![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Forestillingen om det spaltede Europa avhenger av forestillingen om det enhetlige Europa, på samme måte som forestillingen om ugress avhenger av en definisjon av hva som bør være i en hage. Man kan spørre seg i hvilken grad det i det hele tatt er berettiget å snakke om det europeiske som et enhetlig fenomen og hva som eventuelt faller inn under denne karakteristikken.
Dette konglomeratet kan kalles en slags forutforståelse. All vår erfaring av verden hviler på dette fundamentet, som ligger forut for oss i språket, nedfelt i våre kategorier, i våre språkbilder, i våre myter. Skal vi lete etter det spesifikt europeiske med store bokstaver, er det grunnlaget for denne delen av vår kulturarv vi bør fokusere på. Hvorvidt det er mulig å se igjennom alle de prosessene som har vært med på å forme oss, må forbli et åpent spørsmål. For kan hende vil vi finne at det er strukturer som tenker med oss, i større grad enn vi umiddelbart sanser.
Ved å eksotisere oss selv, ved å la det fremmede virke belysende på egne institusjoner og tankemønstre vil vi lettere få øye på det som former oss til europeiske mennesketyper. Noe av det mest spesifikke vil være nedfelt i hva vi kan kalle vårt religiøse verdensbilde. Det dreier seg her ikke om en religiøsitet i egentlig forstand, men om kategorier å tenke med. Kristendommen kan sies å ha gitt oss bestemte forståelsesredskaper og tankemønstre. For å forstå vår egenart må vi ta i betraktning den «nomisering» eller organisering av tilværelsen til et ordnet hele, som ligger til grunn for våre institusjoner og forestillinger. Denne nomiseringen er bygget opp etter et mønster som ofte betegnes som «kristent», i den forstand de religiøse og filosofiske forestillingene som eksisterte før kristendommen ble innført, er blitt presset inn i en kristen forestillingsverden. Kristendommen har evnet å ta opp i seg og «kristeliggjøre» hele den antikke verden, slik at vi med forholdsvis stor rett kan si at kristendommen har vært den nomiserende mekanismen i Europa.
I bunnen av vårt verdenssyn ligger forestillingen om dualiteten mellom det transcendente og det immanente. En forestilling som har svært mange implikasjoner fordi den i seg selv innebærer en sekularisering av den verden vi omgis av. Det religiøse fratas et jordisk fundament og det guddommelige lever sitt eget liv i en avsondret sfære. Dermed åpnes det opp for en totalt dennesidig og avsakralisert verdensforståelse som er spesifikt knyttet til den europeiske selvforståelse og som gjør den tidligere differensiering mellom de fire ulike åndsfommene og etterhvert verdisfærene mulig.
Denne selvforståelsen ytrer seg gjerne i oppfattelsen av det fremmede som «altfor- religiøst», som mystisk i sin orientering, som bygget på et mye skjørere fundament enn vårt eget. Dermed taper vi evnen til å se skrøpeligheten i våre egne konstruksjoner. I det øyeblikk vi erstatter den religiøse institusjonslegitimering med en rasjonell, vil vi beære oss selv med en avmytologisert verden slik at den fremstår som en størrelse sui generis. Til grunn for enhver form for nomisering ligger imidlertid noe mer enn bare en henvisning til en guddommelig skaperplan. Utgangspunktet for menneskelige verdenskonstruksjoner er å skape en intelligibel verden. Uansett om dette gjøres ved å vise til en guddommelig frelsesplan, matematiske konstruksjoner, tilfeldighetenes spill e. l., vil det innebære at vi transcenderer oss selv og baserer vårt verdensbilde på et fundament ikke direkte observerbar. Hvorvidt garantistene for disse konstruksjoners beståenhet er guddommelige eller menneskelige forandrer ikke på disse byggverkenes implisitte skjørhet.
Satt på spissen kan resultatet av Kristi opphevelse av den religiøse loven forstås som den endelige humanisering av det guddommelige. Mennesket bestemmer over sitt eget liv og kastes tilbake på seg selv i så sterk grad at alle moralregler, alle hensyn til medmennesker baseres på egen fomuft. Dette gir seg utslag i hele encyklopedier av intellektuelle anskuelser over det samme tema fra antikken til i dag. Den europeiske kultur mangler en religiøs baldakin som kan gi en enhetlig forståelse av rett og galt. Det eneste samlende element er troen på menneskets eventuelle identiske rasjonelle utrustning. Nettopp denne truer nå Europa fra innsiden. Man kan si at rasjonaliteten har mistet sin plausibilitets- eller sannsynlighetsstruktur. Rasionaliteten klarer ikke å holde stand i møte med det fremmede, det mystisk orienterte. Vår verden synes å splittes opp i stadig mer pluralisme.
