt forhold til sin oppvekst, en mann det ikke er noe poeng å være på kant med.

Vår helt vikler seg inn hans marked da han blir kontaktet av barndomsvenninen Candy, en dame som har praktisert verdens eldste yrke siden tenårene, hun har klatret opp karrerie stigen og kjører sin egen hjemmeservice, med silikonmodifisert kropp og fantasifulle innretninger. Burke skal hjelpe henne å få hennes 15 år gamle datter ut av en mystisk sekt, en sekt styrt av den obskure Train som tjener på livets opphold ved å avle opp småbarn som han selger til de altfor mange perverse folkene som gir store summer for små menneskekropper de kan gjøre hva de vil med.

«Det er ingenting av det jeg har skrevet som ikke har skjedd eller som ikke skjer akkurat nå,» har Vachss selv sagt, en tankevekkende uttalelse fra en mann som har jobbet med mishandling av barn så lenge og så intenst at han bor på en hemmelig adresse i New York. I boken er det naturligvis ikke beskrivelser av overgrepene på barn, men handelen og et godt organisert marked skisserer han opp,. Han er en forfatter som ikke bryr seg om humor som virkemiddel, det er knallhardt og hardt kokt. Det er handlingen, og hendelsene som skal bære det, noen blomstrende beskrivelser er ikke å forvente fra et miljø hvor et feil ord og ikke minst feil venner gir fatalt utfall. Boken er skrevet i en knapp stil, tett tegnsetting, og med mengder av dialog.

Men fungerer det? Tja. Det er mange navn å holde styr på, uten at det blir for rotete, de har lett gjenkjennelige navn og så ekstreme vaner at de ikke forveksles. For meg var problemet at det ikke griper skikkelig tak, jeg satt aldri med et intenst behov for å vite hvem som virkelig står bak alt, hvem som kommer til å overleve, og plottet er ikke så komplisert at man detter ut, boken har bare ikke den nerven som klassekrim har. Og det er et problem som virker ganske alment blant bøker i det barskekrim segmentet, de råtøffe utsagnene, som på en noe vridd måte står for humoren i boken: «Overleve. Det er alt jeg gjør. Største biten av det er venting.» Eller hva med: «Det må du ha klart, mann. Med Wesley, finner du på dill, er du død som en sild.» Og så litt samlivsfilosofi: «Forspill var for folk med penger. Folk som hadde dører man kunne låse. Elefanter knuller ikke på samme måte som kaniner. Trusselen fra rovdyrene bestemmer rytmen.» Det er klart at ingen av karakterene lever noe fett liv, Burke har bl.a. akkurat mistet sitt livs store kjærlighet, men det høres da utrolig platt ut? Jeg ville ikke prøvet ut disse utsagnene til andre enn speilet.

Med all respekt for Vachss, så holder ikke Candy mål, kan være at forventningene var for store, men det er ikke engasjerende nok. Oversettelsen til Dr Gånso Willis er helt ok, han har holdt seg lang unna fristelsen til å bruke den kunstige direkte oversetteingen av spesielle amerikanske uttrykk i all dialogen, og i stedet funnet gangbare norske versjoner. Det er bare en ting å si: Bedre lykke neste gang Vachss.

Andrew Vachss:

Candy

Oversatt av Herman Willis

Tiden

Anmeldt av Morten Abrahamsen

VACHSS: Replikkene passer best foran speilet.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.