[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Italia søker mot høyre

Historien til et parti med fascistiske opprinnelser, som før het Movimento Sociale Italiano og som nå heter Alleanza Nazionale, ser ubetydelig ut fra Norge. Likevel er den italienske politikkens utvikling en del av større europeiske tendensen - som i stadig stadig sterkere grad peker i retning høyre.

ELISABETTA CASSINA WOLFF

Vi finner for eksempel at nesten 40% av italienerne føler tilhørighet til det sentrale høyre, mens hele 15- 20% definerer seg som avgjort høyre. Hvis Alleanza Nazionale og Forza Italia (Berlusconis parti) hadde stilt sammen til valg i dag, ville de oppnådd nesten 50% av stemmene, mens AN alene ville fått ytterligere 30%. Stadig flere unge sympatiserer med Fini, uten tvil den mest konsekvente og resolutte blant dagens italienske politikere. Denne søken mot høyre faller sammen med et ønske om autoritet, orden, effektivitet, mindre byråkrati, definisjon av to poler i den politiske kampen og en motstand mot de tradisjonelle partiene, korrupsjon og stadige omskiftninger i de politiske alliansene. Alt dette til tross for regjeringen Berlusconis fall, som AN også var med i, eller kanskje nettopp på grunn av denne regjeringskrisen som av mange blir sett på som nok et meningsskifte i et politisk parti, nemlig Umberto Bossi's Lega Nord, mot sine regjeringsfeller.

Vendepunktet i Fiuggi

Kongressen i Fiuggi den 25- 28 januar 1995 der Gianfranco Fini, leder for det italienske høyre, detroniserte MSI og vedtok sammen med hele partiet den nye grunnloven i Alleanza Nazionale var teoretisk sett kun et navneskifte. Men i partiet skjedde det noe mye viktigere: legitimeringen av et høyre som en tredjedel av den italienske befolkningen erklærer seg entusiastiske til. Om de har rett eller tar feil skal være usagt - det er imidlertid enkelte karakteristika i den interne utviklingen av Finis parti som bør drøftes. Det som er sikkert er at navneskiftet av sentrumspartiet DC til PPI og venstrepartiet PC til PDS, med respektive livlige ideologiske debatter, særlig hos sistnevnte, ikke har avstedkommet en like stor suksess og medlemstilstrømning hos de to partiene. Tvert om ser vi at mange ikke lenger vegrer seg for å tilhøre høyresiden. Vi vil helst ikke nevne «den tause majoritet», fordi den tilhører minnene fra Mussolini- tiden, men det er ikke tvil om at slutten på det politiske apati, som har vart i over ti år, faller sammen med en usedvanlig vekst på høyresiden, som har vært jaget inn i et hjørne siden 1945 av forskjellige historiske grunner.

Og for riktig å understreke at fascismen nå bare er et historisk faktum, fremsatte Fini ved åpningen av kongressen sin fundamentale tese: «Italias høyre er ikke barn av fascismen, men har sine røtter i den nasjonale historie». Et høyre altså, som har gjennomlevd fascismen som et historisk uttrykk, men som også har overkommet den ved å gå videre. AN gjentar dessuten sin motstand mot «enhver form for diktatur og totalitarisme», mot rasismen og antisemittismen, og sin «absolutte forrakt for fascismen». Fini forlangte at alle stemte på andre avsnitt i statuttene, «Verdier og prinsipper» uten endringer: «Det er på sin plass å be den italienske høyresiden om uten forbehold å bekrefte at antifascismen var en historisk nødvendighet for å komme tilbake til de demokratiske verdiene som fascismen hadde undertrykt» og at «i dag gjør høyresiden de demokratiske verdier til sine…. «. Fini bekrefter at han ønsker «et stort nasjonalt folke- parti som er i stand til å fri seg fra suggesjonene i nostalgien og ideologien», fordi nå ender «fascismens og kommunismens, antifascismens og antikommunismens århundrede» og nå begynner et annet «der de nasjonale interessene må styre oss». Mange respekterte intellektuelle i Italia sier seg enige; endringen er der og den er alvorlig. Historikeren Piero Ignazi, som har studert høyresiden i Italia, forblir nesten alene når han avskriver kongressen i Fiuggi som «en av de best gjennomførte markedsføringsoperasjonene i de senere år».

Ideologisk debatt

I den interessante kulturdebatten som har åpnet seg i den italienske pressen, er det verd å nevne ihvertfall to innrømmelser overfor venstresiden av AN's ideolog, historikeren Domenico Fisichella. På den ene siden inrømmelsen av venstresidens demokratiske, liberale, sosialistiske, reformistiske deltagelse i kampen mot alle totalitarismer. På den andre siden inrømmelsen av den samme venstresidens bidrag til utviklingen av konstitusjonelle modeller i stand til å kombinere «autoritet og frihet». Og nettop her er det på sin plass med en utdyping, fordi mange mener at i begrepet autoritet- frihet er det på høyresiden en tendens til å skjule en betoning av det første leddet. Tendensen til autoritarisme er altså den latente trusselen i det italienske høyre.