Europeismen kjemper en kamp på to fronter, både utad og innad. Nasjonalisme og regionalisme er like store trusler mot det felleseuropeiske som fremmede kulturinntrykk integrert i våre egne. Forsvaret mot universaliseringen på globalt plan, medfører et tilsvarende forsvar mot universaliseringen på det europeiske plan. Europeismens kamp mot globaliseringen resulterer på denne måten i en nasjonalismens kamp mot europeismen.
Hvis vi ser Jugoslavia som Europa skrevet med små bokstaver, kan vi, uten å føre sammenligningen for langt, si at krigen i det tidligere Jugoslavia eksemplifiserer problematikken. Den reflekterer sprengstoffet i ignoreringen av nasjonale eller religiøse identitetssymboler - gjennom sammenslåing av ulike grupperinger til kunstige enheter. Man kan ikke på utelukkende intellektualistisk eller maktpolitisk grunnlag skape en felles- kulturell identitet - uten den legitimerende overbygning. Europa har tatt farvel med et samlende religiøst verdensbilde, og kan ikke uten videre erstatte dette med et nytt basert utelukkende på en rasjonell verdens- og menneskeforståelse .
Europas skapelsesmyte ville, om den skulle skrives, være å ligne med beretningen om Babels tårn i Bibelen. Forståelsen av egen uovertruffenhet har medført konstruksjonen av teoretiske byggverk, ment å skulle hente det transcendente ned på jorden, men med det resultat at verden har blitt stående frem som totalt fremmedgjort, oppsplittet og fragmentert. Forut for disse menneskelige skaperaktivitetene ligger konsumpsjonen av kunnskapens eple og den etterfølgende utkastelse fra Edens Hage, som dømte mennesket til å skape på nytt, etter en guddommelig mal; det tapte paradis. Vår kultur er bygget opp etter mønster av denne bibelske skapelsesmyte. Den har gitt oss de grunnleggende tankemønstrene og kategoriene å ordne våre erfaringer innenfor. Når Gud fjernes fra våre konstruksjoner står fornuften, logos, tilbake, materialisert i nettopp menneskesønnen, Jesus, ofret på et kors, som det siste mennesket ofret til Guds ære.
Tilbake står et skadeskutt europeisk menneske i ruinene av sin avsakraliserte verden. Med det guddommelige hentet ned fra himmelen og korsfestet som var det det laveste av alle skapninger, har mennesket selv overtatt kontrollen. Med rasjonaliteten som våpen, må vi selv ta ansvar for våre egne skrøpelige byggverk om de så raser sammen og fører til oppsplittelse som i beretningen om Babels tårn. Den europeiske kultur er basert på tanken om egen endelighet og vår selvfølelse er grunnet i en negativ dialektikk. Mulighetene forstås ved de forspilte muligheter. Språket er det eneste eksisterende og subjektet blir et nærmest ikkeeksisterende prinsipp. Språket tenker oss, det er ikke vi som tenker språket. Det transcendente henvises til psykologien, men i fraværet av det transcendente blir også jeget en fiksjon. Vi blir mennesker uten kjeme. Og Europa blir som Mario Perniolas beskrivelse av Rom: Et sted uten identitet, et punkt der forskjellige kulturer møtes, et sted som ikke kan reduseres til noe samlet, hele tiden i ferd med en metamorfose, uten hukommelse, uten fortid, uten fremtid. Skal vi klare å gripe Europas enhetlige ansikt, må vi erkjenne at dette ansiktet har flere sider, og at det bak alle maskene finnes et felles fundament, den kristne sekulariserte menneske- og kulturforståelse; rasjonaliteten, relativiteten og endeligheten.
BOX: I forbindelse med Humaniora-dagene ved Universitetet i Oslo ble det utlyst en essay-konkurranse under temaet Et spaltet Europa? Europeisk kultur: En kilde til strid eller felles fundament? Denne uken presenterer Morgenbladet det andre vinnerbidraget (det første ble trykket forrige uke).
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]