[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Å feire seg selv

Moskva (Morgenbladet): Jagerflygerne har holdt på med øvelsesflyging lenge. De nye kamphelikoptrene er også klare. Og når stridvognene og haubitsene endelig kommer rullende over plassen ved det nye seiersmonumentet 9. mai, har bygningsarbeiderne akkurat rukket å legge siste hånd på verket. Paraden vil bli en blendende oppvisning i hva den russiske hær er istand til - når den har fått øvet seg lenge nok.

HUGO ERIKSSEN

Den 9. mai vil man ikke nevne ydmykelsene i Tsjetsjenia. Nederlaget i Afghanistan er historie for lenge siden. Den 9. mai er den dag da man ikke stiller spørsmål. Det er den dagen Sovjetunionen feirer seg selv. Sovjetunionen? Ja. Det er en sovjetisk feiring Bill Clinton og de andre utenlandske prominenser vil være vidne til fra ærestribunen i Moskva.

Tapenes smeltedigel

Dengang spurte du ikke hvilken nasjonalitet din nabo i skyttergraven hadde. Kunne han slåss, var det mere enn nok. Og lidelsene forenet; 20 millioner falne, enorme ødeleggelser fra Moskva, Stalingrad og Leningrad til grensen - og videre til Berlin. Knapt en familie uten drepte eller sårede. Ved fronten var det ikke plass for nyanser. Du var venn eller fiende. For eller mot. Her, under ildvalsen, hadde det ingen mening å diskutere tvangskollektivisering og utsulting av egen befolkning. De millioner av soldater som ble tatt til fange, var automatisk forrædere. Ikke Stalin. Ikke NKVD. Ikke systemet. Dette var Hitlers gave til Sovjetunionens ledelse. Han gav dem legitimitet i kamp mot et system enda mer barbarisk enn deres eget. I kampen mot en ytre fiende som for en gang skyld var skremmende reell. Hitler bragte entusiasmen og offerviljen tilbake. Tusener døde med ordene «For Stalin» på leppene.

Og nettopp fordi seieren syntes så ren, kunne den senere være så virksom som propagandamiddel og oppdragelsesinstrument. Efterkrigstidens Sovjetunionen ble derfor formet i dens bilde. Efterhvert ble det rimeligvis vanskelig å skille mellom myte og virkelighet. Men en ting var klart: Den annen verdenskrig rører vi ikke ved, den er ikke bare et historisk minne, men byggesten i partiets sivilisatoriske prosjekt.

Parasitter

En hel industri vokste frem som levet av å prise det sovjetiske folks seier i kampen mot fascismen, men det betød ikke at krigens virkelige helter fikk det noe bedre. Efterhvert som tiden gikk, ble det nemlig forbløffende mange helter. Dette kunne ha flere årsaker. Enkelte, som for eksempel Leonid Brezhnev, følte behov for å pusse opp biografien av rene forfengelighetsgrunner. Langt flere hadde imidlertid banalt merkantile interesser. I et kronisk mangelsamfunn som det sovjetiske, hadde nemlig krigsveteranene offisielt førsterett til mange goder: De skulle få leilighet utenfor tur. Var enkelte matvarer rasjonert, hadde de prioritert adgang osv. Nå tok folk i bruk alskens knep for å komme inn på de riktige listene. Fiktive ekteskap ble inngått, bestikkelser ble gitt, papirer ble forfalsket. Ydmykelsene folk var villige til å utsette seg selv for, kjente ingen grenser. Og slik fortsatte listene med veteraner å vokse. Den dag i dag, femti år efter krigens slutt, venter de siste krigsveteraner på å få sine leiligheter i Moskva. Omsider har da også borgemesteren lovet at de siste veteraner skal få sine leiligheter, og det kan for en gangs skyld være grunn til å tro ham. Døden har snart gjort hele jobben for ham.

Noen var for stolte til å gjøre bruk av de privilegier de hadde adgang til. Det ble for en ydmykende til å stå i kø i timesvis for noen kilo med sukkers skyld. Eller være vidne til slagsmål i den samme køen. Eller selv bli slått ned av en gruppe ikke-veteraner - som misunte deg din plass i den.

Snart kunne man dessuten konstatere en pussig lovmessighet: Jo flere og større manglene i samfunnet ble, jo større vokste krigsmonumentene seg i omfang. Granitt, marmor, underjordiske museer og himmelstormende skulpturer - ingenting ble det spart på. Enhver by med respekt for seg selv hadde sin evige ild, sitt tempel viet krigens ofre. Her stod skolebarn efter tur vakt, marsjerte frem og tilbake under militær kommando og åndet inn fedrelandets storhet. Så krøp de hjem til en ettroms-leilighet uten vann eller toalett.

Restaurasjonen

I august 1991 kunne det virke som om dette sovjetiske byggverket lå i ruiner. Man spyttet på soldater i uniform på gaten, og tusenvis av offiserer lot seg demobilisere til det de trodde skulle være en mer lukrativ sivil innsats. Fire år og noens tusen prosents inflasjon senere er situasjonen en helt annen. Offiserene har forlengst sluttet å skjule offisersdistinksjonene under sine sivile frakker. Lønnen ligger rett nok ikke på det dobbelte av gjennomsnittet, som i gode gamle Sovjet-dager. Men under forsvarsminister Pavel Gratsjovs ledelse kan de igjen strutte med fjærene. Ingen spør - ihvertfall ikke offentlig - hvorfor den tilsynelatende så mektige russiske arme på fem måneder ikke har maktet å nedkjempe en håndfull separatister i Tsjetsjenia. Eller hvorfor soldater fra ingeniørvåpenet reiser luksusdatsjaer for armeledelsen i stedenfor å bygge blokker for husløse offisersfamilier hjemvendt fra utlandet. Ingen tar seg bryet med å spørre om ikke en mindre yrkesarme kunne løse landets forsvarsbehov vel så godt.

Bedre selvfølgelig, når alt er ved det gamle. Eller nesten. Nå skal man ruste seg mot nye fiender, selge våpen til gamle - og nye - partnere. Nå skal Russland igjen være stort og mektig - det har president Boris Jeltsin bestemt. Og en bedre presang kunne ikke offiserskorpset tenkt seg til 9. mai. Det er igjen bruk for dem.

Og Jeltsin har bruk for dem - alle sammen. Forut for markeringen av jubileet har representanter for regjeringen passet på å mane de politiske bevegelser til tilbakeholdenhet. - Vi må ikke bruke denne nasjonale festdag til politiske markeringer og politisk strid, blir det sagt. Få våger si seg uenig i dette og det passer jo bra. Så kan statens fremste uforstyrret sole seg i gjenskinnet fra de blankpussede våpen.

Rent vil det også være for en gang skyld. Besøkende til Moskva har ikke kunnet unngå å bli slått over alt søppelet som flyter i gatene. Ølbokser, juice-kartonger og aviser kaster man fra seg når man måtte ha lyst til det - uten å ta hensyn til søppelkassen like ved. Nå er alt dette borte - det er lenge siden borgermester Jurij Luzhkov bestemte seg for et skinnende rent og feststemt Moskva i god tid til den 9. mai.

Det vil også den ortodokse kirken bidra til. Dens representanter trives utmerket i rollen som en slags halvoffisielle seremonimestre ved slike anledninger. Litt røkelse, noen stearinlys og bønner lest på nesten uforståelig kirkeslavisk liksom løfter feiringen opp på et høyere nivå. I hvertfall stemningen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.15 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.