"De plettfries tid"

AV PåL MATHIESEN

Tenkt tilfelle: En Dagblad-journalist er notorisk utro. Bedrar sin uvitende ektefelle et sted mellom deadline og hjemmets lune arne. Neste dag leser en halv million nordmenn journalistens oppslag. En gitt KrF-politikers sidesprang avsløres. Kristeligdemokratens liv fallerer i de påfølgende uker.

Er Dagbladets nyhtesrabler «moralsk berettiget» til å avsløre det han (eller hun) avslører? Burde ikke vedkommende først bekjenne sin «synd» på ekteskapets alter? Hvorfor er det slik at journalister, som åpenbart har større samfunnsmakt enn en stakkars KrF-poltiker, kan gå fri fra undersøkelser rundt sin personlige moral…

Ny-inkvisisjon

Selve poenget med vår tids «ny-inkvisisjon» på privatlivets område må jo være at sammenhengen mellom makt og tvilsom person-moral er farlig. Derfor burde vel tiden være inne for store oppslag om media-folks løsslupne sexliv, eller hva?

Uansett: Dyneløfting er in. Man risikerer snart at fremtidige bispevisitaser inneholder «stikkprøver» i mulig homse-befengte prestesenger. Biskopene begynner å gå tabloidpressen i næringen..

John og Lenny

Noe er skjedd. I dagens USA ville JFK hatt problemer med å bli valgt inn i skolestyret i Hannisport. For 35 år siden kunne en horebukk bli president. Og spørsmålet man må stille seg er selvfølgelig; var han en dårlig president selvom han bedro Jackie? Hadde hans seksuelle eskapader negativ innvirkning på embedsgjerningen?

Rollene har skiftet. Komikeren Lenny Bruce ble på 60-tallet forfulgt, og døde under mistenkelige omstendigheter, fordi han laget vitser om de mektiges seksualliv. Idag kunne han vært «kultur»-journalist med millionlønn - for å ta slike som JFK med buksene nede. Vi så jo hvordan det gikk med Gary Hart.

De beplettede

Englenderne er foregangsmenn på dette området. Derover har pennefekterne carte blanche til å bedrive buksenedrivelser med politisk snert. De sender nærmest daglige skjelvinger gjennom etablissementets allerede sammensunkne ben.

Tony Blairs enorme popularitet tilskrives hans evne til å fornye Labour. Men her forregner analytikerne seg. Årsakene til Tonys formidable fremgang er først og fremst å finne i medienes avsløring av Tory-regjeringens beplettede natteliv. Her har det vært homse-historier, selvmord og flusst med andre lysskye godbiter.

Labours wonderboy blir altså Storbritannias neste statsminister. Primært sett fordi hans seksuelle rulleblad er uplettet. Det må være et tankekors for våre «demokratiske» land; at et monogamt og stuerent seksualliv er en lederkandidats største(!) aktivum. Kanskje er det feministene som har skylda? Kanskje de endelig har fått gjennomslag for sin krontanke; at menn tenker med det de har mellom bena…

Det er iallefall en besnærene å vite at Tony bare er én malplassert «bony» fra fortsatt Tory-styre i Henrik den 8.'s hjemland…

Johannes 8:7

Misforstå ikke; en strengere seksualmoral er i høyeste grad påkrevet i vår vestlige kultur. Hippiegenerasjonens freakermoral har utvilsomt rådet grunnen for lenge. Det ligger en viss erkjennelse av dette i dyneløftingens logikk. Men fordømmelsens vei er og blir like farlig som forkastelig. Ja, på dette punkt burde kirkens homse-inkvisitorer og medias moralnisser sammen gå til Den hellige skrift for korreks. Hva med å lese historien i Johannesevangeliet om kvinnen som var grepet i hor, og skulle stenes… Kapittel 8, vers 7, andre ledd: (Jesus sier:) «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne».

Teksten peker på det essensielle i problematikken: Ved å fordømme andre klarer man å opprettholde et bilde av seg selv som «skyldfri». Plettfri. Og en tid som vår, komplisert og identitetsnedbrytende, er slike psykologiske mekanismer ytterst fristende å gripe til. Dagbladet gjør det. Kirken gjør det. Jeg gjør det. Alle gjør det. Men Jesus, alle tiders største anti-fundamentalist, tillater oss ikke å falle inn i dette menneskelige mørke.

Taube

Evert Taube skrev fine viser. Hans sangskatt dyrkes av kultureliten i hele Norden. Alle vet at den godeste trubaduren var seksuelt aktiv - for å si det forsiktig. Men fordi han har gitt oss noe vakkert i bytte kan vi liksom leve med det. Burde vi egentlig ikke boikotte hans musikk i solidaritet med hans skadelidende kone? Burde egentlig ikke plateselskapene nekte å utgi hans kunst, i protest mot hans ekteskapelige apartheid-regime? Slike tanker er «inkvisisjons-moralens» sanne ansikt…

De plettfrie

I dag beflokkes våre universiteter og høyskoler av skoleflinke dydsmønstre som har forstått sin tid: De plettfries tid. En ubetenksom manøver, allerede i ung alder, kan koste dem en plass i samfunnets topp-sjikt. Men hva slags tankegang er det? Hva slags ledere får vi da? Virkelighetsfjerne petimetere som ikke forstår at livet, livet må leves og læres gjennom erfaring. At man vokser på smerte. Og får nytt liv gjennom tilgivelse…

Når Dagbladet ser at paven fordømmer prevensjon tror de at han samtidig fordømmer de menneskene som bruker «gummi». Men dette er ikke riktig. Ved skriftestolens sakrament utøses nåde og tilgivelse for en angrende synder. Dette er en type takegang vi i vår protestantiske tradisjon har vanskelig for å forstå. Vi krever konsekvens. Absolutt konsekvens.! Særlig av andre… Hvis noen lever i «ulovlig» homofilt samliv så må det avsløres. For enhver pris. Og hvis en KrF-politiker har vært utro må vedkommende bringes til torgs . Dagbladets torg, hvor gapestokken venter.

Enkelsindividets syndserkjennelse står helt sentralt i vår kristne kulturarv: Intet menneske er plettfritt. Det er bare Gud. Og Gud alene. Det sier noe om vår tids forvirring at selv biskoper «glemmer» dette. Alt Dagbladet ikke akkurat tenker i de baner, er mere åpenbart. Likevel står mitt håp til at både Dagbladet og bispebønsjen faktisk angrer. Angrer sin dyneløfting og vulgæroppførsel. Innser sin egen beplettethet. For da vil det bli gitt dem - nåde over nåde…


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]