Selvopptatt frigjøringsjubileum

Etter at Morgenblad-geriljaens «grilling» var tilendebragt, uttrykte de fire ungdommene lettelse. Ikke først og fremst fordi «testen» var bestått og ettermiddagens frigjørende dose med såpeoperaer var innen rekkevidde. Men fordi deres kritiske tanker om frigjøringsjubileet hadde vunnet gehør.

INTERVJU VED PÅL MATHIESEN
FOTOGRAFIER VED MAY-IRENE AASEN

Morgenbladets to motstandsjournalister står utenfor en velbrukt pedagogbunkers. En av disse uskjønne, rektagulære betongklossene fra 70-tallet. Stahlsberg skole på Strømmen. Det ringer. Ringer slik bare ungdomsskole-klokker kan ringe; ti gammeldagse vekkerklokker og to tannlegebor. Samtidig. Vi slår til. Evakuerer raskt fire potensielle tanke-soldater.

Under tilbaketrekningen får vi et kort overblikk over vår lille tropp. Alt tisier at vi går en spennede ettermiddag i møte: Vi har fått med oss Parwana, hvis familie brøt opp fra Afghanistan da «Ivan» rullet inn for 15-16 år siden. Og Pho. Hans foreldre har også flyktet fra et krigsherjet kjemland. Vietnam. Pho er norskfødt. Dertil har vi rot-norske Kaia med en berømt milog-leder i slekten. Og tilsist Mathea. Norsk, men med amerikansk far.

- Dere har kanskje hørt om dete frigjøringsjubileet?

Pho: Jo takk..

Mathea: Mer enn nok!

- Hva mener dere?

Mathea: Bare du blar opp en avis, skrur på TV eller radio, så møter du

andre verdenskrig. Det er over alt!

Dynamiske Mathea McGhie går rett på sak. Viser høy moral og angrepsvilje. Men gruppen har åpenbart flere lederemner. Parwana Naimy kommer straks på banen.

Parwana: Jeg synes forsåvidt det er viktig at vi får høre om det. For det er jo

egnetlig ikke så lenge siden. Det er ikke veldig gammel historie, det er fortsatt mange mennesker som…

- Dere er uenige her?

Mathea: Det er greit at vi ikke må glemme krigen, selvfølgelig må vi ikke det. Men når det er så mye fokusering blir det sånn at du tenker: Å nei, ikke enda en gang! Og når du blir lei av noe så stiller du deg tilslutt likegyldig til det..

- Hva er det det blir for mye av?

Pho: Det blir veldig mye fokusering på at Norge gjorde det så utrolig bra. At den norske krigsinnsatsen er så unik…

Parwana: Enig. Vi får bare høre: Norge gjorde det og Norge gjorde det. Man får nesten ikke vite hva som skjedde i andre land. Men Norge vant jo ikke verdenskrigen alene!

Heia Norge?

- Hva synes du Kaia, synes du også det blir for mye «Heia Norge»?

Kaia: Klart det blir mye av det, spesielt i mediene. På skolen derimot synes jeg vi har fått en ganske balansert fremstilling. Men det er jo tross alt viktig å få frem den krigsinnsatsen som faktisk fantes i Norge også..

- Vennene dine her synes tydeligvis at nordmennene fremstilles for mye som

helter..?

Kaia: Det var jo ikke hele landet, alle innbygerne, som kriget. Det var jo mest

Milorg og de der som gjorde en innsats. Derfor er det også de som bør få æren

for det.

På tross av gruppepresset fremholder den mere stillfarne Kaia Nordberg sitt tilsynelatende tradisjonelle syn på verdenskrigens Norge. Hun er modig, på sin egen måte. Men Mathea ruller bare videre:

Mathea: Det blir fremstilt som om det var så innmari fælt å bo i Norge under

krigen. Men hvis du bare ser på Dagsrevyen…hvordan det er mange steder i

verden i dag, så hadde jo ikke vi det fælt i det hele tatt!

