![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
I Edward Saids «Orientalism» settes de tradisjonelle perspektivene innenfor orientalismen i et kritisk lys. Saids tallrike sitater viser med all tydelighet hvilke sider av de orientalske kulturer enkelte orientalister har vært mest opptatt av å beskrive. Det kuriøse, det bisarre og ikke minst det groteske har ofte fortrengt de mer nyanserte og avbalanserte drøftelsene.
Denne form for vitenskap fikk da også et skudd for baugen etter utgivelsen av boken og debatten som fulgte. Et av hovedpoengene til Said er at orientalistene i for stor grad har vært opphengt i å fremheve forskjeller mellom sin egen kultur og den andre, og at dette har vært gjort med intensjoner om å understreke den oksidentalske kulturs overlegenhet og fortreffelighet. Orientaleren, sier Said, blir ikke sjelden fremstilt som mennesket som av natur mangler de ønskverdige kvaliteter oksidentaleren besitter.
Situasjonen har imidlertid ikke bestandig vært slik, og som den syriske forskeren Sadiq J. al'Azm minner oss om, kan det av og til være vesentlig å distansere seg fra den «evige nåtids» anomiske umiddelbarhet ved å gjøre oppmerksom på følgende doble sannhet; 1) intet har vært det idag blir tatt for å være bestandig, og 2) dette vil ikke nødvendigvis forbli som i dag - for all tid.
Da frankerne reiste på korstog og okkuperte Jerusalem, valgte mange av dem å slå seg ned i områdene omkring. I de områdene som i dag utgjøres av Israel, Palestina, Libanon og de østlige delene av Syria, fant arabere og frankere fram til en måte å leve sammen på, en form for fredelig, men tidvis anspent sameksistens som skulle vare i generasjoner.
Usamah ibn Munqidh ble født 4. juli 1095 AD. i Shayzar, nordvest i det som nå er Syria, to år før frankerne kom til landet på sitt første korstog. Han døde 16. november 1188, et år etter at Salah ad- Dins (Saladins) hærstyrker hadde gjenerobret byen. Usamahs observasjoner av, og refleksjoner over frankernes natur og karakter, er et produkt av en nær og inngående kjennskap til dette folket. På samme tid er de et uttrykk for det man må anta har vært utbredte holdninger blant muslimene på hans samtid. Han var en vidfaren, kunnskapsrik og allsidig aristokrat, med bred erfaring fra diplomatiet, politikken og det militære. Han var også poet og skribent, og i Kitab al- l'tibar ( Boken om å lære av erfaring), omtaler han den militære og kulturelle kontakten mellom orient og oksident, under en periode der resten av våre kilder er mangelfulle. Dette gjør han på en direkte og forbausende humoristisk måte, og har i den forstand mye til felles med mange av sine oksidentalske kollegaer i Frankrike og Storbritannia, som levde og skrev 7- 800 år senere. Han var ikke fullt så unyansert og symptomatisk pejorativ som enkelte av disse, men vi gjenkjenner hos Usamah den samme gløden etter å avdekke sensasjoner, og å drive harselas med sider av denne fremmende kulturen, som for ham var nederdrektige og usiviliserte.
Her følger noen utvalgte utdrag i oversettelse fra «Boken om å lære av erfaring"; en av de viktigste kildene til vår kunnskap om frankerne sett fra arabernes synvinkel:
«Ære være skaperenl Når en skal berette om frankernes adferd kan en ikke annet enn å lovprise Herren den Opphøyde, og helligholde Ham. Han ser dem som ville dyr som kun har dydene av kampvilje og mot iboende i seg, og ikke noe annet. Liksom dyrene har dyden av styrke og mot til å angripe. Nå skal jeg fortelle noen historier om deres adferd og merkverdige tankegang.
