Henie-Onstad kunstsenter gir med Kutt en «uautorisert» kunstner rom. Magne Furuholmens tresnitt vitner om en troverdig kunstnerisk trang.

AV JOHANN P. ANTERO

Det etablerte kunstmiljø kan reagere temmelig arrogant, ja avvisende, overfor en som etter først å ha hatt suksess på et annet område, oppdager sin kunstneriske pretensjoner. Det er lett å gi seg hen til forestillingen om den unge rikingen som slår seg på kunsten for å unnslippe det sorgløse livs kjedsomhet: kunsten blir redusert til luksus-hobby. Magne Furuholmen blir dermed satt i båsen «popmusiker med karriere på hell vender seg mot kunsten av kjedsomhet». Nå er kunstneren vel klar over hvor forutinntatt navnet hans gjerne blir møtt.

I anledning sin første utstilling for knapt seks år siden lekte han med tanken om å gjemme seg bak et pseudonym. Nå er den muligheten imidlertid ikke lenger aktuell for ham. Han har tatt utfordringen det innebærer å være i forsvarsposisjon; en situasjon som imidlertid ikke er ny for ham, arbeidet hans har vært møtt med skepsis siden han begynte som popartist. I en lidenskapelig tone uten forbitrelse, forteller han åpent at han alltid har levd med å måtte overbevise sine kritikere. Han er seg vel bevisst at han kan bli betraktet som en inntrenger i kunstmiljøet, en som ikke kommer derfra, som ikke kjenner kunstmiljøets koder, og som til stadighet vil måtte tråkke i salaten. Men i bunn og grunn er han overrasket hvor ærlig han blir møtt: åpen og ærlig kritikk er avgjort noe annet enn kamuflert ressentiment.

Å skjære i tre - og i seg selv

Nå er det verkene hans som skal virke overbevisende. Selvfølgelig trenger kunstnerens skikkelse seg uvegerlig med i bildet, men til sist er det kunstverket alene som når betrakteren - eller ikke. Samtalen med kunstneren er et møte med en lidenskapelig hvileløshet, som forteller «jeg kan ikke annet» . Han snakker om den nærmest ekstatiske «bevissløshet», som han også kjenner fra musikken. Det er en kribling i hårrøttene og i ryggraden, - en prosess hinsides analytisk tenkning. Derfor motsetter han seg også å forklare bildene sine i det vide og det brede. Under skapelsesprosessen kjenner han ikke noe bevisst konsept, ingen analytisk disiplin. «Skjære vekk og avdekke»-teknikken ved tresnittet ligger bedre for ham enn «å legge farge på» ved maleri. Utstillingens tittel «kutt» står slik på ulike måter sentralt i Furuholmens arbeid. For det første er det også en musikalsk term; deretter beskriver den tresnittets håndverksmessige metode; men ikke minst korresponderer begrepet med kunstnerens disseksjon i sitt innerste, det å skjære i sitt mest intime jeg. Sår, det som kuttes opp, spiller en sentral rolle for kunstneren. Treplaten, «såret» av vinkelsliper, øks og skrujern, er macho-siden; dens speilvendte bilde uttrykker sensualitet. Den maltrakterte platen er det «mannlige» trykkstempel - det hvite papiret mottar så sensuelt fargene.

Alle titlene på de utstilte verkene refererer til etterkrigstidens be-bop-musikk. Be-bop, en stil som i sin tid brøt med den etablerte rammene for musikk, og som står for improvisasjon, vitalitet, lekenhet, i det hele tatt - musikalitet: Attributter som kan settes i sammenheng med Furuholmens bilder.

BT:

MAGNE FURUHOLMEN: «You can't go home again»

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.