[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Hvem ser - og på hvilke premisser?

I Morgenbladets kronikk 7.4. rapporterer filmmanuskript-studenten Erling Loe entusiastisk fra et manus-symposium ved Den Danske Filmskole. Bigshots som Paul Schrader slo bl.a. fast at filmer ikke må være kjedelige, og Loe kommer med en mengde sleivspark til norske/skandinaviske filmfolk og manusforfattere i den forbindelse.
KOMMENTAR

CARLOS WIGGEN

Etter å ha hatt med denne bransjen å gjøre i omtrent 15 år, har jeg følgende bemerkninger: For det første er spørsmålet om kjedsomhet og spenning avhengig av hvem som ser, og på hvilke premisser. Utfra Loes referat virker det som om Schrader naivt forestiller seg at publikum er likt i alle lag og alle land, og at dette igjen er identisk med det amerikanske publikummet. Men så uopplyst kan han ikke være. Som erfaren, amerikansk manusforfatter og regissør vet han uten tvil at filmer skrives og produseres med spesielle målgrupper for øye, at format, markedsføring, sekundær- og tertiær-utnyttelse er nøye uttenkt og planlagt, sammen med beregningsskjemaer for filmens levetid, minimum 15 år fremover. Han er også utvilsomt klar over at film- video- og TV-produksjonen verden over har sterke nasjonale trekk, og at den amerikanske filmens utbredelse har å gjøre med at USA fortsatt er paradigmatisk for det bredere publikum i Europa, Afrika og Asia. Følgelig finner en i hvert eneste land en spenning mellom produksjonsinteresser som trekker i nasjonal-konsoliderende retning og ønsker om internasjonal salgbarhet. Stort sett går demarkasjonslinjen mellom offentlige støtteorganer, deres folk og konsulenter, og private produsenter som er avhengige av statlig delfinansiering. Fransk films forsøk på å få en viss dreining i produksjons- og visningsbetingelsene overfor amerikansk import, viser denne konflikten rent og klart … interessant nok med et knippe av argumenter som til forveksling ligner de norske EU-motstandernes.

I Norge som i andre europeiske land finner manusforfatterne seg derfor midt i skuddlinjen. Alle vil ha «gode» manus, men kriteriene er forskjellige inntil det diametralt motsatte, og som oftest blir det som skulle være fruktbart samarbeid til en drakamp som ender med minste felles multiplum, og en film som er preget av kompromisser på mange plan.

De som har innside-kunnskap om produksjonsforholdene i Norge, som i mange tilfeller kjenner utviklingen fra de første ideene til det ferdige produktet, kjenner til manuskripter som har sirkulert i årevis og som alle mener vil bli ypperlige filmer, men som likevel ikke blir produsert; mens andre ting går i produksjon til tross for at «alle» sier nei, vasker sine hender og gremmer seg i stillhet, de står nærmere en korrekt beskrivelse av situasjonen, og vil kunne levere verdifull informasjon til et team kultur-sosiologer, hvis det skulle bli aktuelt å studere dette mer alvorlig. En tanke for kulturdepartementet?

En annen sak er at den rene filmmanusforfatteren knapt nok eksisterer lenger. Det dreier seg nå om å skrive for skjerm, med nye, spennende muligheter som halv-fabrikata knyttet til cyberspace, spill og dramatisert, elektronisk informasjon, f.eks. lærebøker over Internet.

Dessuten, kanskje et malapropos, kan noen av «problemene» ved visse manuskripter ha å gjøre med at saken også har en kunstnerisk side…

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.