Det var en veloppdratt frankisk ridder i hæren til kong Fulk ibn Fulk som hadde kommet fra frankernes land for å foreta pilegrimsferd, for deretter å vende tilbake. Han ble en kamerat og en følgesvenn av meg og kalte meg; «min bror», og det ble både vennskap og intimitet mellom oss. Da han omsider besluttet å vende tilbake til sitt land over havet sa han til meg:
«O' min bror, jeg skal reise tilbake til landet mitt og jeg vil gjerne at du skal sende din sønn med meg dit, slik at han kan observere ridderne og lære seg ridderlighet og galanteri. Når han så siden vender tilbake vil han være en ærbar mann. «
Mine ører ble truffet av ord som aldri ville komme fra hodet til en fornuftig mann, for, om så min sønn skulle havne i fengsel, ville ikke fengselsoppholdet gavnet ham mindre enn en reise til frankernes land.
«Ved ditt liv!, «- svarte jeg, «det var akkurat det jeg hadde i tankene! Men det forholder seg dessverre slik at hans bestemor elsker ham meget høyt. Hun tillot ikke engang gutten å gå ut med meg, med mindre jeg sverget på å bringe ham tilbake til henne…
Dette hindrer meg fra å utføre det du ber om. «
«Så moren din lever?» Sa han. «Ja, « svarte jeg. «Ikke sett deg opp mot henne, « sa han.
Merkelige ting ved frankernes medisinske praksis.
Her følger et eksempel på deres merkelige medisin:
Slottsherren av Munaitirah skrev til min onkel og spurte ham om å sende en lege for å prøve å kurere noen syke blant hans følgesvenner. Min onkel sendte ham en nasraniansk (kristen araber) lege som het Thabit. Han var ikke borte i mer enn ti dager før han vendte tilbake, så vi sa.
«Jommen har du kurert de syke fort! «
Han sa.
«De bragte meg en ridder som hadde fått betennelse og sår på benet benet sitt, og en kvinne som hadde for mye tørrhet i sin sammensetning (som hadde gjort henne imbisil) (Jfr. balansen mellom væsker i tidligere medisin). Jeg gjorde derfor istand en forbinding til ridderen og åpnet såret slik at det leget seg Damen satt jeg på diett og gjorde hennes konstellasjon våt. Så kom det en frankisk lege til dem og sa.
«Denne legen vet ingenting om den riktige behandlingen av disse menneskene.«
Deretter vendte han seg til ridderen og sa.
«Hva foretrekker du, å leve med ett ben eller å dø med to? « «å leve med ett, « svarte ridderen.
«Bring meg en sterk ridder,« sa den frankiske legen, «og en skarp øks!"
Så kom ridderen og øksen, og mens jeg sto og så på plasserte han ridderens ben på en huggestabbe av tre og sa til ridderen.
«Hugg benet av med øksen i ett slag! Hugg det av!"
Ridderen hogde til, og jeg var fortsatt tilstede, men benet falt ikke av. En gang til rammet han benet så benmlargen strømmet ut. Mannen døde på flekken.
Etter dette så han til kvinnen.
«Denne kvinnen har en djevel i håret sitt som har forelsket seg i henne. Barber det av!», kommanderte han, så de barberte det.
Deretter vendte kvinnen tilbake til sitt vante kosthold av hvitløk og sennep, og tørrheten steg i henne. . .
Så sa han:
«Djevelen har trengt inn i hodet hennes"
Han tok deretter frem et barberblad, skar et kors i hodet hennes og flådde det i midten slik at hodeskallen kom klar og gned det inn med salt. Kvinnen døde momentant.
Deretter spurte jeg. «trenger dere mine tjenester?"
«Nei!, « svarte de.
Da jeg vendte tilbake hadde jeg lært noe om medisinbehandlingen deres som jeg aldri før hadde vært klar over.
Men jeg har også bevitnet at frankernes medisinske behandling har vært meget annerledes enn dette, Det var en oppsynsmann blandt ridderne til kongen som ble kalt Bernard, måtte Gud forbanne ham, han var blandt de mest forbannede og djevelske av frankerne. Hesten hans hadde sparket ham, hvorpå benet ble infisert og åpnet seg på 14 forskjellige steder. Hver gang ett område ble leget, åpnet det seg et nytt, og jeg ba til Gud om at han måtte dø. Så kom det en frankisk doktor til ham som vasket disse sårene i eddik, hvorpå sårene leget seg og han ble frisk, og reiste seg opp som Fanden selv.
