[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

- Vi må søke det ekstreme

I disse dager får Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen ny direktør: Widar HalŽn. Den påtroppende lederen er frittalende og mener at deler av nordisk design henger fast i senfunksjonalismens tvangstrøye.

AV KAARE STANG

Widar HalŽn er mannen som nå setter kursen mot byen mellom fjellene. Han er kunsthistoriker, har studert teatervitenskap i Wien og tok doktorgrad ved Oxford med en avhandling om den engelske designeren Christopher Dresser og japonismen i europeisk design. For tiden avvikler han sin stilling som konservator ved Kunstindustrimuseet i Oslo.

Med på flyttelasset til Bergen har han ingen bastante programerklæringer for sin direktørgjerning. I hansastaden venter et nyåpnet museum med 800 kvadratmeter som ennå ikke er tatt i bruk. Etter seks år med ombygningsarbeider står institusjonen ferdig og HallŽn får carte blanche til å forme museet i flere retninger

Ironi og mangfold

- Jeg ønsker å dyrke mangfoldet i samtidens design. I den postmoderne tidsalder finnes ikke lenger det helstøpte eller normativt korrekte. Her har vi i Norden fortsatt et problem. Bevisst eller ubevisst viderefører vi bastante idealer fra senfunksjonalismen og Scandinavian Design-bevegelsen. Begreper som «rene linjer» «og rene materialer» henger ved oss som selvfølgelige rettesnorer. Etter min mening avspeiler dette foreldede holdninger fra modernismen. Jeg var nylig på et design-seminar i Italia hvor italienerne påpekte det livløse og puritanske hos nordiske formgivere. Særlig svenskene søker fortsatt enkle utrykk med spartansk komfort og høy grad av sikkerhet. Tryggheten ved Volvo blir viktigere enn vitaliteten. I likhet med italienerne mener jeg at design i større grad må gjenspeile mangfoldigheten i tilværelsen, det farlige og risikable, kompleksiteten ved det moderne livet. Vi må i større grad søke det ekstreme i norsk formgivning og komme bort fra det forutsigbare eller livløse. Vi må få et villere og mer organisk uttrykk, likeledes være dristigere i sammensetning av gjenstandenes materialer. Jeg sverger derfor fortsatt til den postmoderne tilstand. Postmodernismens påståtte stilforvirring er jo først og fremst en lek med stilhistorien, som ironiserer over tradisjonenes alvor og viser mangfoldigheten og kompleksiteten ved uttrykk og materialer.

Internasjonal orientering

Etter flere år i utlendighet har Widar HalŽn mange kontakter innenfor europeisk samtidsdesign. Gjennom hans forbindelser med den kjente Alessi-fabrikken arrangerte Kunstindustrimuseet i Oslo for et par år siden en stor retrospektiv utstilling med den italienske designerfamiliens fortidige formgivning og gjenstander.

- Jeg har hatt et godt samarbeid med Alessi-familien. Nåværende leder fra tredje generasjon var selv i Oslo under Kunstindustrimuseets utstilling «Dragestil» som han nå har latt seg inspirere av. Resultatet er blitt et samarbeid hvor den norske arkitekten Jan Digerud (halve Jan&Jon) nylig er invitert til å utforme en kanne i modernisert dragestil med Alessi-signatur. Tidligere har Ellinor Flor fått i oppdrag å utforme dekoren på en av Alessis krukkemodeller. Selv er jeg begeistret for de nyproduserte plastikkvariantene Alessi har laget med opprinnelig vase-design av Christopher Dresser.

Stilhistorie med ny vri

HalŽn som for tiden selv sitter i en internasjonal komitŽ for en stor vandreutstilling om sitt eget spesialfelt; Dresser-design, ønsker å fornye den tradisjonelle presentasjonen av Bergensinstitusjonens stilhistoriske basissamling. Han søker å presentere europeiske stilarter på en annen måte enn museets nåværende historisk lineære fremvisning av objektene.

- Mitt ønske er å formidle stilhistorien slik at den i større grad kan engasjere publikum. Jeg ønsker å bruke emosjonelle og psykologiserende grep for å levendegjøre de døde museumsgjenstandene. Stilhistorie kan formidles på mange måter og perspektiveres gjennom ulike diskurser. Man kan f.eks. fokusere på hvordan kjønn, kroppslighet og seksualitet formidles i kunstindustriens gjenstander opp gjennom tidene, eller mer generelt hvordan disse objektene speiler sosial tilhørighet og tidsrelaterte holdninger.

Lokal forankring og fremtidsvyer

Den nyutnevnte direktøren er også opptatt av å ivareta museets lokale forankring og bygge videre på hovedstammen i samlingene. Samtidig akter han å opprette et eget forum for design og bymiljø i museet.

- Styrken ved museet i Bergen er jo den store Kina-samlingen med porselen og historiske drakter fra keiserriket. Jeg ønsker å bygge videre på denne geografiske delen og knytte den til samtidsrelaterte utstillinger. Kina er for tiden en supermakt, med størst økonomisk vekst, og vil antagelig fremover spille en avgjørende kulturell rolle også i vestlige land. I det hele tatt ønsker jeg å profilere en mer internasjonal retning. Jeg har også lyst til å presentere ledende samtidsdesignere som Phillip Stark og Guzzini.

Men den nybakte lederen ved Vestlandske Kunstindustrimuseum kommer seg selv raskt til unnsetning ved å understreke at denne internasjonale dreining ikke skal være til fortrengsel for presentasjon av samtidens norske kunsthåndverk og design.

- Det sier seg forsåvidt av seg selv. Deler av norsk kunsthåndverk og industridesign hevder seg godt på linje med mye av det som lages ute. Jeg har selv nylig sittet i en nordisk jury som har plukket ut deltagere til en kommende triennale over skandinavisk metallkunst. Norge stakk av gårde med flest deltagere og eneste æresdeltager ble vår egen Tone Vigeland. Noe som indikerer at norske kunsthåndverkere absolutt innbefattes av definisjonen i mitt satsningsområde «internasjonale samtidstrender».

BILLEDTEKST:

INTERNASJONAL ORIENTERING: Widar HalŽn tiltrer i begynnelsen av mai som direktør ved Vestlandske Kunstindustrimuseum. Foto: Teigen Fotoatelier

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 11/05-95, kl. 22.39 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.