[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
Krom kropp
På Galleri 20 11 66, nær rikshospitalet, stiller Rolf Starup ut sin «blokk» montasje av sykehusskrot.
AV JOHANN P. ANTERO

Sykehus har en egen atmosfære - ikke minst psykiatriske anstalter. Til den spesielle institusjonsstemningen hører også det kalde skinnet av krombelagte inventar. Den syke menneskekroppen - eller sjelen - møter her en innretning som fremfor alt må tilfredsstille hygiene- og holdbarhetskrav. Men det henger en spesiell estetikk ved disse blanke konstruksjonene - kunstneren Rolf Starup har selv arbeidet i helsevesenet. Alt på et sykehus har en eller annen forbindelse med den menneskelige kropp, og likevel er det bare ytterst sjelden at inventar og menneske står i et harmonisk forhold til hverandre. Starup assosierer behandling med tortur og overgrep. - Om han har sykehusskrekk? Det kan være, men ikke fra egne erfaringer som pasient, men fra innsikt som en del av personalet.

Fra storkjøkken til nattpotte

Installasjonsprosjektet med sykehusskrot begynte med at Starup henvendte seg skriftlig til førti institusjoner i helsesektoren, med bønn om å få overta gammelt inventar til sin kunstinstallasjon. Det var bare én institusjon som ikke ga positivt svar. Det neste skrittet brakte Starup i kontakt med de tekniske sjefene: han fikk oppleve både imøtekommende hjelpsomhet og mangel på forståelse. Fire måneders innsamlingsarbeid ser kunstneren som en integrert del av prosjektet. Alt mulig har han samlet inn: fra storkjøkken-kaffemaskin for åtti kopper til nattpotte i stål. Rolf Starup har nå montert disse mangfoldige objektene sammen til en «blokk» av noen meters lengde i det lave loftsrommet til Galleri 20 11 66. Forestillingen om å bygge en konkret form ble i løpet av arbeidet avløst av en spontan inspirasjon, forteller kunstneren. Det som har fremkommet er et virvar av skinnende rør og enkeltobjekter som henger ned fra taket; ingen del stikker utenfor blokkformen. Den luftige blokken bestråles med sterkt lys som forsterker inntrykket av mekanikk og elektrisitet.

Teknoid helvetesmaskin

Man kunne se for seg en kinetisk konstruksjon, en absurd-genial teknoid helvetesmaskin, et «perpetuum mobile» eller en vidundermaskin av Petter Smart, som en av betrakterne sa. Å se det hele som en ready-made i Duchamps tradisjon, ville vært for enkelt, fordi de anvendte bruksgjenstandene er sammenføyd med stor kunstnerisk kreativitet, slik at enkeltdelenes karakter knapt lar seg gjenkjenne. Eneste brudd med sykehusrammen er to musikkinstrumenter - en tuba og en tromme. Tubaen kan man se som et humoristisk poeng, - men egentlig har den som blåseinstrument også en referanse til kroppen, hevder Starup, og mener med det instrumentets respiratoriske aspekt. Den franske objektkunstneren Arman har sammenfattet denne kroppsnærheten til masseprodukter i følgende formel: «Serieproduktene er utvidelser av oss selv. Forlengelser nesten som fingerneglene våre, håret vårt…man kaster dem, man reparerer dem ikke lenger. Objektene er praktisk talt blitt til biologiske forlengelser: utvekster, proteser. Hvor passer den teorien bedre enn på sykehusinventar: sengehester, rullestoler og krykker?

Til 28. mai

BT:

Krom-skrot i en luftig blokk, sammensatt av Rolf Starup.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.