Videodokumentasjon av vetter

«Magisk Uke» gikk av stabelen sist uke på Rockefeller i Oslo. «Nyreligiøse» tilbud som Tai Chi og astrologi, sjamanisme, seksualmagi, etniske tradisjoner tillempet et vestlig indistrisamfunn, drømmetydning og spådomskunst.

AV SIMEN MIDGAARD

Man presenteres for det man kan kalle praktisk mystikk, en tilnærming til psykiske krefter og fenomener som hele tiden nærmer seg husbruk, hvilket skal rettferdiggjøre betegnelsen magi.

Det store spørsmål man stiller seg når man overværer en slik supermarkedaktig fremvisning av hermetiserte mirakler, er hva en slik kollektivisering av grenselandet mellom språk og private drømmer egentlig innebærer. Forsøket på å gjøre astraliteten like oversiktelig som kvikksølvet i et termometer, synes å være inspirert av den samme idealisme som manifesteres i en «Ny verdensorden hvor universets intellekt, allestedsværende skjønnhet og kjærlighet, toleranse og forståelse råder», hvilket er noe som Dr. Rauni-Leena Luukanen foredrar over, og som gir meg assosiasjoner til Cyclon B. Er behovet for en forskjønnelse av det overspråklige noe annet enn nok et velferd-forsøk på å institusjonalisere absolutt alt? Nok en vitenskapeliggjøring av skyggelandet, en potensiell frembringelse av vampyrgener eller røntgenbilder av engler, der det overnaturlige pastellmales for å idealisere tilværelsen. Nok en nødvendig konsekvens av en sosialisering av det okkulte, der dette forsøkes inndefinert under enkle begreper som aura og energier, og påstått demonstrert gjennom trommer og allsang. Jeg snakker ikke nå som en som er for eller mot okkultisme, men som en som undrer seg over den merkelige blandingen av folkeopplysende positivisme og åndemaning. «Alv og mann, hand i hand».

Videodokumentasjon

For å undersøke dette vil jeg lete etter forsøk på konkretisering av åndeverdenens fenomener, og da i form av et såkalt bevis på den objektive eksistens av noe okkult. Etter å ha gått gjennom listen legger jeg det ene etter det andre vekk, inkludert den evindelige fotturen over glødende kull, og ender med følgende: Tove Sandemo, «Kontakt med de underjordiske.Videodokumentasjon av vettene.»

Dokumentasjon. Her er det ikke lengre snakk om private visjoner og åndereiser, men synlige indikasjoner på at underjordiske rent faktisk eksisterer. Forsåvidt er det meg revnende likegyldig om man kaller dem for nisser eller vetter, selv om jeg nok hadde foretrukket nisser. Ekte nisser på video, det hadde vært noe. Men for at et okkult fenomen skal være ekte, mener jeg, må det være en viss vaghet i materien. Jeg forventer virkelig ikke å se en mengde små «vetter» springende rundt, men ett eller annet lysende, aura-aktig, som svever rundt over skogsbunnen og kanskje tar en og annen pussig form. Begynner de å ligne på Caprino-dukker, stiller jeg meg kritisk til å betegne fenomenet som genuint okkult.

Det er ikke Tove Sandemo, som annonsert, men moren, Margit, som holder forestillingen. Vette-opptaket blir vist på stor-skjerm. En skibakke om vinteren, i gyldent lys, med en liten skikkelse som fyker som en fyrstikkmann nedover unnarennet. Først tenker jeg, vantro, at dette var et godt bilde av en vette, men etter noen sekunder ser man at det er en mann, som snur seg og kommer mot fotografen fra enden av bakken, ser inn i kameraet og sier noe sånt som «Dette var saker», på en karslig måte. Og akkurat da spretter en lynrask, liten skikkelse opp av sneen bak ham. Den springer bak ryggen på ham og forsvinner tydeligvis ned i sneen igjen, ikledd noe som synes å ligne på en Oluf-lue. Bildet fryses, og vi får se ham igjen. Vetten. Det hele minner merkverdig om disse andre vettene som man fikk se horder av på OL-åpningen. Men denne halvklare kjappingen er altså en dokumentert, ekte vette, fri for kromosomer og behov for tran. Det eneste han trenger for å vise seg er en sportsmann, et kamera og litt sne.