Om konstitusjonelle reformer snakkes det mye innad i alle de italienske partiene. Revisjonene av Grunnloven gjelder først og fremst overgangen fra parlamentarisk republikk til presidentstyre. AN ønsker en tilpassning til den franske modellen, med valg med doble omganger. En så viktig debatt blir dessverre ofte avbrutt av hissige angrep på Grunnloven, som til det motsatte er bevist fortsatt er gyldig, og på Presidenten av Republikken Oscar Luigi Scalfaro. På kongressen i Fiuggi anklager Fini Scalfaro for å ha hatt en politisk rolle i regjeringskrisen, ved å velge en løsning som var lengst mulig fra valgresultatene fra den 27. mars i fjor. At Dini fikk regjeringsoppdrag fra Presidenten, uten en oppløsning av kamrene, er tvert imot i følge reglene i Grunnloven. Dette politiske klimaet er ikke særlig betryggende ved innledningen av en demokratisk revisjon av Grunnloven.

Finis presidensialisme, som blir støttet fullt ut av Berlusconi, synes på mange måter å gjenspeile et flertallsdemokrati der forholdet mellom massene og lederen blir spesielt betonet. Dette er en plebisitt- modell som av historikeren Nicola Tranfaglia blir sammenlignet med den store bonapartistiske modellen fra attenhundretallet. Som rettferdiggjørelse av denne sammenligningen står statutten som kongressen i Fiuggi anerkjente. Fini som partisekretær blir president og utgjør den utøvende makt med 25 medlemmer som støtter ham; dessuten velger han personlig ut 250 medlemmer av de 500 medlemmene i landsmøtet og aller viktigst: han velger selv ut alle de 100 medlemmene i partiledelsen, som er det reelle besluttende organ i partiet. Også andre italienske partier, nemlig Craxis PSI, har fungert på denne måten, men ingen har enda satt disse reglene svart på hvitt i statuttene. Dette er altså i det minste en selvmotsigelse hvis vi ser på Kongressens erklæringer om full støtte til de demokratiske verdier.

Informasjonsfrihet?

Og spørsmålet om informasjonsfrihet er fortsatt i vente. Finis parti beslagla ikke så få posisjoner i RAI, under sine åtte måneder i regjeringen, der de ga anledning til anklagene om å ha fordelt maktposisjonene mellom seg og til misstankene om at utrykksfriheten skulle bli kvalt i det italienske TV der halvparten av kanalene var eid av Berlusconi. Heldigvis slo ikke misstankene til, men Fini har hittil ignorert alle forslag om antitrust- lover og like rettigheter for alle kanaler som er blitt presentert av opposisjonen, og på den måten bedrar han bildet av et moderne høyre som synes så viktig for ham. Hvordan er det mulig å erklære seg liberal- demokrat og samtidig akseptere eller til og med utøve monopolistisk kontroll over televisjonsmediene?

På den økonomiske arenaen er motsetningene enda mer åpenbare, om man sammenligner AN's sosiale sammensetning. Det er sant at Finis parti seirende erobrer Nord- Italia og det gode borgerskap, selvstendig næringsdrivende og små og mellomstore bedrifter. Inbitte tilhengere av en økonomi fri for bånd med staten. Men i virkeligheten ble de 13, 5 prosentene vunnet takket være en massiv oppslutning fra de klassene i Syd- Italia som får støtte fra staten. Det gamle politiske systemets fall har forårsaket store problemer for offentlige arbeider og subsidier i Syd- Italia. Allerede før siste valg var motsetningen mellom AN's liberistiske holdninger på den ene siden og sosial solidaritet på den andre, åpenbar. I dag er det opplagt at partiet arver mange stemmer fra kristeligdemokratene, og det blir nødvendig ikke å skuffe disse velgerne.

Hvilken politikk fører så Alleanza Nazionale i praksis overfor Dinis regjering? Hvis vi tar de siste to måneder i betraktning, fra slutten av kongressen til i dag, ser vi at denne våpenhvile- regjeringen av eksperter har blitt angrepet og hindret på alle vis av nettopp Fini og Berlusconi, som hadde gitt Dini posisjonen som finansminister i sin foregående regjering. Dini har ikke vanskeligheter med å erklære at også i en høyreregjering, som minister, ville han ha lagt frem de samme finansielle manøvrene som har blitt besluttet for få dager siden. Og de nye manøvrene prøver ganske riktig å stagge den offentlige gjelden gjennom å innkreve nye indirekte skatter og gjennom forslag om privatisering.

Til slutt, Italias høyreside har enda ikke løst spørsmålene om autoritarisme og demokrati, respekt for reglene og hang til demagogi, men heller ikke det mer konkrete spørsmålet om konsekvensene av økonomisk liberalisme. Fini har en drøm: å få sine 11 europarlamentarikere, som fortsatt er uavhengige, inn i den gollistiske gruppen, representant for det europeiske nasjonale og sosiale høyre. Det er å håpe at vi får en debatt om legitimiteten i denne drømmen.

(Oversatt av Axel W. Wolff)

BT: TRIKSING? Italias president Scalfaro anklages for å trikse med Grunnloven i regjeringsspørsmålet. FOTO: SCANFOTO

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.