![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Den britiske avisen The Guardian ba i forrige måned 60 filmkritikere fra hele verden delta i en kåring av tidenes beste mannlige og kvinnelige skuespiller. Morgenbladet deltok og gjengir resultatene.
Ingen kunne unngå å se at hun var en stjerne som kunne spille og gjøre en film til sin egen. Hun er der, et eller annet sted i underbevisstheten av enhver filmelsker i verden.
Hvordan kunne det være mulig at hun en gang i tiden ble ansett som gift for filmers inntjeningsevne? Antagelig fordi hun aldri forsøkte å være nabokvinnen. Hun representerte feminismen før ordet hadde nådd manges lepper.
Men Charlie Chaplin som den mest populære mannlige skuespilleren på lerretet? Det overrasker meg like mye som da stakkars Richard Attenborough fant ut at hans filmbiografi om Chaplin aldri grep publikum - og det skyldtes ikke bare feil ved selve filmen. Chaplin virket endelig umoderne sammenlignet med Keaton. Men tilsynelatende ikke for filmkritikere over hele verden, til tross for at Sight And Sounds lister tiår etter tiår antyder en bølgedal.
Likefullt ligger den lille mannen i underbevisstheten til enhver som elsker film. Du kan ikke komme bort fra ham. For min egen del forblir han mannen som fikk meg til å gråte så voldsomt når han kokte og spiste opp sine støvler i Gullfeberen at jeg måtte bli ledsaget ut av kinoen av tante Phyllis. «Dumme gutt» sa hun, «Det er ikke ekte, jeg vedder på at støvlene var laget av sjokolade».
Jeg var ti år gammel da, og en stund senere oppdaget jeg at han var en ekstraordinær filmregissør også, med evner til storhet i filmer som City Lights, og den eminente Monsieur Verdoux, hvor hans pessimisme triumferte over hans generelt mer håpefulle men til syvende og sist klisjéaktige skildring av den undertrykte men triumferende lille mannen.
Underlig at han aldri fikk meg til å le like mye som han fikk meg til å gråte. Men det er jo opplagt at det var mitt tap og ikke hans mangel.
De neste mest populære utvalgene på våre kritikeres lister er opplagt - Garbo og Brando, to ikoner med varig appell som tilførte noe friskt til det som inntil da var antatt som mulig på det lerretet. Begge var, for å sitere David Thomsons ord om Garbo, «den ekstreme definisjonen av stjerne på film», det absolutte ingrediensen til myter. De var begge eminente i nærbilder, den ene fotografert av William Daniels i svart/hvitt, den andre glødende på lerretet som Coppolas aldrende Gudfar eller den Conradske galningen i Apokalypse nå.
Underlig nok gjorde begge tilbakeholdenheten fra kameraene til sin dyd, tvilende på årsakene til sin suksess. Kanskje er det denne sårbarheten og tvilen, sammen med bildets styrke på lerretet som gjorde at vi så dem på så nært hold med så stor beundring. Du identifiserte deg ikke med dem. Men det var heller ikke meningen.
Bette Davis og Bogart er de neste - gode valg både som stjerner som kunne spille, førstnevnte med en travel, bitende fraværenhet, sistnevnte med en skruppelløs observasjon av den gamle regelen om at «mindre» betyr «mer» på film.
Men å finne ut av resultatene for avstemningen betyr også å finne ut av at valgene ofte forteller oss like mye om filmkritikerne selv som stjernene. Om hvilken generasjon de tilhører og hvilken generasjon de har sett. Eller gått glipp av.
Jeg har kun to alvorlige reprimander - hvorfor min gamle venn Leonarda Garcia Tsao fra Mexico valgte Michael Caine som en av sine store er hinsides min forståelsesevne, selv om jeg er enig i et av hans andre valg, den undervurderte Robert Mitchum, som fortalte kona at hvis hun giftet seg med ham kunne hun prompe gjennom silke. Han har prompet seg gjennom det samme materialet den største delen av sitt filmliv. Alle som har sett Night of the Hunter vil være enige.
Jeg er uenig i nominasjonen av Arnold Scwarzenegger fra Richard Vine i Eastern Express, Hong Kong. Men så valgte han riktignok også Kyle MacLachlan - den sexy FBI agenten Cooper. Jeg ønsker ham lykke til med begge valgene. Synes dere hans sans for humor var for tydelig?
Jeg er litt forbauset over at Marilyn Monroe og Jack Nicholson kommer forholdsvis lavt på listen sammenlignet med Anna Magnani, Falconetti og Jean Gabin som er over dem. Ikke at jeg er uenig. Magnani nevnes hjertelig ofte til tross for at hennes filmer sjelden er tilgjengelige idag, dessuten var hun 40 år gammel da verden oppdaget henne gjennom Rossellinis Rom, pen by. Men hun var en stor skuespillerinne, så lidenskapelig at man kunne tilgi et viss naturlig overspill. Hun var som en kraftig vind som kunne blåse ut de fleste av sine mannlige motspillere.
Gabin var den franske Bogart som fortjener honnør for CarnŽs Tåkekaien og Dagen gryr, Duviviers Pepe Le Moko og Renoirs La Bte humaine. Men når dette er sagt kunne han like gjerne spille i søppelfilmer såfremt han kunne gjøre sine berømte dødsscener.
Interessant nok fikk gullguttene Paul Newman (én stemme) og Robert Redford knapt noen stemmer. Og med unntak av Daniel Day-Lewis er det knapt noen stemmer for noen under 40. Hvor er det blitt av alle ikonene? Kanskje undersøkelsen brakte frem en fornemmelse av tap hos filmkritikere fra hele verden - som måtte grave frem den amerikanske romansen ut av dens miner, ut fra filmens tidlige barndom.
(Artikkelen er oversatt av Morgenbladets Osman Kibar som deltok i avstemningen)
Beste film: Holiday. Beste rolle: The Philadelphia Story
Verste film: The Madwoman of Chaillot. Verste rolle: Quality Street
Greta Garbo: 16
Beste film: Dronning Kristina. Beste rolle: Anna Karenina.
Verste film: As you desire me. Verste rolle: Two-faced Woman.
Bette Davis: 15
Beste film: All about Eve. Beste rolle: Now Voyager.
Verste film: Bunny O'Hare. Verste rolle: Whatever happened to Baby Jane?
Anna Magnani: 12
Ingrid Bergman: 10
Lillian Gish: 9
Marilyn Monroe: 7
Marlene Dietrich: 7
Meryl Streep: 7
Jeanne Moreau: 6
Beste film: City Lights. Beste rolle: The Gold Rush
Verste film: The Countess from Hong Kong. Verste rolle: A King in New York.
Marlon Brando: 16
Beste film: On the Waterfront. Beste rolle: The Men
Verste film: The Formula. Verste rolle: Apocalypse Now/Missouri Breaks
Robert de Niro: 11
Beste film: Malteserfalken. Beste rolle: In a Lonely Place.
Verste film: Cape Fear. Verste rolle: The Mission.
Humphrey Bogart: 8
Cary Grant: 8
Jean Gabin: 7
Laurence Olivier: 7
Spencer Tracy: 7
Daniel Day-Lewis: 6
Jack Nicholson: 6
Gerard Depardieu: 6
BT1: KATHERINE HEPBURN: Intelligent, modig, helhetlig, severdig...
BT2: CHARLIE CHAPLIN: I underbevisstheten til enhver som elsker film.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]