[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Benjamin - en perledykker

Walter Benjamins studie over Goethes store roman ÇDie WahlverwandtschaftenÈ (ÇValgslektskaperÈ) er utkommet på svensk.
Goethe-essayet er ved siden av Benjamins barokkavhandling det merkeligste arbeid fra Benjamins hånd. Her tar han hele sin palett i bruk for første gang; sine senere utviklede teorier om aura, om allegorien, sin sprogmystikk - og han demonstrerer sin overbevisning om at tolkning av et kunstverk selv skal være et kunstverk. Alt dette er samlet i dette tidlige ÇforsøkÈ (essay), som i sitt kryptiske innhold og ved sin subtile stil er krevende lesning, men som lesergevinst finner man hva Hofmannsthal berømmet det for: Çen fremstillingens skjønnhet i forening med en enestående inntrengen i romanens hemmelighetÈ. I arbeidet ser vi også spiren til et trekk ved Benjamins kritikervirksomhet som senere skulle få sentral betydning: hans bruk av sitater. Men hos Benjamin fungerer ikke sitatet som belegg for påstander. Sin store sitatsamling benyttet han ved å rive dem ut av sin opprinnelige sammenheng, ordne dem på nytt og la dem gjensidig belyse hverandre i en slags frittsvevende montage. Man har kalt Benjamin en perledykker: han begir seg ned på havdypet, ikke for å utplyndre det, men for å hente opp det sjeldne og vakre, perler og koraller, bringe det opp i dagen som fragmenter; men ikke for å innånde dem fortidens liv. Hva som dirigerer 'samleren' Benjamin er overbevisningen om at selv om tidens tann tærer på alt som lever, er oppløsningsprosessen samtidig en krystalliseringsprosess: det oppstår nye former og skikkelser som venter på å bli hentet opp fra havbunnen, som ÇtankebruddstykkerÈ, som fragmenter. Dette er en ÇimpulsÈ Benjamin bevarer livet gjennom.

Kjemisk fenomen

Benjamin ikke bare skriver som en kunstner, han tenker dikterisk, han orienterer seg med en metaforikers blikk. Dette preger også Goethe-essayet. [[Eth]] Romanens merkelige tittel henspiller på et kjemisk fenomen: en etablert forbindelse mellom to stoffer oppløses ved at en ny stoff-forbindelse trer til. ÇValgslektskapetÈ skjer idet et element fra hver av de opprinnelige konstellasjoner «velger» en ny partner, altså en slags kryssforbindelse pga. affinitet. I den kjemiske formelen er begrepet valgslektskap en metaforisk formulering, da kjemiske stoffer ikke kan velge fritt. Goethe lar imidlertid det kjemiske skjema få relevans for menneskelige forhold, da mennesket ikke bare er ÇåndÈ men også ÇnaturÈ.

Goethes «ekteskapsroman»

Det man har kalt Goethes «ekteskapsroman» har vært gjenstand for et uendelig antall tolkninger. Svært mange konkluderer med at dette er Goethes mest moderne verk. Man har lest romanen som en kantiansk kamp mellom den naturlige tilbøyelighet (lidenskapen) og den moralske lov (ekteskapet) [[Eth]] for mange har romanen vært en forsvarstale for ekteskapet, mot kaos og oppløsning. Men en hovedtese hos Benjamin er at ekteskapet ikke er romanens tema. Boken har en mytisk kjerne, innholdet fremtrer som et mytisk skyggespill i Goethetidens kostymer.

I den grad ekteskapet er et tema i boken, så er det i kraft av sin problematikk. Goethe viser at ekteskapet bygger på en beherskelse av de elementære drifter og danner grunnlaget for den sosiale kultur. Men på samme måte som det er sprunget ut av en beherskelse av naturen, må det forsvares mot denne natur. Som sivilisasjonsprodukt kveler ekteskapet det naturlige (som for Goethe også er det humane) i mennesket. Derav dets ufullkommenhet, derav dets brutalitet.

Håpets stjerne

Goethe viser mennesket spent mellom polene i sitt vesen: den uendelige mulighet og den ubønnhørlige begrensning. Men Goethe var nødt til, sier Benjamin, å fatte håp for sine elskende. Det skjer gjennom symbolet av den håpets stjerne som farer over kjærlighetsparet et stakket sekund: ÇHåpet f™r over deres hoder lik en stjerne som faller fra himmelen.È Ut fra denne Çforsoningens skinnÈ, sier Benjamin, dukker det flyktigste, mest paradokse håp frem [[Eth]] og tydeligere kan ikke Benjamins siste setning illustreres: ÇBare for deres skyld som er uten håp, er håpet blitt gitt oss.È

Walter Benjamin

Goethes ValfrŠndskaperna

Overs. av Carl-Henning Wijkmark

Brutus …stlings Bokfšrlag

( få på Norli, Oslo)

Anmeldt av Elsbeth Wessel

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]
Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.17 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.