[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

ETER : Hvem snakker i NRK?

WENCKE MÜHLEISEN

Denne måned fremla Hege Hærø sitt siste oppdrag som konsulent i NRK for kringkastingsrådet. Den 5. undersøkelsen siden 1973 under overskriften «Hvem snakker i NRK» viser at selv om det er blitt flere kvinnelige medvirkende i NRK (radio og fjernsyn), er kvinnenes andel av total taletid fremdeles drøye 28 prosent som i 1991. Menn innehar altså idag over 70 prosent av samlet taletid i NRK fjernsyn og radio. Deres mål for kvinnelig deltagelse er 40 prosent eksternt og internt medvirkende kvinner, - en andel som har steget et par prosent siden l991 til 31,5 prosent i fjor. Einar Førde hevdet på kringkastingsrådets møte at ordningen med likestillingskonsulent i NRK er uten betydning. Til tross for underskriftskampanjer mot beslutningen om å avskaffe konsulentordningen står han fast på beslutningen om å inndra stillingen.

I et medieforskningsperspektiv er det interessant at undersøkelsene «Hvem snakker i NRK?» startet som et faglig og politisk engasjement tidlig på 70- tallet. Feministisk perspektiv på medieforskningen var på den tid så godt som ikkeeksisterende i Norge. Undersøkelsene og mediekritikken oppstod nemlig ikke gjennom forskere som lette etter teoretisk utfordrende oppgaver. I stedet står NRK- undersøkelsen for praktisk kartleggings- og beskrivelsesarbeide ofte initiert i medieorganisasjoner. Den feministiske mediekritikken sies å ha forflyttet seg inn i det akademiske feltet og vender seg som sådan i første rekke til andre akademikere. Generelt har feministisk medieforskning gått i retning av nyansert teoridanning. Dermed har det åpnet seg tilnærmingsmåter både til det kvinnelige elementet i medierte representasjoner og utforskning av 'tilskuer/tilhører'. Det fokuseres mer på betydningsskapende praksis som virkelighetsdefinerende enn utelukkende kritikk av sosiale institusjoner.

Feministisk orientert medieforskning ble til å begynne med dominert av kvantitativt innrettede studier slik NRK-undersøkelsen er et eksempel på. Forekomster av kvinner i mediene samt stereotypisering av kjønnsrollene ble påpekt. Selv om det generelt kan sies at disse studiene lider av en svakt utviklet teoretisk ramme, så har de bidratt til å betone det liberale idealet om å øke kvinners deltagelse offentligheten. En annen antagelse har vært at med flere kvinnelige journalister vil kvinners erfaringer og kunnskaper få en relevant presentasjon i mediene. Denne hypotesen forutsetter en forestilling om at kvinner deler felles «kvinnelige» erfaringer og at kvinner som oppnår posisjoner skulle «hjelpe» andre kvinner. Denne antagelsen ser bort fra at feministisk engasjement ikke nødvendigvis stammer fra kvinnekjønnet. Det er også å anse som en teoretisk forenkling å implisere at alle kvinnelige journalister søker å nå samme mål, og at de er kollektivt forskjellige fra sine mannlige kollegaer. Påvirkningskraften fra arbeidsplasskultur og yrkessosialisering er også delaktig.

Men vi skal være oppmerksomme på at Elisabeth Eide i en undersøkelse fra 1992 understreker at kvinnelige journalister selv i stor utstrekning mener de ofte både velger kvinnelige kilder og representerer stoffet utfra sine erfaringer. Slik avvises en naiv og angivelig objektiv «avspeiling- skole» som tror journalistisk representasjon innebærer å avspeile samfunnet «slik det er». Det tolkningsarbeide kvinnelige journalister og mediedeltakere gjør, bærer også preg av deres kjønnsposisjon.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.17 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.