![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
John Singletons filmer er et håndfast bevis på at det endelig har blitt skikkelig kult å være neger. Nå skal også de gjøres til aktører i alle dumme filmene vi har sett hvite i fra før.
Singleton gir ikke slipp på en millimeter av dette; de virkelige dype og følelsesladde samtalene mellom unge negre er ledsaget av disse rytmiske bevegelsene og den evinnelige pekingen som skal understreke alle poenger.
Lære for livet handler om livet til studenter på Colombus University. Alle er forskjellige, alle leter etter mening med livet, kunnskap, finne seg sjæl. For dere som ikke er spesielt opptatt av hva amerikanske studenter gjør dag ut og dag inn, kan jeg berolige med at dette er et bilde på (det amerikanske) samfunnet. Den store smeltedigelen vi alle er i.
Den forrige filmen til Singleton hadde bare svarte skuespillere med ett unntak: en stakkars bleik bensinstasjonsbetjent i en birolle. Denne gangen er det flere farger involvert, men alt dreier seg om hvordan de svarte skal finne seg til rette, til nød hvordan de skal få andre til å forstå at det er viktig for dem å gjøre nettopp det. De hvite studentene er skildret på den måten som vulgær rasisme tidligere har brukt på negre: De biter tånegeler, de lar mat ligge og stinke oppe i alt rotet sitt (den svarte samboeren tar opp dette på en høflig måte), de har smakløse fyllefester og misbruker jenter.
Den unge hovedpersonen treffer en svart gaselle (av samme shampo-format som Janet Jackson i den forrige filmen). Hun hjelper ham med studiene. For han har skjønt at han må skjerpe seg: Parodien av en besk, men rettferdig professor (som også er svart) forklarer at det ikke holder å sutre over at de svarte blir undertrykt så lenge de ikke bruker de mulighetene de har.
Hovedpersonen kommer til slutt frem til den appellen som hamres fast over lerretet når filmen er slutt: «Unlearn!» (lær på nytt).
En ung streit hvit studine følger vi også i filmen. Hun blir «date-raped» på en fyllefest. Date-rapen består i at hennes kavaler ikke skynder seg å sette på kondom når hun ber om det (de er allerede i gang). Den tøffe gjengen til hennes samboer hamler opp med smukkasen Billy. Ikke fordi han forgrep seg (?) på den hvite frøkenen, men fordi han opphisset kalte hennes romkamerat for en «black bitch». Jaja. Vi har alle vårt å stri med. Den skjelvende lille hvite sommerfugel har lært en bitter lekse. Nå allierer hun seg med en kvinnegruppe som arbeider med sexisme osv. Og etterhvert har hun følelsesladet og utrolig kjedelig sex med lederen for gruppa (som er lesbisk) og en meget myk mann. Forståelse blir viktigere enn seksuell legning. Men vi må også huske at hun er forvirret, stakkar. Filmen slutter med at denne unge forvirrede kvinnen og hovedpersonen tar kontakt med hverandre og lurer på hvorfor de ikke har gjort det tidligere. Ta imot en utstrakt hånd. Alle sammen, nå!
Banale filmer som hamrer inn poengene med store bokstaver finnes det mange av. Det er likevel ikke mange som tar seg så god tid som Singleton. Man kvepper til i positiv undring hver gang han skifter scene, for det gjør han altfor sjelden. Det er mulig Singleton dveler ved noe han tror er poesi eller karisma. Du kan like gjerne dvele ved tannpasta-reklamene på TV 2. For de ligner: Kommersielle, lett fordøyelige, og med et enkelt budskap som ikke en gang din undulat går glipp av.
Lære for livet
(Higher learning)
Regi: John Singleton
USA 1995
YO!: Higher learning for the hard of hearing.
[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]