DigITalt : Pris på informasjon

Hvorfor er vi villig til å betale for informasjon? Dette er egentlig et nokså grunnleggende spørsmål i et samfunn som karakteriserer seg selv som «informasjonssamfunnet».

Nå har dette samfunnet i og for seg ikke gjort seg opp felles mening om hva ordet «informasjon» egentlig betyr. Dette representerer i seg selv en risiko. Ikke bare en risiko for misforståelser - det gjør lett en hvilken som helst bruk av språk - men en risiko for at man ikke ordentlig forstår hva slags goder som omsettes på et marked, det markedet som de voksende «informasjonsnettverkene» representerer.

Det står enhver vitenskap fritt å definere sine egne grunnbegreper. «Informasjon» er ofte definert i motsetning til «data» og synonymt med kunnskap. Dermed opererer man med en enkel triade: Tegn er symboler som alene eller sammen med andre kan formidle mening. Data er ett eller flere tegn som kan formidle mening. Og informasjon er den mening som data formidler forutsatt at data faktisk er tilgjengelig for mottager, og at mottager har mulighet for avkodning av tegn eller tegnsekvenser.

Etter denne konvensjonelle terminologien vil da bokstaver være tegn, bokstaver sammensatt etter reglene for norsk språk, er data - og hvis ordene formidles frem til noen som kan forstå norsk, forvandles de i hodet på vedkommende til informasjon.

Hvis dette er tilstrekkelig for å etablere en felles forståelse for grunnbegrepene, kan man jo vende tilbake til spørsmålet: Hvorfor vil man betale for informasjon?

Ett svar vil være at informasjon gjør det mulig å treffe «bedre» beslutninger. Rasjonelt vil dette typisk være en ex ante antagelse om hvor stor fortjeneste eller innsparing informasjon kan representere i ledelsesbeslutninger. Dette bygger igjen på en antagelse om at mer informasjon vil gjøre det mulig å treffe «bedre» avgjørelser.

Men dette er åpenbart ikke den eneste begrunnelsen. Man kan tenke seg en bedrift som har utviklet et bestemt produksjonssystem for en vare som selges i konkurranse med andre bedrifter. Fordi systemet er effektivt, kan bedriften selge varen til samme pris som konkurrentene, og dermed få en større fortjeneste pr enhet, eller til lavere pris (og presumptivt større volum) med samme fortjeneste som konkurrentene. Her ligger verdien av informasjonen i et komparativt fortrinn, noe som ville gå tapt i det øyeblikk informasjonen ble spredd blant konkurrentene.

Et tredje eksempel kunne være en diktsamling. Her ville verdien være knyttet til opplevelsen. Man kan godt tenke seg at brukeren ofte vendte tilbake til diktene - noe som knapt en leder ville gjøre i forhold til data fra forrige års ledelsesinformasjonssystem. Man kan også godt tenke seg at man kopierte et dikt og ga det til en venn - det ville forhåpentligvis berike vennen, uten at det reduserte opplevelsen av ny lesning for en selv. Dette i sterk kontrast til den informasjon som den hemmeligholdte produksjonsprosessen representerte.

Dette er derfor en argumentasjon for at en diskusjon om «prising av informasjon» kan bygge på sviktende forutsetninger. Det kan være som en diskusjon av «prising av mineraler», hvor man ikke tar hensyn til at det kan være relevant å sondre mellom kull og diamanter.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.