Babel: Fortellingens mester

Fortellerkunstmester Isaak Babel kom tidlig på kant med Sovjetmyndighetene. Etter Gorkis død i 1936 kunne ingen lenger beskytte det største talentet i sovjetisk litteratur. Han forsvant.

Den unge russiske litteraturen, den russiske «lost generation» fra 20-30 tallet... De unge lovende talenter fra denne tiden forsvant; autorene endte sine liv enten i selvmord - Sergej Jesenin og Vladimir Majakovskij - eller i emigrasjonen, som Jevgenij Samjatin, eller forstummet som Konstantin Fedin og Leonid Leonov. Noen bøyet seg for den «sosialistiske realismens» kunstdiktat - Valentin Katajev, Ilja Ehrenburg - eller ble myrdet som Boris Pilnjak og Isaak Babel.

Isaak Emanuilovitsj Babel ble født i 1894 i Moldovanka, en jødisk bydel i Odessa, som sønn av en fattig kremmer med sterke røtter i chadismens religiøse tradisjon. Allerede som skoleelev lærte han seg hebraisk og ble fortrolig både med Talmud og Bibelen. Han fikk også undervisning i fransk - hans franske lærer Vadon gjorde ham kjent med Flauberts og Maupassants verk som gjorde et så voldsomt inntrykk på ham at han allerede som femtenårig begynte å skrive små noveller på fransk.

Etter avsluttet studium i Kiev og Saratov dro Babel i 1915 til St. Petersburg hvor han ikke lyktes i å få sine fortellinger på trykk. Den første som hjalp og støttet ham var Maxim Gorki, som i november 1916 publiserte Babels to fortellinger i tidsskriftet «Letopis». Gorkij rådet Babel til å først prøve seg på andre yrker, samle erfaringer, før han fortsatte å skrive. Mellom 1917 og 1923 fulgte Babel Gorkijs råd.

Først som soldat i den tsaristiske armeen i Romania, senere som kontormedarbeider ved undervisningskomissariatet, senere igjen var han soldat i nordarmeens felttog mot den hvite general Judenitsch. I 1920 deltok Babel også i den russisk- polske krigen. Siden ble han ansatt ved et trykkeri i Odessa og var reporter i Petersburg og Tbilisi. I 1923 noterte han at «nå har jeg sett og lært nok og klarer å uttrykke meg klart og sammenfattende». Majakovski trykket i sitt tidsskrift «LEF» en håndfull av Babels fortellinger. Det gjorde Babel berømt. Han ble kalt fortellerkunstmester.

Babels fortellinger fremstiller en sammensatt verden som bygger på chassidiske legenders magi og dens urgamle fromhet, men fremstilt på en moderne, krass, presis og realistisk måte. Babels historier er følsomme og dristige, melankolske- ironiske drømmer som favner hans illusjonsløse syn på virkeligheten. De beskriver skrekk, avsky, angst og ensomhet, menneskets ytterste grensesituasjoner for samtidig «å se verden som slette med kvinner og hester». Det var kosakkhistorier, blodige og ville skildringer, men ikke blodsberusede.

Snart utkom Babels fortellinger i bokform - to smale bind bestående av fragmenter, men i sitt vesen utgjorde de menneskets livs monumentale mosaikk. Fortvilet forsøkte Babel å se på revolusjonen som en historisk nødvendighet, men det synet passet ikke sammen med Babels religiøse og humane verdensbilde. Babels første bok Rytterarmeen utkom i 1926. Hans ville, fortvilede og samtidig visjonsbærende og nøkterne historier var alt annet enn herliggjørende hymner, slik man hadde forventet fra en revolusjonær dikter. Som Budjonnys soldat dro han gjennom Galizia og skrev ned hva han så og hørte, ingen bestillingsverk. Den lille Talmudeleven fra Odessa med «briller på nesen og høsten i hjertet» red med de barbariske og for hans mentalitets fiendlige og fremmede kosakkene gjennom Polens raserte (vandaliserte) jødiske landsbyer. Odessa var en liten grusom verden som pogromer forvandlet til revolusjonens store grusomme verden og i dette kaoset strevde Babel vemodig og nostalgisk med å samle igjen restene av en istykkerslått historie, prøvde å spore opp «det felleskap han vokste opp i - og som ikke var der mer. («Rabbineren», «Rabbinerens sønn»)

Rytterarmeen er en slags dagbok som ikke beskriver begivenhetenes ytre forløp, derimot blir revolusjonens virkning fremstilt som en elementær katastrofe som rammet både samfunnet som den enkelte.

Borgerkrigen som et monstrøst bilde på menneskets undergang er samtidig et paradigme av mytiske dimensjoner. På denne tiden i Russland var det både modig og farlig å skrive en slik bok om revolusjonen. Myndighetene reagerte med vrede; Budjonny, hvis navn Babel foreviget i boken, betegnet boken som «en skitten krenkelse av revolusjonen og dens idealer».

Budjonny var ikke alene, for Babels åpenhjertige skildringer var en krass likvidasjon av den revolusjonære helte- romantikk og tendenslitteraturen som propagandamiddel. Pressehets ble igangsatt. Den eneste som tok hans parti var Maxim Gorki. Da situasjonen for Babel ble dramatisk forverret gikk Gorki til Stalin på en bankett. Litt etter sa den store diktatoren at Babels bok ikke er så ille likevel. Så ble det rolig rundt Babel igjen, han fikk tillatelse til å dra til Paris for å skrive på sin nye bok.

