[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Både hode og kropp

Toril Moi utgir en provoserende og elegant nylesning av Simone de Beauvoir.
Berømt, frigjort og beryktet - Simone de Beauvoir (1908-1986) ble et forbilde for mange engasjerte tilhengere, men møtte også usedvanlig krass og fiendtlig kritikk i sin utsatte posisjon som fremtredende intellektuell kvinne i siste halvdel av vårt århundre. Nettopp problematikken rundt det å være kvinne og intellektuell, både hunkjønn og hode samtidig, er et ledemotiv i Toril Mois bok Simone de Beauvoir - En intellektuell kvinne blir til.

Filosofisk disippel

Simone de Beauvoir skriver i en av sine selvbiografier: «Man er ikke født kvinne, man blir en». Moi tar Beauvoir på ordet og viser til spekteret av sosiale, historiske og personlige forhold som virket sammen for å danne den intellektuelle kvinnen Beauvoir. Moi har grepet til et imponerende teoretisk nettverk for å fange opp prosessene både i samfunnet og individet som gjorde at Beauvoir ble en fremtredende romanforfatter, filosof, feminist og politisk aktivist, men likevel definerte seg som annenrangs i forhold til Jean-Paul Sartre. Som purung, lovende filosof valgte Beauvoir å bli Sartres filosofiske disippel og utvikle seg som fiksjonsforfatter fremfor selvstendig filosof. Moi diskuterer grunnene for dette valget, som kanskje ikke var så mye et eksistensialistisk valg truffet i frihet som et ubevisst knefall for styrende patriarkalske mytologier i samfunnet.

De tradisjonelle rammene for biografigenren blir sprengt i Mois bok. Et kritisk og nyansert bilde av Beauvoir skapes side om side med mer krevende passasjer der Beauvoirs filosofiske og politiske hovedtanker behandles. Det annet kjønn, som Moi forøvrig verdsetter som det viktigste feministiske verk i vårt århundre, blir inngående analysert, ved siden av Beauvoirs selvbiografier og debutromanen L'invitŽe (Den innbudte). I andre passasjer får leseren hvilepauser og andledning til å fråtse litt, både i Beauvoirs kjærlighetsforhold til Sartre og i mer skandaløse forbindelser. I brev og dagbøker uttgitt posthumt i 1990 kom det nemlig offentligheten for øre at Simone de Beauvoir, ved siden av et utvalg elskere, også hadde elskerinner.

Teoretiske brottsjøer

Men Mois bok er i hovedsak en intellektuell studie tungt lastet med ulike teoretiske tilnærmingsmåter. Den teoretiske spennvidde kan virke noe overveldende når man manøvrerer mellom sosiologiske, psykoanalytiske, feministiske og filosofiske innfallsvinkler. Et spørsmål kan stilles om Mois bruk av teori åpner for nylesninger og utradisjonelle iakttakelser - eller om teoribruken heller lukker Beauvoir inn i Mois egne forutbestemte forståelsesmåter. Det kan kanskje virke som om Beauvoir selv kan dukke noe under i de teoretiske brottsjøer. Boken følger ingen typisk biografisk kronologi, men lar hvert av kapitlene danne et nedslagsfelt i et tema eller en problemstilling. Et spennende og provoserende nedslag danner kapitlet som tar opp spørsmålet om kvinners egentlige frihet i heteroseksuelle relasjoner slik de diskuteres av Sartre i Væren og Intet og av Beauvoir i L'invitŽe. I kapitlet leses for en gang skyld Sartre opp mot Beauvoir på hennes hovedfelt- og Sartre faller sørgelig gjennom.

Ved siden av den ovennevnte teoribruk har Moi valgt en metode som åpner for å lese levd liv ut av både filosofi- og fiksjonstekster. En metode som står i klar opposisjon til den litteraturforskning som ser skjønnlitterære verk som autonome, estetiske størrelser. Mer utfordrende lar Moi Simone de Beauvoir leses som en tekst, som et komplekst nettverk av betydningsbærende strukturer. Moi anvender et utvidet tekstbegrep som inneholder alt fra de tekster Beauvoir selv har skrevet, til intervjuer, samtaler, utdannelsesinstutisjoner, sosiale og historiske forhold. Dette «nettverk av diskurser» leses med og mot hverandre med det for øye å få frem motsetninger, likheter og spenningspunkter. I dette dynamiske og motsetningsfylte univers er det Beauvoirs private portrett trer frem, sammen med et større portrett av det offentlige rom som beveget og påvirket henne.

Intellektuellt angrep

«Da jeg leste gjennom kritikken og forskningen omkring Beauvoir, forstod jeg hvor vanskelig det er for en kvinne å bli tatt alvorlig som intellektuell selv mot slutten av det 20. århundre», skriver Moi og kartlegger hvordan kjønn og politisk posisjon har påvirket mottakelsen av Beauvoirs verk. Kritikkene har vært overraskende usaklige og fordomsfulle helt frem til våre dager. Kritikerne har gjerne vært mer opptatt av Beauvoirs moral og kvinnelige attributter, eller manglende sådanne, enn av innholdet i verkene. De har ufarliggjort Beauvoirs innsiktsfulle og intellektuelle angrep på den eksisterende verdensorden ved å redusere henne til et skolefrøkenaktig, kjønnsløst og hysterisk kvinnfolk. Man kan spørre seg om det fremdeles i 90-årene virker spesielt truende på menn at kvinner utmerker seg på et høyt intellektuelt nivå, samtidig som de vedblir å være erotisk attraktive og begjærende? Kanskje mye av den fiendtlige kritikken rundt Beauvoir kan forklares ved at Beauvoir hadde styrke nok til å tviholde på å være en kvinne med både hode og kropp.

Toril Moi

Simone de Beauvoir - En intellektuell kvinne blir til

Gyldendal, 302 sider

Anmeldt av Benedicte Treider

BT:

SIMONE DE BEAUVOIR: Fremdeles truende på menn at kvinner utmerker seg på et høyt intellektuelt nivå i 90-årene? (Faksimile New York Times)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.17 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.