![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Kan en kunstner i vår tid melde seg ut av virkeligheten? spørres det retorisk på omslaget til Tore Tveits nye roman. Samtidig trekkes det linjer til litterære klassikere som Kjellermennesket og Steppeulven.Som leser blir man dermed bedt om å føye Den syvende natten inn i rekken av bekjennelser fra frustrerte, ensomme individer som ikke finner seg til rette i de umenneskeliggjorte, teknifiserte omgivelsene som går under betegnelsen «virkeligheten». Det finnes utallige versjoner av denne outsideren, som helst er av hankjønn, uten familie, med kunstnerlige tilbøyeligheter og med et noe anstrengt forhold til andre mennesker, særlig kvinner. Dette er menn som har byttet ut livsappetitten med et utømmelig lager av sur galle, de bruker virkeligheten som brekkmiddel og mener at helvete er de andre. Et nyere norsk eksempel er Jan Kjærstads Rand. Tore Tveit legger listen høyt når han pretenderer å tilføre denne sjangeren noe nytt og interessant.
Den navnløse jeg-fortelleren i Den syvende natten er en femti år gammel kunstmaler som synes han har vært lovende litt for lenge, og det kan man jo være enig med ham i. Men så kommer han til den erkjennelse at årsaken til at han er forblitt lovende er at han føler medlidenhet med andre mennesker, en sykdom han har slitt med siden de gode, gamle 70-årene, dengang bildene hans ble verdsatt av offentligheten. Dermed er premisset for romanen lagt: Hovedpersonen må sette igang en prosess for å bli kvitt den plagsomme medlidenheten. Bare på den måten kan han finne tilbake til inspirasjonen og utøve sin kunst på samtidens premisser.
Maleren går drastisk til verks. Han avgrenser sin verden til en liten leilighet med utsikt over et busstorg for at virkeligheten skal bli monoton, slik at han etterhvert blir lei og mister evnen til å føle medlidenhet. Fra sitt vindu betrakter han menneskene og øver opp sin forakt for de små krypene der ute. Han ser en mann bli slått halvt ihjel og føler først medlidenhet og trang til å forhindre ugjerningen, men overvinner raskt dette tilbakefallet og er stolt over fremgangen i sin personlighetsforvandling.
Etterhvert blir han opptatt av en kvinne i banken hvor han betaler regningene sine: Sex-lysten trenger seg på og forstyrrer den perverse puritanismen. Han tør ikke engang onanere, fordi han da vil være nødt til å tenke på en eller annen konkret kvinne.
Maleren blir stadig mer brutal og følelsesløs, samtidig som interessen for bank-kvinnen, som også meddeler seg i jeg-form, intensiveres i det han får lyst til å male henne.
Hvis dette mot formodning høres spennende ut som roman-plot, så er i hvert fall ikke Tore Tveits utforming av idéen noe å hoppe i taket for. Den syvende natten er nemlig like spennende, litterært sett, som en sosiologisk avhandning om voldssamfunnet, og det er flere grunner til det.
For det første er selve idéen om å kvitte seg med medlidenheten et tåpelig prosjekt for en roman, uansett hvordan det måtte ende. Dessuten lar Tveit det skinne gjennom, i en overtydelig ironisk tone, at dagens samfunn er ute å kjøre, og at noe bør gjøres med alt som er fælt og vondt. Joda.
Maleren har vonde barndomsminner, bankkvinnen er incestoffer. Maleren er kikkeren, betrakteren, en metafor for TV-samfunnet, hvor vi alle øves opp i likegyldighet. Kvinnen er den misbrukte som våkner til liv og blir et handlende menneske, et symbol på det gode.
Ingen av de to jeg-fortellerne fremstår som noe mer enn marionetter for Tveits budskap. En kvinne som kommer med de mest intime og trivielle utgytelser uten at noen har bedt om dem blir etterhvert en plage for leseren, liksom alle uinteressante mennesker som har behov for å snakke om seg selv.
Den maniske maleren blir ikke mer enn en søkt konstruksjon, endimensjonal og smakløs. En håpløst selvsentrert fyr som tror verden må leves etter absolutter, og som tror han besitter så mye medlidenhet at han, i motsetning til andre mennesker, må gjennom en spesielt anlagt kur for å bli kvitt den. Hvilken arroganse! Han klager over åndeligheten, men er selv like mye et offer for åndeligheten og den new-age-sosionomiske troen på at det finnes «en kur for alt».
Hovedpersonen fremstår som et stakkarslig sosialt kasus som mangler steppeulven Harry Hallers erkjennelse: For å kunne forholde seg til menneskeheten uten å gå på akkord med egne idealer, må man overvinne sine sosiale og seksuelle hemninger. Maleren lar seg i stedet forvandle til et asosialt vesen som til å begynne med bryter dagligdagse tabuer og etterhvert ender opp som bestialsk morder. Tveit understreker den mytiske og universelle spennvidden i prosjektet sitt ved å alludere til nazismen og skapelsesberetningen.
Tveit har som vi forstår et budskap å meddele oss, og han former sine karakterer deretter, slik at leseren til slutt sitter igjen med et knippe postulater og argumenter angående vår brutale samtid, formidlet gjennom trivielle pappfigurer med trivielle tvangstanker, pakket inn i triviell, rutinert og uspenstig prosa. Form og innhold forblir temmelig adskilt.
Tore Tveit:
Den syvende natten
Roman
Solum Forlag, 1995
Anmeldt av
Mikael Godø
IKKE AKKURAT HARRY HALLER: Tore Tveits nye roman blir et knipe postulater.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]