[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Tause spor søker talerør

Nordisk Scenekunstfestival er utgangspunkt for en utfordring til norsk scenekunst.

AV DIANE OATLEY

Nordisk Scenekunstfestival, som fant sted i Aarhus i april, dannet et slags bilde der utøvende kunstnere tilknyttet frie grupper fra hele Norden, anmeldere og forskere møttes i et forsøk på en dialog preget av mange kolliderende og som regel motstridende elementer. Velger man å tolke konflikt som et livstegn, var festivalen enestående bevis på at nordisk scenekunst velter og spretter i alle retninger. På hvilke vilkår den lever er en annen diskusjon, i det at den synes å leve snarere på tross av enn på grunn av noe som helst. Støtteordninger, forskerrollen, og anmelderfunksjon er noe av det som ble heftig tatt opp. Dermed ble festivalen i seg selv en slags forestilling, en iscenesettelse av skjæringspunkter i systemet. Det uuttalte ved festivalen tilsvarer for en stor grad en glipp som utgjør den klare utfordringen for scenekunst i Norge.

Nevrotisk

Det klareste utsagn man kan komme med etter å ha sittet gjennom mange timer med forsøkt diskusjon er at systemet svikter på forskjellige punkter. Samtidig som dette er en kilde til fortvilelse for mange, kan det også betraktes som et tegn på vekst. Frie grupper fungerer på et vis som de skal, ved å utøve press på kulturapparatet, sprenge grenser, utforske, utfordre og befolke nye rom. Har de frie gruppene i Norge et ønske om å være integrert i et system - for eksempel som en stabil del av en nasjonal scene? Pr. definisjon er de nå noe annet i sin funksjon. Tanken melder seg at det heller er institusjonene som blir etterhvert nødt til å gi etter og forholde seg til et nytt scenekunstnerisk landskap.

De vitenskapelige forhold gir et godt eksempel på dette. Danseforskning forblir fortsatt et ikke-norsk fenonem. Innen teatervitenskapen søker forskeren for en stor del sitt isolerte, gamle jeg, på en måte som hverken kommer kritikerne eller de utøvende kunstnerne til gode. Scenekunst fungerer da som et energifelt som støtter opp forhåndsbestemte teoretiske utgangspunkter - gjerne formalistisk velbegrunnet.

Et gammelt apparat med opprinnelse i en mer tradisjonell form for scenekunst brukes for å vurdere nye grenseprengende, ofte hybride former, ut fra normer som for lengst har sluttet å spille en sentral rolle utenfor institusjonene.

Dette kom frem på festivalen på forskjellige vis: Det var påfallende hvordan de fleste av analysene som ble lagt frem, klarte å kretse rundt uten å berøre det som ofte var det vesentlige i forestillingene, til tross for at de forholdt seg til utfordrende formelle elementer.

Det samme kan gjelde for kritikeren som på tross av et nærmere forhold til forestillingen, likevel ikke synes å være i stand til å vurdere den, på grunn av en noe spaltet posisjon. I den grad den gamle anmelderfunksjonen henger igjen, kan kritikerens rolle sammenstilles med nevrotikerens - den som i en utsatt posisjon taler ut fra en konflikt mellom uklare behov og forsvarsmekanismer. Kritikerens posisjon som talende subjekt er flytende og stadig truet. Den har ikke en reflektert avstand til sitt eget tema. Kritikeren avreagerer. Eller avviser.

Utenom ubehaget

Denne tematikken ble satt på spissen i Aarhus, under analysen/anmeldelsen av en dansk produksjon med tittel Body Fluids av Granhøj Dance. Anmeldelsen avviste forestillingen på saklig grunnlag, ut fra de formelle elementene som, ble det påstått. ikke var gode nok. Den vitenskapelige analysen, som igjen bare forholdt seg til de formelle elementene, gjenopplivet stykkets betydning: Det var bra nok likevel. Det som er av interesse er ikke at anmelderen og analytikeren kom frem til to vidt forskjellige konklusjoner, men at dette ikke ble problematisert. De forskjellige opplevelsene sier i seg selv noe om forestillingens tvetydighet. Det som heller ingen av partene berørte var det fysiske ubehag flere tilskuere opplevde i forhold til stykket.

