Filosofi spesial: Katastrofen er bak oss

Det faktum at vi er på vei inn i en tilbakevirkende form for historie, og at alle våre idŽer, filosofier og mentale fakulteter progressivt tilpasser seg denne modellen, er selvsagt.

AV JEAN BAUDRILLARD

Dette kan samtidig også bli et eventyr, fordi når endemålet forsvinner, er det i seg selv en original eller kreativ situasjon. Dette ser ut til å være karakteristisk for vår kultur og historie, som hverken har noe sluttpunkt som garanti for en uendelig gjentagelse, eller som fremholder udødelighet i motsatt retning. Frem til idag, er udødelighet forstått som et område hinsides, som en uforgjengelighet «som skal komme». Idag har vi imidlertid satt sammen en annen type udødelighet, en som på «denne siden av gjerdet» inkorporerer nedgangen av resultatene ad infinitum.

Situasjonen kan være original, men det endelige resultat eller utfallet av hendelsene er tapt på forhånd, eller kommer til å bli tapt. Vi kommer aldri til å forstå the Big Bang, og fordi det er hemmeligholdte hendelser, har vi aldri vært der. Vi kunne imidlertid bibeholde håpet om en dag å få se det siste moment, the Big Crumb. Krampeaktig moro ved slutten, for å kompensere for ikke å ha hatt sjansen til å akte begynnelsen. Disse er de to eneste interessante momentene, og siden vi var handlingslammet i det første, investerer vi desto mer energi i å fremskynde slutten, i foregripelsen av tingene og hendelsene mot deres endelige tap, et tap fra hvilket vi i det minste får kastet smuler i form av et syn. drømme om en mulighet, som aldri før har vært til stede, for en generasjon å annullere verdens ende, er like skjønt som å ta del i begynnelsen. Man er kommet for sent for at ting kan begynne, bare slutten eller resultatet later til å krenge under vårt herredømme.

Hva gikk galt?

Vi er blitt bebreidet for atomalderen, men endeligÊhar vi greid å innstille terrorbalansen og fått utsatt den avgjørende begivenhet. Nå som motforestillingene har fått gjennomslag, er vi nødt til å bli vant med idŽen om at «det ikke lenger er noen slutt, det vil ikke lenger bli noen slutt» og at historien selv har blitt endeløs. Konsekvensen av dette er at når man snakker om «historiens slutt», om «slutten for det politiske», om «slutten av det sosiale», om «slutten på ideologiene», er alt dette usant. Det aller verste er virkelig at det ikke er noen slutt på noe som helst, og at alt vil fortsette å skje på en sakte, gjentagende, forvent, og altomfattende hysterisk måte - som negler og hår som fortsetter å gro etter døden. Grunnleggende sett er alt dette selvsagt allerede dødt, og istedetfor en festlig eller tragisk oppløsning, istedetfor skjebnens lodd, står vi alle igjen med en kjedelig homøopatisk slutt. I kjølvannet av alt som overflatebehandles, følger historen sine egne skritt i et tvangsmessig forsøk på rehabilitering, som om det er en gjengjeldelse for en forbrytelse jeg ikke kjenner til - en forbrytelse begått av og på tross av oss, en slags forbrytelse gjort mot en selv, hvis prosess er fremskyndet i vår samtidige fase av historien, hvis sikre tegn idag er global ødeleggelse, universell anger og ressentiment. Det er maktpåliggende at vi finner ut hva som gikk galt, og i hvilket øyeblikk, og deretter undersøker de igjenværende sporene opp til nåtiden, snur alle steinene i historien, gjenoppliver det beste og det verste i et forgjeves forsøk på å skille det gode fra det onde. Det kan muligens argumenteres for at den kollektive panikk ansikt til ansikt med det blindpunktet det er å gå hinsides historien og dens mål (men igjen, hva er disse målene? alt vi vet er at vi overskred dem uten å vite hva vi gjorde) frister oss til å ta kjappe skritt bakover for å rømme unna simulasjonen i det tomme rom. For å omplassere sonen eller referansepunktet, tidligere scenen for et evklidsk historisk rom. Det er hva hendelsene i Øst-europa lot til å begi seg inn på ved folkebevegelsen og demokratiprosessen. Gulf-krigen var også en anstrengelse for å gjenåpne krigens rom, om en grunnleggende vold for å innvarsle en ny verdensorden.