Tungtvannet

- Dere har blant annet sett filmen Kampen om tungtvannet i forbindelse med jubileet, hva synes dere om den?

Pho: Fryktelig gammeldags!

Mathea: Enig!

Kaia: Den var litt kjedelig og lang, men den var jo viktig likevel.

- På hvilken måte viktig?

Kaia: Det de gjorde; at de sprengte Vemork….

- Dette er jo nettopp en av de store heltehistoriene fra krigens Norge..

Mathea: Tragisk! Jeg skrev særoppgave om tungtvanns-sabotasjen på Rjukan. Og nå vet vi jo at den ikke hadde noen innvirkning på en tyske atomvåpen-produksjonen.

Kaia: Men det var jo viktig da.

Mathea: Sikkert. Men når vi samtidig vet at atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki aldri hadde blitt laget uten norsk tungtvann, så… Det er litt morsomt å se hvordan det ikke blir nevnt i det hele tatt!

Jødene

- Og du Parwana, har skrevet særoppgave om jødene under krigen, hva kom du frem til?

Parwana: Mye forskjellig. Detaljer.. Jeg fikk blant annet greie på at jødene i Danmark ble hjulpet mye mer enn her hos oss. Her ga de dem bare fra seg: Værsågod! Bare ta dem…

Mathea: Skammelig!

Parwana: Det som var nytt for meg var at jeg, før jeg begynte med oppgaven, trodde at nordmenn alltid hadde vært veldig hjelpsomme. En tenker jo automatisk at Norge et land som er veldig solidarisk… Så jeg fikk nesten sjokk!

Phos erkjennelse

Den eneste som ennå ikke har vist ansikt, er Pho. Vi bestemmer oss derfor for å gå gutten litt nærmere inn på klingen.

- Hva mener du Pho, at ungdom i dag kan lære av det som skjedde under andre verdenskrig?

Pho: Den er vanskelig. Det blir så langt bakenfor oss. Vi er jo en generasjon som kommer to generasjoner etter de som opplevde det. Og vi har ikke opplevd noe lignende. Lærdom av det? Jeg vet ikke. Du kan lese lærdommen i det, men du kan ikke kjenne hvordan det er i praksis - egentlig.

- Og derfor kan dere ikke lære noe av det?

Pho: Joda…

Mathea: - Det er ikke sikkert vi klarer å lære noe av det..

Pho: Nettopp. Vi ser jo all lærdommen i det, men…

- Hvilken lærdom?

Pho: Jødeforfølgelsene. At det i det hele tatt kunne skje…

- Men du føler altså at du ikke får kontakt med denne lærdommen?

Pho: Nei. Jeg kjenner ingen kontakt… Klarer ikke å gripe fatt i det… Slik jeg burde, kanskje..

Tenke sjæl

- Hva mener du Parwana, at ungdommen kan lære av andre verdenskrig?

Parwana: - Det viktigste er å ha sine egne meninger og tanker. At man ikke følger etter noen… Det er jo det samme som skjer i Jugoslavia nå, for jeg tror ikke at to naboer vil drepe hverandre hvis det ikke er leder som kommer og sier: OK, nå tar vi de andre!

- Hjernevask?

Parwana: Ja.

Mathea: Men Parwana! Du kan aldri få et helt folk til å danne seg sine egne, selvstendige meninger. Det vil alltid være en haug med folk som vil følge en leder. Slik er menneskenaturen!

Parwana: Mange tyskere hevdet etter krigen at de ikke visste hva det hadde vært med på. Men likevel var de ansvarlige. Derfor må folk tenke selv!

- Synes dere at ungdom i dag er flinke til å tenke selv?

Parwana: Nei, det er de ikke. Alle vil ha det samme. Både når det gjelder moter og meninger. Og det er inmari viktig å holde seg inne med «lederne», selvom man kansje er uenig inne i seg.

- Så hvis det hadde kommet en sterk, nazistisk leder i Norge i dag - så hadde dere bitt på hele gjengen?

Pho: Ikke alle.