Men nettopp det ubehaget, og tvetydigheten som utløser blandet respons hos publikum, vurdert i forhold til de formelle elementene, begynner å nærme seg det kritikeren og analytikeren må finne en måte å få sagt noe om. Det Roland Barthes ville kalle for «excess» eller «the obtuse», signifié uten signifiant, som gjenstår som en slags ubegripelighet, et levende spor hos tilskueren etter forestillingen. En ren formell analyse fungerer heller til å fortrenge dette. Samtidskunst danner bilder som forutsetter en helt annen holdning fra det vitenskapelige, i det at den åpner nye rom som ikke kan bortforklares eller fastsettes. Vi trenger en helt annen konseptuell bevissthet og helt andre verktøy.

For å si noe om det samme, men med inngang fra et annet vindu, kan man begynne å stille spørsmål ut fra kroppen. Hvor andre vitenskapelige rom har nærmest vært oversvømmet av kroppsorienterte teorier, virker det som om det i teatervitenskapen er en enorm taushet omkring temaet. Dette kan henge sammen med et like påfallende fravær av kvinne- og kjønnsperspektiver. Det er som om det er en uuttalt enighet om å overlate den kroppslige delen av virksomheten til de utøvende kunstnerne. Avstanden beholdes og kritikeren/forskeren sitter trygt på benken og vurderer lyssetting og tematikk, estetiske og retoriske ferdigheter. Kunstneren bedriver kroppsarbeid til et stumt publikum. Denne dimensjonen forblir en privat, ikke-artikulert erfaring. Kunstneren beveger seg ett skritt videre inn i sin egen sfære - det må oppleves som et vakuum -, lengre og lengre bort fra publikum. Den avstanden som tidligere fungerte som en integrert del av et scenekunstnerisk uttrykk har fått en annen funksjon. Men vi makter ikke å forholde oss til den, annet enn autistisk.

Raseriet

Eller med raseriet. Det som kan beskrives som en form for frustrasjon hos dansekritikerne her i Norge, har utløst seg i en usaklighet i danseanmeldelser som vipper mellom det morsomme og det tragiske. Utover dette er det flere som i det siste har uttalt, via dagspressen, en ærlig om enn iblant feilrettet bekymring for tilstanden. Denne konflikten tolker jeg også som et tegn på vekst. Uten at man skal gå inn i den debatten, kan den oppfattes som enda et ledd i systemet som svikter - som ikke har klart å følge med i utviklingen ved å utarbeide en form for kritisk diskurs som er i stand til å håndtere de nye former for scenekunst på en tilstrekkelig kompetent måte. Mangelen på diskurs kan spores til mangel på danseforskning, kritikerutdanning, og knyttes til lignende mangel på teoretisk nytenkning innenfor teatervitenskapen.

Grensene mellom forskjellige kunstdisipliner og mellom vitenskap og kunst forflytter seg og går i oppløsning. Kritikeren blir nødt til å sette spørsmålstegn ikke bare ved den forestillingen som skal vurderes, men også ved sin egen stilling og funksjon innenfor en større kulturell diskurs. Det er verket som må danne utgangspunkt. At det ble etterlyst en ny forskerrolle på festivalen - en forsker som jobber med teoretiske perspektiver samtidig som han eller hun bedriver kunst - gjenspeiler en tendens i tiden som på et lykkelig og forbløffende vis krever en slags nærhet og ydmykhet i tilnærmingsmåter som ikke hører til tradisjonelle vitenskapsteorier. Post-strukturalistisk kritikk og samtidskunst må begynne å fungere som deler av en og samme pakke.

Forskerrollen henspeiles i de utøvende kunstnernes behov for mer kunnskap, utveksling, mulighet for videreutdanning og turnévirksomhet. Den fundamentale barrieren i dette tilfelle er kort og godt støtteordninger som ikke møter de primære behovene hos de frie gruppene. Både Verdensteatret og dansekompaniet Scirocco var til stede som aktører på alle plan på festivalen. Ingen av disse fikk reisestøtte for å komme seg til Danmark. Det blir straks enormt kostbart når man skal ta en forestilling ut av Norge. Begge disse gruppene har en driftsstøtte som er pinlig lav, i forhold til frie grupper i for eksempel Danmark, til tross for at de for lengst har bevist høyt kunstnerisk nivå. Det kan tenkes at det er nettopp det uuttalte som bærer noe av ansvaret for den stadige unnlatelse fra systemets side å ta disse gruppene på alvor. Så lenge kritikerne avviser nye uttrykk, og forskningsinstitusjonene nekter å ta innover seg nyere teoretiske perspektiver for å håndtere samtidskunst, kan vi ikke vente at byråkratene skal få med seg en overordnet innsikt som bedre forsyner disse gruppene med det de tross alt fortjener.

BT: UTFORDRING FOR NORDISK KUNST: Verdensteatrets Orfeo/ 7 mot Teben. Foto: Espen Tollefsen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.