De har overhode ingen stolthet og ære. Det kan skje at en mann blant dem er ute og spaserer med sin kone og treffer en annen mann som tar tak i henne, trekker henne til side og begynner å konversere med henne, mens ektemannen står ved siden av og venter på at hun skal avrunde samtalen. Hvis hun bruker for lang tid, kan det sågar hende at mannen forlater henne med samtale- partneren og går. Og et eksempel på denne type adferd som jeg selv har bevitnet går som følger:
Hver gang jeg kom til Nablus tok jeg inn hos en mann ved navn Mu'azz. Huset hans var et stedfor muslimer, og det hadde vinduer som åpnet seg mot gaten. Vis a vis, på den andre siden av gaten, lå huset til en frankisk mann som solgte vin til handelsmennene.
Han ville ta vin, helle den i en flaske og reklamere for den ved å rope ut til folk som gikk forbi. Han pleide a si: Den og den handelsmannen har åpnet et fat av denne vinen. For den som måtte ønske noe av den, er den å få på det og det stedet. «Lønnen for denne skrikingen hans var vinen som var i denne flasken… En dag han kom hjem fant han en mann sammen med sin kone i sengen. «Hva er det som har ført deg inn til min kone?, « spurte han. «Jeg var trett og kom inn for å hvile, « svarte mannen i sengen. Vin selgeren spurte: «Og hvordan havnet du så i sengen min?» Mannen svarte. «Jeg fant en oppredd seng og la meg til å sove i den. « «Og hva med kvinnen?, spurte vinselgeren, «sov hun sammen med deg?» «Ja det er hennes seng, « sa mannen, «og jeg kunne da ikke nekte henne å ligge i sengen sin… « «V ed din religions sannhet!!! Hvis du gjentar det du nå har gjort, så skal jeg sannelig dra deg for retten!"
Dette var hele omfanget av hans uenighet og utstrekningen av hans stolthet og ære…
Og et annet eksempel av samme kategori er som følger: Vi hadde en bad- innehaver som het Saalim fra al- Mu'arra i badet til min far, måtte Gud være ham nådig, som fortalte følgende: «Jeg åpnet et bad i al- Mu'arra for å tjene til livets opphold. En dag kom en frankisk ridder inn, og de misliker at man dekker til underlivet med klede i badet. Etter en stund strakte han ut hånden og grep kledet fra min midte og kastet det vekk, hvorpå han fikk øye på at jeg nylig hadde barbert bort kjønnshårene mine. Så sa han: «Saalim «, og jeg gikk nærmere. Deretter strakk han hendene mot kjønnet mitt og sa: « Saalim, bra! Ved min religions sannhet! Gjøra med meg sånn!"(*) Deretter la han seg på ryggen, og hårveksten der nede var som skjegget hans. Så barberte jeg ham, hvorpå han strøk seg over det nybarberte stedet og fant det glatt. Så sa han: Saalim, ved din religions sannhet! Gjøra med dama!» - og dama i språket deres er frue, og betyr kona hans. Han vendte seg til en av sine tjenere og sa: «Si til dama at hun skal komme hit!» Og tjeneren hentet henne og bragte henne inn. Hun la seg på ryggen og ridderen sa: «Gjøra med hun det do gjorde med meg!» Jeg barberte dette håret mens ektemannen satt og ventet. Etterpå takket han meg og betalte rett pris for min tjeneste"(!). Se nå på denne enorme kontradiksjon. Det finnes ikke snev av stolthet eller ære blandt dem, men de har en fabelaktig tapperhet.
Merl hva er vel tapperhet foruten at det springer ut fra ære, og fra motvilje mot å bli snakket om i nedlatende vendinger… ?
