Vanessa-Mae: Puristenes skrekk

Hun begynte å spille klaver som tre-åring, og fiolin to år senere. Da hun var åtte ble hun ung britisk pianomester, men hun ville heller spille fiolin, så to år senere gjør hun sitt første plateopptak med Philharmonia-orkesteret. Bare fjorten år gammel har hun både Tsjaikovskys og Beethovens fiolinkonserter i plateboks. Det høres ut som en eventyrfortelling.

MUSIKK

ESPEN MINEUR SÆTRE

Det er et eventyr, for Vanessa-Mae er blitt seksten og musikken hun velger å spille selger så det suser. EMI har fått en stjerne i stallen sin som går langt ut over det tradisjonelle - at klassisk musikk skal selge seg selv ene og alene i kraft av sin egenkvalitet. Vanessa-Maes The violin player er et funn for musikk-purister: Ikke nok med at den unge fiolinisten bruker sitt talent til å spille bastardisert klassisk musikk med techno- trommer og hylende elektrisk gitar, nei, hun tar seg dessuten så godt ut rent visuelt at grensene for hva en Lolita-figur faktisk kan gjøre bokstavelig talt flyttes ut i havdønningene der du finner Vanessa-Mae i dryppende gevanter med et solid grep om sin elektriske fiolin mens kamera slikker i seg kroppen hennes.

Undervurdert

Hun har dessuten sine egne meninger, og er fullt ut i stand til å uttrykke dem på mandarin, fransk eller engelsk. Skoleflink? Selvsagt er hun det, med privatskoler i ballast fra et velstående hjem. Kanskje det er noe av dette, eller kombinasjonen av alt sammen, som provoserer musikkpressen til å overby hverandre i undervurderinger av det siste plateproduktet hennes. Men folk som ikke ser lenger enn til det åpenbare skjønnheten hennes og til måten hun markedsføres på, forbigår uten videre at Vanessa-Mae faktisk kan spille fiolin bedre enn svært mange andre utøvere.

Det beviser The violin player der dragene hennes rundt fem minuttersmerket i et ikke spesielt oppsiktsvekkende arrangement av Bachs Toccata og fuge i d-moll likevel gjør at du spisser ørene. Kadensen hennes rundt syv minuttersmerket er nærmest nervøs i draget, langt fra glatt, polert eller utstudert innstudert som man kanskje kunne ventet seg - hvis Vanessa-Mae hadde vært et produkt og intet utover det.

Grunnleggende

Det er selvsagt ikke noe nytt, eller noe å hisse seg opp over for den saks skyld, at hun serverer deg Bach i discodrakt. Bach er jo blitt behandlet på så mange måter i den nyere musikkhistorien. Her gjør man et forsøk på å popularisere musikken hans ved å tilsette rytmer som nok ville virket underlige for Bachs kirkerom. Rytmen er det grunnleggende i all populærmusikk, og i de mest vellykkete sporene på denne innspillingen finner du blant annet en «Contradanza» som har klare fellestrekk med det som Albion Country Dance Band og dets like gjorde på 70-tallet i barokk-folque-rock-treenigheten. Her er det ikke snakk om annet enn helt grei underholdende folklorisme, om enn til vedvarende trommemaskiner. Det enkle melodiske temaet i «Classical Gas» stiller ikke de helt store kravene til kunstnerisk innsats, men at Vanessa-Mae kan spille fort demonsterer hun i et par løp. Når hun deretter gjør en halvveis orientalsk te-danselåt fra et eller annet cruiseskip-miljø med lette anslag, myke strøk og presise triller, er det vanskelig å utsette noe på spillet hennes.

Illustrasjonsmusikk

Musikken hun spiller er det fullt mulig å mislike, det er så, men hvis du tenker deg at hun har låter som denne felles med f.eks. det Arve Tellefsen har spilt inn på plater i underholdnings og crossover-sammenheng, så kommer hun faktisk i mine ører bedre fra det spilleoppdraget enn han gjør. Problemet med musikken hun fremfører er at den hovedsaklig blir illustrasjonsmusikk, at den er filmatisk i sitt uttrykk, og det kan forutsette at du har romantiske bilder på netthinnen når du lytter til den. Dessuten viser flere av låtene at Mike Batt ikke er noen stor komponist: Hans «Tequila Mockingbird» rammer inn fiolinstemmen hennes med et altfor tungt komp, og hans «City Theme» blir fort bråkete og hele tiden uinteressant.

Paganini & Prince

Men ikke glem at The violin player i første rekke byr på dansemusikk, også Bach kan være dansbar, og at du for å finne frem til låtenes mening kanskje må benytte andre målestokker enn det den klassiske musikkens begrepsapparat innbyr deg til. Sett fra psykoanalysens vinkel er lysten aldri meningsløs, og nettopp det lystbetonte i produktet (som i høy grad inkluderer henne selv) er det viktige for meg i denne sammenhengen. Kanksje er rockemusikk, og musikk som det Vanessa-Mae byr på, særskilt egnet som kontaktskapende motor i psykens mest primitive nivåer; kanskje bidrar The violin player til å holde sammen det moderne hverdagslivets splittede subjekt, i alle fall ligger beaten, rytmen, alltid der i bunnen av enhver musikk. Melodiske, harmoniske og komplekse rytmiske strukturer krever en mer konsentrert lytting enn den du tar med deg på dansegulvet, så prøv deg på Vanessa-Mae på flere måter før du eventuelt avviser henne.

For det er ikke til å komme forbi at en tenåring som sidestiller Prince, Presley og Paganini fort kan få problemer med den puristiske klassiske musikkverden. Hun spilles ikke på radiostasjonen Classical FM, og selv om The violin player ligger høyt på hit-listene nekter bransjebladet Gramophone å ha noe med henne å gjøre. Michael Nymans komposisjoner er de derimot svært velvillige til…

Impressarioen hennes, Mel Bush, tar sikkert ikke det så tungt, for han har jobbet med legendariske rockegrupper som Led Zeppelin og The Doors tidligere, og gjenkjenner et artistpotensiale når han møter det. Innpakningen av produktet vil det alltid være delte meninger om, tenk bare på plateomslagene til Anne-Lise Berntsen eller den stroppeløse kjolen til Anne-Sophie Mutter. Og hvor lenge kan egentlig Vanessa-Mae fremstå som en Lolita-figur? «Time waits for no one», heller ikke for å bevare modellutseende til fiolinisten som tar mål av seg til å spille absolutt alt og som elsker å være på fornavn med verden. For du lever bare en gang, i følge Vanessa-Mae.

Vanessa-Mae:

The violin player

EMI 55089 2

BT: VANESSA-MAE: Seeing is believing.


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]