Mathea: Jeg merker på meg selv at det er stor forskjell på å tenke selvstendig og å handle selvstendig. Handling er mye vanskeligere..

Parwana: Men det er helt klart at kommer til å bryte ut krig melom de rike og de fattige landene - før det bryter ut en krig på grunn av ny nazisme.

Motstandsvilje

Gerilja-fotografen tenner en røyk. Første forhørsrunde er over. Elitetroppen fra

Stahlsbergs tankemilits puster ut og slipper skuldrene ned et par hakk:

- Mener dere faktisk at nordmenn var feige under krigen?

Pho: Nei, ikke feige… Men heller ikke så tøffe som de skal ha det til!

Mathea: - Jeg synes det nordmenn gjorde under krigen var helt ålreit, jeg. Men det er liksom ikke så mye å skryte av etterpå. Det gjorde det de ble nødt til å gjøre. Klarte seg greit. Og så var krigen slutt, og… det var det.

Kaia: Vi ble jo helt overrumplet. Og hadde ikke noe særlig tid til å mobilisere. Det var jo bare Milorg som gjorde noe.

Parwana konfronteres med en sammenligning mellom den afghanske og norske motstandskampen. Hun mener at militær motstand, tross underlegenhet, var det eneste alternativ for afghanerne - men hun går allikevel ikke med på å karakterisere nordmennene som «feige» fordi de ikke gjorde det samme. Den kloke ungpiken konkluderer med at ulikhetene mellom de to situasjonene er ganske betydelige.

Svenskesuppe

- Hva hadde dere gjort hvis dere hadde levet i krigens Norge?

Mathea: Jeg tror jeg hadde vært rimelig aktiv i motstandsbevegelsen…

Parwana: Jeg hadde grepet til våpen med en gang!

Mathea: Å forsvare landet sitt er kjempeviktig. Derfor hadde jeg sannsynligvis sett helt annerledes på frigjøringsjubileet, hvis jeg hadde vært 70 år i dag.

- Det var da svært så forsonende, Mathea?

Mathea: Nei. For problemet med frigjøringsjubileet er at de store linjene, de som vi virkelig trenger å forstå, forsvinner i prat om hverdagslivet på Strømmen og servering av svenskesuppe!

- Svenskesuppe?

Parwana: Det er en del av arrangementet.

Mathea: 8 mai skal vi nemlig stå i kø, for å spise svenskesuppe!

Kaia: Jeg synes det er kult jeg, for da får vi et inntrykk av hvordan det faktisk var..

Mathea: Men lærer du noe av det da?

Kaia: Ja!

Pho: Tull!

Mathea: Vi vet at vi er heldige som har det slik som vi har det i dag. Vi trenger ikke noen svenskesuppe for å forstå det!

- Men er det ikke dette dere nettopp savner; å få en større nærhet til det som skjedde?

Mathea: Vi vet at de hadde det fælt - men det er ikke vår krig, altså!

Parwana: Jeg lurer på hva den suppa inneholder.

Kaia: Erter og flesk.

Parawana: Da kan jeg ikke spise den…

Selvopptatt jubileum

Motsetningene i troppen er åpenbare. Et sunnhetstegn. Den sterke individualitet er tanke-soldaters viktigste utrustning.

Ved møtets avslutning konkretiserer niendeklassingene sin kritikk av selve feiringen, og her er kritikken for en gangs skyld unison:

Kaia: - Arrangementene her hos oss handler bare om de bombene som falt over flyplassen på Kjeller. Og om at de måtte gå ti mil for å få tak i smør, at de hadde villagriser i hagen og kaniner i bur. Totalt uinteressant! Det hadde vært mye viktigere å lære om det som skjedde ute i Europa!

- Lokalhistorikken kjeder dere?

Alle: Ja!

Mathea: Og det er frigjøringsjubileet i et nøtteskall! Så selvopptatt..

Bilde 1: Tekst: Parwana Naimy

Bilde 2: Tekst: Kaia Nordberg

Bilde 3: Tekst: Phu-Quoc Duong

Bilde 4: Tekst: Mathea McGhie


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]