«Hjelpere»

Tiden er snart kommet til at foredragsholderen skal finne folks «hjelpere». Alle har sine hjelpeånder eller skytsengler, forteller hun, som følger med en på høyre eller venstre side, og som vil en vel. Frivillige blir bedt om å komme opp på scenen, og tre mennesker melder seg. Sandemo tar frem noen metallstenger, på en tredve, førti cm. og peker mot forsøkspersonen. Så går hun på, som en blanding av okse og tyrefekter. Finner hjelperen, og forklarer: «Ja, dette var en hund. Har du hatt hund?». - «Ja». - «Ja, da var det nok den». Etter dette stiller man spørsmål i salen: «Er hjelperne alltid gode?» - «Ja, det hører du jo ved at de heter hjelpere, de er ubetinget gode». Hvilket får meg til å tenke at der har vi jo en forklarlig grunn til at det gikk så trått for Hitler, etter hvert.

Arrangementet, som finner sted på en fredagskveld, er ikke overbefolket. Trehundre, får jeg høre. Alle forsøk på å få noen til å la seg intervjue for Morgenbladet mislykkes, men det virker som om det er en stor forsamling av troende nede i salen, som stiller detaljerte spørsmål om disse «hjelperne», om man kan vente å finne dem over hodet og ikke bare på høyre og venstre side, osv.

Dette er ikke lengre tro eller eventyr. Man forventer seg enkle svar og praktisk nytte, formidlet på samme måte som man ble fortalt at kuen hadde fire maver. Enkle svar, beroligende eller nesten oppbyggelige påstander om at alle forfølges av usynlige vesener som vil en «godt». Etter hvert som man beveger seg rundt på de forskjellige arrangementene blir det mer og mer tydelig at det som først og fremst rettferdiggjør en «magisk uke» er den huslige trygghet og nytte som egentlig ligger i det store, åndelige natur-kosmos, bare man vennlig åpner opp bevisstheten og tar herligheten imot. Ingen paradokser, virus, eller spekulative ideer som ikke samtidig er klisset inn under et dekke av universell moderlighet, som bombastisk forsøker å vekke ens latente selvsentrerte sentimentalitet. Egentlig er alt godt, bare man slutter å være mann.

Idealiserende

Konklusjonen etter dette besøket er at en idealiserende holdning preger mye av det som går under betegnelsen «magi». Det er ingen fryktinngytende magi, hvis man ikke forsøker å øyne angsten som ligger til grunn for en slik skjønnmaling av tingene. Rett skal likevel være rett, og anerkjennelse skal gis til de som våger å utfordre lutheranisme og skolebokpositivisme som livssyn, metafysikk og grenser for tanken, som våger å introdusere hunkjønnet i gudsbildet og kroppen i gudstjenesten. Men det må likevel sies at de så altfor fort vender tilbake til en like enkel, «rett på sak» pedagogikk som får en til å føle seg i et skolekjøkken. Og deres guddommer, hvor hedenske de enn skal være, vil naturligvis ikke komme lengre enn å tilpasse seg den gudsforståelse som i noen århundrer har fått fotfeste i dette landet.

Ikke desto mindre er denne nyreligiøsiteten et møtested for en mengde med fenomener og tanker i tiden. Ett av disse er ønsket om å introdusere harmoni kontra disharmoni, som tilværelsens perspektiv. Dette er noe som vil ha en folkelig appell.

Viljen til å avdekke dypere lag av bevisstheten gjennom visuell symbolikk, til å utvikle et annet språk enn det rent verbale, er også et interessant fenomen, i den grad det ser ut til å bli et temmelig folkelig sådant. Hvor mange tarokk-stokker som er solgt i Norge vites ikke, men de er utvilsomt temmelig utbredt. Det er blitt allminnelig å forstå seg selv gjennom symboler som ikke kan puttes inn i et småborgerlig og verbalt paradigme, og dette må sies å være noe annet enn «ny-religiøsitet» eller okkultisme, på tross av at man spår i kortene. Hva slags sannhetsoppfatning og grunnleggende virkelighetsforståelse som etter hvert vil oppstå av denne nyorienteringen er ikke godt å si. Det eneste vi kan konkludere med er at den ikke vil la seg bortvise gjennom fornuftsargumenter, for et assosiativt symbolsystem ligger uansett på et annet plan. Det er kommet for å bli, når det først har fått fotfeste. Man kan like gjerne polemisere mot glansbilder, tegneserier eller slengbukser, det vil likevel ikke bite på.

bt:

MARGIT SANDEMO værer «hjelpere» med egnede instrumenter. Her lokaliserer hun også en mindre «hjelper» tilhørende mannens tidligere hund... Foto: May-Irene Aasen

bt:

VETTE: Video-dokumentasjon av vette. Til venstre for skihopperens skulder sees vetten...

BOKS:

SUMMA

Ny religiøsitet

+ Ny vitenskapelighet

= Nytt verdensbilde?

I hvilken grad har fenomener fra livets randsoner blitt almene? Stadig flere synes å møte metafysiske og religiøse spørsmål med overaskende åpenhet. Denne tendens skal behandles i Morgenbladet fremover.


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]