(*) Usamah bruker her en svært banal arabisk, i tillegg til at det i teksten er en skrivefeil. Dette tyder på at Usamah her giør narr av den gebrokne arabisken til frankeren, noe jeg har forsøkt å gjengi i min oversettelse.
Kongen befalte deretter å ta barna til den ettersøkte til fange, hvorpå mannen vendte tilbake og ba.
«Vær så snill å behandle meg rettferdig. Jeg utfordrer til duell vedkommende som sa at det var meg som viste tyvene til eiendommen"
Kongen vendte seg til landsbyherren i lenet og sa: «Hent den han utfordrer!"
Landsbyherren reiste tilbake til landsbyen hvor det bodde en grovsmed. Han hentet grovsmeden og befalte ham å duellere. Dette at han valgte grovsmeden var et tegn på bekymring. Han ville ikke at noen av bøndene hans skulle bli drept og at noe av avlingen skulle bli ødelagt.
Jeg tok denne smeden i øyesyn. Han var en sterk mann, men han var nær ved å bryte sammen psykisk. Han ville gå rundt en liten stund, så ville han sette seg ned, og så ville han spørre om noe å drikke. Mannen som utfordret til duellen derimot, var en gammel mann. Han hadde imidlertid en sterk sjel, og var uten bekymringer for den forestående duellen. Adelsmannen som var landets øverste politimyndighet, ankom. Han gav hver av de to en stokk og et skjoid, og plasserte folk i ring rundt dem. Så gikk de løs på hverandre. Den gamle mannen presset grovsmeden så han ble gående bakover inntil den gamle fikk ham til å falle tilbake mot sirkelen. Smeden ville så vende tilbake til midten og på nytt ville de støte sammen. Slik fortsatte det inntil de ble som søyler av blod. Duellen mellom dem trakk ut i langdrag, og adelsmannen skyndte på dem og sa: «Fort dere!. « Smedens rutine med å svinge hammeren hjalp ham, og den eldre mannen ble trett. Så rammet grovsmeden ham med et slag slik at han falt og stokken ble liggende under ryggen hans. Smeden knelte over ham mens han forsøkte å presse fingrene inn i øynene på den gamle mannen. Men han Iyktes ikke på grunn mengden med blod som rant fra øynene hans. Isteden reiste han seg og slo ham i hodet med stokken til mannen var død.
Da duellen var over bandt de et reip rundt nakken til den gamle mannen, så dro de ham avsted og hengte ham. Grovsmedens herre kom til stedet, gav smeden kappen sin og lot ham ri etter seg.
En gang jeg var ute med prins Muayyin ad- Din, måtte gud være ham nådig, på reise til Jerusalem. Vi gjorde holdt i Nablus, og der skjedde det at en blind mann kom opp til ham. Han var en ung muslim og han var pen i klærne, og han bar fram frukt til prinsen. Så spurte han prinsen om han ville tillate ham å tjenestegjøre for ham i Damaskus. Dette gikk prinsen med på.
Jeg forhørte meg litt om denne blinde mannen, og ble fortalt at hans mor hadde vært gift med en franker som hun siden hadde tatt livet av. Hennes sønn hadde pleid å gjennomføre bakholdsangrep på de frankiske pilegrimene, og hun og den blinde sønnen hadde hjulpet ham med å drepe dem. Frankerne anklaget ham således for dette forholdet og felte en frankerdom over ham.
De hadde gjort i stand et stort kar, fylt det med vann og hadde lagt en planke tvers over det. Deretter hadde de bakbundet den anklagede, festet et reip til ham og kastet ham i karet. Hvis han var uskyldig ville han synke ned og de ville trekke ham opp med tauet. Hvis han derimot var skyldig ville han flyte. Den unge mannen hadde selvfølgelig forsøkt å synke da han ble kastet uh, men han hadde ikke klart det, så straffen deres, måtte gudforbanne dem, ble fullbyrdet og de stakk ut øynene hans med glødende kull…
Dette er et eksempel på frankernes juridiske prosedyrer, måtte Gudforbanne dem!
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]