[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Av jord er du kommet…

Alkymi fra byens gater

Om Himmelen, Jorden, Kunsten, hundemøkka og forholdet mellom disse elementene.

AV GARD O. FRIGSTAD

Her om dagen skulle jeg ta noen tyngre bilder ut av bagasjerommet. Jeg tar et skritt tilbake, mister fotfeste, retter ut armene for å redde Kunsten fra den visse knus; det hele meget elegant. Men; tyngdekraften rykker til slutt etthvert tilløp til eleganse ut av sin form. Og med formen går følelsen fløyten: min stakkars rygg fikk føle hva bank betyr.

Heldigvis var dette gudegitte stunt ikke helt bortkastet. Velsignet med et publikum, hadde bevegelsen i seg selv, i likhet med mange triste hendelser, en viss underholdningsverdi. Veloppdragen kvalt latter hørtes. Men til min forskrekkelse: latteren avtok ikke når jeg hadde kravlet meg på bena - tvert om.

Det å vende publikum ryggen, for å skjule min forlegenhet, var nyttesløst. På min rygg hadde det avtegnet seg et minnesmerke, i form av et trykk, et lite verk som stod ut i sin renhet og sin uformelighet. Den originale folie var aldri berørt av menneskehånd… Stempelputen burde vært pakket i en liten spesialbygd body bag… (Hvis vi skal følge lovens bokstav, slått opp på inngangen til alle byens parker, til spott og spe for lovens bokstav.)

Liggende på rygg med Kunsten høyt hevet over det jordiske stirret jeg blasst inn i Det Skjønne. Det jordiske hadde jeg vendt ryggen. Tross dette, eller på grunn av dette, bar kontakten med det jordiske sitt umiskjennelige stempel av… av… dritt.

Da lød ordene i mitt indre: Av jord er du kommet, av jord skal du bli… Og bare prøv deg på noe annet.

Det er i en slik situasjon man blir belønnet med innsikt i hva kunst er: Møkka presser oss mot kunsten, mens kunsten presser oss i møkka. Den indre stemme talte fortsatt til vårt alkymistiske jeg: Gå deretter hen å gjør skitt om til gull.

I alkymiens kunst, eller kunstens alkymi, er gull det skitneste av alle metaller.

Dette lukter ikke fugl

Nå lar det seg ikke alltid gjøre å gjøre skitt om til gull. Som regel er skitt bare skitt. Og som regel forblir skitt bare skitt. Det merkes hvis man liker å spasere. Når snøen endelig trekker seg tilbake fra byens gater, bør gående ikke lenger se opp og frem, med dypt blikk skue inn i den uendelige horisonten. Våre «firbente venner» har nemlig etterlatt seg små tegn på at «jeg var her» som da lett oversees. På denne tiden av året tillates vi ikke lenger å skue inn i evigheten; - vi kan ikke lenger drømme om alt vi vil drømme om. Alle som ser opp og frem, og forsøker heve seg over det dyriskes reminisenser, kan bli straffet med klebrige fottrinn.

Den innsiktsfulle New York skribenten Fran Lebowitz tar til ordet for å bli kvitt hundeplagen i byene. Byen er laget av mennesker, og for mennesker, sier hun. Naturen er laget for det naturlige, altså dyra. Hvorfor mikse kortene? Hvorfor plage uskyldige dyr med å slepe de tannskarpe beist til frustrasjonens hule?

Lebowitz er en følsom kvinne, en seer med en blinds intuisjon. Hun ser at det ikke bare er hunden som trenger mennesket, men hvor lite troverdig det enn høres: Det finnes faktisk også mennesker som har bruk for hunden. Hvem? De ensomme, og de blinde. I hunden får de ensomme en kamerat; de blinde får øyne.

LebowitzÕ løsning på problemet er en genistrek: La de ensomme føre de blinde.

EliminŽr hunden.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.