Alle disse tilfellene mislykkedes. Gjenopplivningen av forsvunnede eller forsvinnende former, et forsøk på å komme unna en virtuell apokalypse er en utopi, faktisk en av våre siste utopier - jo mer vi forsøker å gjenoppfinne det virkelige og referansepunktet, desto mer senker vi oss selv inn i en simulasjon som nå har blitt skamfull og fullstendig håpløs.

Verden på salg

Men man kan lure på hva slags vare slutten av dette århundret er. Dvs., for salget av århundret. Historie og slutten på historie, er på salg. Kommunisme og slutten på kommunisme fåes til nedsatte rabattpriser. Kommunismen kunne ikke ha kommet til sitt historiske mål nå som den har blitt solgt, likvidert som overflødig gods. I likhet med den russiske armŽ, spredd til verdens fire hjørner - en hendelse uten parallell i betydning, senket ned til banaliteten av en markedstransaksjon. Alle vestens ideologier er også på salg; de kan anskaffes til lav pris på alle klodens breddegrader.

I tidligere tider, var salget en forlengelse av festligheter, idag går de forut for dem. Vi har tilsvarende tilfeller i vårt århundre: i foregripelsen av slutten, av at alt må vekk, alt må bli omgjort til likvider. Vi avdekker også at samtidig med det store utsalget av den Røde ArmŽ, så er industrielle laboratorier i gang med «å fyre av» eller selge deres menneskelige gen-bank, gener som først er patentert og så kommersialisert, skritt for skritt. Også der skal alt vekk, selv om det er ukjent hva slags bruk disse genene kan bli satt til. Ting kan ikke bli overlatt til å løpe sin naturlige bane, de må skreddersys til en virtuell og kummerlig udødelighet.

Messiansk håp var grunnlagt på realiteteten av apokalypsen. Det har idag ikke mer realitet enn det originale Big Bang. Vi vil ikke lenger ha retten til denne dramatiske opplysning. Selv idŽen om planetens endelikt via et atomisk sammenstøt har blitt gold og overflødig - og hvis dette ikke lenger innebærer noen mening for noen, selv ikke for Gud, hva er så vitsen med det? Vår Apokalypse er ikke virkelig, den er virtuell. Ei heller hører den fremtiden til, dens hendelse er i det som er her og nå.ÊMed hensyn til de omkretsende bombene, som vi må kalle våre, selv om de ikke innbefatter en naturlig slutt, så er vi i det minste skaperne av dem, med den tilsynelatende muligheten, til helst å gjøre det av med dem. Men nei, faktisk, heller kvitter man seg med slutten. Dette er slutten vi så langt via satelitt har greid å sende i form av et bilde av alle finaliteter som en gang har vært transcendentale, men som nå har blitt orbitale, rene og enkle.

Drømmenes forsvinnen

Frå nå av, vil denne slutten fortsette og fortsette å dreie seg rundt oss, utrettelig. Vi har blitt omgitt av vår egen slutt og blitt fanget i den umulige situasjonen som er å ikke kunne ta den ned, å ikke kunne la den ramme jorden. Det er historien eller parablen om den russiske kosmonauten glemt i rommet med ingen til å ønske ham velkommen eller bringe ham tilbake - den eneste partikkel av det Sovjetiske territorium som ironisk kunne gli over et deteritorialisert Russland. Nå som alt er forandret nedenunder, er han praktisk talt blitt udødeliggjort der han fortsetter å rotere som gudene, stjernene, som atomavfall. Han er et perfekt eksempel på skjebnen til mange hendelser, som alle fortsetter å spinne uendelig i rommet - tomme på informasjon - uten at noen er istand til, eller ønsker, å hente dem tilbake til historien. De antar bildet av alt som følger sin absolutt kretsende forestilling i hvilket de mister sin identitet på veien. Det er situasjonen for historien vår som er gått tapt [eller oppgitt] langs veien mens den roterer og kretser som en satelitt.

Nostalgi over det tapte objekt? Ikke engang det. Nostalgi var hyggelig på den måten at det opprettholdt følelsen vis-a-vis ting som har skjedd, og kunne også inneholde ting som kunne komme igjen. Det var skjønt som utopi, som et invertert speilbilde av utopia. Skjønt på den måten at det var aldri fullstendig komplett, som en aldri fullført utopi. Den sublime referanse til opprinnelsen i nostalgia er akkurat så skjønn som begrepet om slutten i utopia. På den andre siden, ting er ganske anderledes når man er konfrontert med bokstavelige bevis for sluttenÊ(når drømming om slutten ikke lenger er mulig). Idag har vi redskap til å implementere vår opprinnelse like mye som vårt endelikt. Gjennom arkeologi, graver vi ut og graver opp vår opprinnelse; med genetikken, omskaper vi og spesialdesigner vår originale kapital; gjennom vitenskap og teknologi, er vi allerede i stand til å operasjonalisere drømmer og utopier av det mest idiotiske slag. Vi døyver vår nostalgi og våre utopier på stedet og i prøverør.

