![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Andre Glucksmann fornekter seg ikke, hverken som satiriker, ironiker eller (svart) humorist. Rett før presidentvalget utga han et essay med tittelen «De Gaulle, hvor er du?»Som man alt kan ane, er ikke Glucksmann noen fanatisk beundrer hverken av Chirac, Balladur, Le Pen, Hue eller Jospin. «De er like ubetydelige alle sammen», som han fortalte meg før boken kom ut. Hvis Glucksmann har noen politiker han anerkjenner, må det være Bernard Kouchner, grunnleggeren av «Leger uten grenser» og senere menneskerettighets- og helseminister, en mann høyresiden tydeligvis betrakter som en så alvorlig motstander at dens presse ser seg nødt til å gjøre narr av ham ukentlig.
Pluss altså de Gaulle. Det må riktignok innrømmes (hvilket Glucksmann ikke gjør i boken) at da de Gaulle var president, var Glucksmann maoist og meget ihuga antigaullist. På den annen side var ikke de Gaulle noen Høyre- politiker à la Jan Petersen (hva det monne være, er det vel fremdeles ingen som vet?).
På den tredje side har ikke Glucksmann særlig annet enn forakt til overs for Mitterrand heller selv om «onkelen» i Elysee- palasset vel er den i dagens presidentmiljø som kommer nærmest det å være noe.
Hva var det da som skilte de Gaulle ut fra den jevne hop, og som gjør mangelen på ham så smertefullt synlig i dagens Frankrike? (Ikke bare i Frankrike, forresten - at det dreier seg om dette landet, er i denne sammenhengen relativt tilfeldig. )
Jo, de Gaulle var en kriger. Og krigen er, om ikke alle tings mål, så i hvert fall menneskets vesen. Det er krig i Bosnia, krig i Rwanda, krig i Tsjetsjenia… - og såvel Chirac som hans slagne konkurrenter i kampen om å bli Frankrikes president, er menn som ikke vil plages med den slags, som ikke vil påta seg noe ansvar for å løse flokene, som vil mane frem freden ved åstikke hodet i sanden med bind for sine lukkede øyne og logre med halen: «Straks det oppstår en konflikt i dag, strømmer de velutdannede ekspertene til for å redusere den til et forbigående blaff av en eller annen lokal mani. De holder frem konfrontasjonenes folklore og svarer meget lærd på de mest indiskrete spørsmål om den århundregamle opprinnelsen til bruken av kniv i Bosnia, av macheter i Rwanda, av bomber i Alger og til den russiske hærs erklærte sans for stalinorgler i Kaukasus»
At det hverken er de Gaulle eller Andre Glucksmann som har innsett eller funnet på menneskets naturlige krigerskhet, dokumenteres med et sitat fra Leo Strauss' verk Erkjennelsen av den klassiske politiske rasjonalisme, vedrørende forskjellen mellom historikeren Thukydides' og filosofen Platons syn på menneskets tilbøyeligheter:
«Thukydides hevdet at det første eller grunnleggende faktum er bevegelse eller uro, og at roen er et derivat; at det første og grunnleggende faktum er barbariet, og at helleniteten er et derivat; at krigen, og ikke freden, ligger til grunn for alle ting. Platon trodde på roens, hellenitetens og harmoniens forrang.»
Når barbariet, uroen, krigen ligger til grunn for alle ting, trenger vi statsmenn som ikke er redde for å se denne tingenes tilstand i øynene og hanskes med den. Vi trenger ikke statsmenn som mekrer ordet fred, men statsmenn som skaper fred fra en tilstand av ikke- fred. Det vil si statsmenn som innser at naturtilstanden i menneskehetens verden ikke er idyll. Det vil si noe ganske brutalt og formodentlig ubehagelig.
Derfor ble presidentvalgkampen mellom Jospin og Chirac, med Balladur og andre som heiende tilskuere, totalt irrelevant og uinteressant. Vi får kanskje være glade til at det «bare» er de Gaulle Glucksmann etterlyser. Det kunne ha vært så meget verre. Det kunne ha vært Clemenceau!
Andre Glucksmann:
De Gaulle ou es- tu?
Essay,
Editions J. C. Lattes, Paris.
Anmeldt av Kjell Olaf Jensen.
ELSKET OG SAVNET: Le grand Charles. Ill: Lasse Kolsrud
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]