Han bodde på et lite værelse på Montparnasse, mellom uåpnede kofferter, bøker og bilder og publiserte i Frankrike sine fortellinger, som han som engang i sin ungdom skrev på fransk.

I Sovjetunionen på 30- tallet ble forfattere i mye sterkere grad enn før utsatt for voldsomt trykk. Forfattere ble pålagt tvunget å beskjeftige seg utelukkende med sosialismens erobringer, for deretter å kunne skrive om dem. Forfatterne ble sendt til fabrikker og kolhoser (kollektivbruk). Da Babel vendte hjem fra Paris måtte han også etter statlig direktiv reise til Ukrainas landsbyer. Det han så og hørte der, kunne ikke bevege ham eller inspirere ham til å skrive et helteepos om kollektiviseringen. Han fortalte senere til en venn at «til og med menneskene, landsbyene og landskapet som han beholdt i erindringen sin nå forekom ham som en uhyrlig hallusinasjon.

En natt våknet han brått - stilheten rundt ham var trykkende og uhyggelig. Snart ble han klar over hva var årsaken til dette: Under sin lange reise gjennom Ukrainas landsbyer hørte han ikke en eneste gang hundene gjø. For landsbyen var fri for husdyr; hverken kyr, svin, sau eller hund fantes der lenger. Det er forståelig at sannhetsfanatikeren Babel ikke turde å publisere sine inntrykk etter det voldsomme angrep som ble utløst da Rytterarmeen kom ut. Det eneste Babel nå publiserte var selvbiografiske ungdomsfortellinger - «I Kjelleren», «Voksen», «Guy de Maupassant» - og han levde tilbaketrukket i en slags indre emigrasjon i Moskva.

Den ungarskfødte forfatteren Erwin Sinko, som senere levde i Jugoslavia, bodde i 1936 noen få måneder i Babels leilighet. Han var vitne til hvordan Babel ble oppringt fra forskjellige redaksjoner som ville ha hans bidrag; det offisielle sovjetiske tidsskrift «Literaturnaja gazeta» og det satiriske tidsskrift «Krokodil» var brydd over Babels uvilje å få tingene sine på trykk. Den ungarske forfatteren misunnet Babel å leve i et land som trengte ham, og ikke nok med det - et samfunn som var bekymret for hans «skrivevegring». «Hva gjør jeg dag og natt annet enn skrive?» - svarte Babel. «Så lenge jeg ikke publiserer, anklages jeg for lathet. Om jeg derimot setter noe på trykk blir jeg møtt med en strøm av alvorlige og farlige anklager.» «Blant dem,» fortalte Babel dypt fortvilet til Sinko, «som vil bevege meg til publisering er det mange som gjør det fordi de vet hva som kommer til å skje med meg hvis jeg bestemmer meg …God Natt.» «Og i det øyeblikk,» skrev Sinko senere «ble jeg klar over: Dette menneske hadde angst. Som regel var hans livsglede bare forstillelse. «Det var Moskvaprossesens tid, den stalinistiske tvangskollektivisering ble igangsatt og et skjerpet press på alle intellektuelle ble satt i gang. Det var ikke bare Sjostakovitsj som ble sterkt angrepet - også filmpionéren Eisenstein og den geniale regissør Meyerhold, som senere ble fengslet og myrdet. Babel ble foreløpig beskyttet, takket være det faktum at Gorki fremdeles støttet ham.

«Han er det eneste menneske» betrodde han Sinko, «som er på min side. Hadde han ikke vært syk nå kunne jeg hjelpe Eisenstein. Men nå …Gorki er det eneste menneske…» Under Gorkis sykeleie oppsøkte Babel stadig Gorkis leger dr. Levin og dr. Pleteniev for å få vite hvordan det sto til med Gorki. Etter Gorkis død ble han rammet av panikk. Erwin Sinko skriver om dette i dagboken sin: «Moskva, 23. juni 1936. Babel sørger over Gorki som om han hadde mistet sin far. Alle har en forskrekkelig følelse at etter Gorkis bortgang har man en fryktelig ulykke i vente, en ulykke som ikke lar seg avverge.»

Snart deretter ble Isaak Babel fengslet og forsvant for alltid. Samtidig forsvant det manuskriptet som Babel i en årrekke skrev på om nettene. Hans navn ble utslettet fra både den offisielle litteraturhistorien og den sovjetiske ensyklopedien. Opplysninger om Babels fengsling og oppholdet i tvangsarbeidsleiere var motsigende. Det er ikke sikkert om Babel ble fengslet i 1938, eller - som Ilja Ehrenburg hevdet - i 1939. Men det er hevet over tvil at det stalinistiske utryddelsesvanviddet ikke skånet klassikeren i den nye russiske litteratur. Mange år senere under en forfattermottakelse i Zagreb i 1947, ble den sovjetiske paradeforfatter Konstantin Simonov av Erwin Sinko spurt om Isaak Babels skjebne. «Han var japansk spion» svarte Simonov. «Han ble deportert.» Ilja Ehrenburg som i 1957, offentliggjorde «et utvalg» av Babels noveller, fant følgende påskudd for Babels forsvining: Babels fengsling bygget på en ubegrunnet anklage. Babels mord ble bortforklart som en feiltagelse.

Som i sin fortelling «Gamlingen Gedalje» tilhørte også Babel «de gode menneskenes Internasjonale» - en Internasjonale som lkke lar seg virkeliggjøre.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.