Vi er derfor i en umulig situasjon, ute av stand til å drømme hverken om en fortid eller en fremtidig tilstand. Situasjonen er bokstavelig blitt definitiv - ikke finitt, infinitt eller definert, men de-finitiv, dvs. fratatt dets endemål - rappet. Konsekvensen er at den distinkte følelsen av det definitive, med dens dragning mot en paradisisk tilstand, er overlatt melankolien. I det sørgende tilfelle, derimot, får ting sin slutt, og med det, muligheten av en eventuelle tilbakekomst, i melankolien holder vi ikke lenger på forutanelsen av en slutt eller en gjenkomst, vi står alle igjen med forsvinningens ressentiment. Det er litt som skumringens posisjon ved århundreskiftet, en lineær ordens dobbeltsidige Gestalt av fremskritt på den ene siden, av mål og verdiers tilbakegang på den andre siden.

Poetisk form

Poetisk form er ikke så langt unna kaotisk form. Begge ringeakter de loven om årsak og virkning. Hvis vi, i kaosteori, erstatter sensitiv avhengighet av utgangsbetingelsene med (ikke-bevisbar) mottagelighet for finale betingelser, så er vi inne på en form for predestinasjon, dvs. den av skjebnen. Det poetiske språk selv føyer seg etter predestinasjonen, i truende nærhet av eget endemål, og trives med slutten i begynnelsen. I denne betydning er det predestinert - en ubetinget hendelse uten noen betydning eller konsekvens, en som særegent blomstrer i svimmelheten ved sin endelige oppløsning.

Hvis alt som er igjen er effekter, er vi i total illusjon. Hvis effekten er å finne i årsaken, eller begynnelsen er i slutten, så er katastrofen bak oss. Det er vår epokes eksklusive privilegium, dvs. reverseringen av tegn på katastrofe. Det frigjør oss fra alle mulige fremtidige katastrofer, og unntar oss fra alt ansvar som er forbundet med den. Slutten på all preventiv psykose, ikke mer panikk, ikke mer anger! Det tapte objekt er bak oss. Vi er fri fra Dommens Dag.

Hva som følger av alt dette er en form for poetisk eller ironisk analyse av hendelser. Alt skjer i loops og krøller, i troper, i inversering av mening, bortsett fra numerisk og kunstig språk, som nettopp av denne grunn, ikke har noe av dette.

Radikal illusjon

Side om side med det å gå hinsides historien er vår inngang inn i den rene fiksjon, inn i illusjonen om verden. Historiens illusjon viker og slutter seg til et rom av en mye mer radikal illusjon om verden. Nå som Revolusjonens øyne og øynene på Revolusjonen er lukket; nå som Skammens mur har blitt revet ned, nå som disputtens lepper er lukket (med en sukker-belagt historie klebret til ganen); nå som kommunismens spøkelse, dvs. det av makt, ikke lenger forfølger Europa, ikke lenger forfølger minnene; nå som den aristokratiske illusjon av opprinnelse og den demokratiske illusjon om endemålet driver sterkere fra hverandre - så har vi ikke lenger valget til å gå fremover, «til å stå ved vår nåværende destruksjon», ei heller trekke oss tilbake, bare omsider å gravlegge anstrengelsen å konfrontere denne radikale illusjon.

Copyright

CTHEORY/ Marilouise and Arthur Kroker/Morgenbladet

(artikkelen er forkortet. red.)

Oversatt etter Charles Dudas' engelske oversettelse av Gard O. Frigstad.

BT1:

VIRTUELL APOKALYPSE: «Hvis alt som er igjen er effekter, er vi i total illusjon. Det frigjør oss fra alle mulige fremtidige katastrofer, og unntar oss fra alt ansvar som er forbundet med den».

BT: (boks?)

JEAN BAUDRILLARD: Morgenbladet vil jevnlig bringe artikler av den kjente franske sosiolog og filosof. Vi setter fokus på det moderne mediasamfunn i en serie spesialartikler.


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]