Latin på finsk

Troende kommunist og slitesterk opportunist: Pentti Saarikoski er mobil som sin poesi.

Saarikoski varte i seksogførti år. Vi mistet ham i 1983. Finland mistet ham. Og takket være Mia Berner er nå nylig hans tre siste samlinger gjort tilgjengelig for oss i ett bind under tittelen Thiarnia-suiten.

Thiarnia er, ifølge etterordet, en latinisering av øya TjŠrn der Saarikoski bodde (og Berner bor), på vestkysten av Sverige. Med andre ord mobil, som sin poesi. Opprinnelig fra Karelen men vi vet hva Vinterkrigen gjorde med den delen av Finland, hva Stalin gjorde med den, hva Stalins munn sa. Kolonisering er en del av bildet hos Saarikoski, gjendikteren Saarikoski, som ga finnene Homers --g Joyces Odyssevs å lese av. Og kolonier var praktisk politikk, var språk i bevegelse på godt og vondt. Og er det.Vi har andre slags imperier - kjappere. Hvor lang tid tok det Ovid å bre seg til Svearike, og hvor lang tid tar det Naomi Campbell? Men damene hos Saarikoski har alder, uansett hvilken alder de er i og kommer fra litterært. Og det er en troende kommunist og slitesterk utopist som bekjenner, ikke en disippel av Gianni Versace. Det er en nordboer og europŽer, i sitt Europas sentrum: TjŠrn/Thiarnia. For hvilket stykke av Europa vokser ikke radikalt når vi planter foten på det og hymner/gauler «Eur…!»? Og hva er det ikke vi er nødt til å tråkke på, i kortbukser i juli i trappen opp til Akropolis som alminnelige turister med velutstyrt fotobag om vi følger Saarikoski i resonnementet han gjør: «trettitusen slaver trengtes/ i Laurions sølvgruver/ for å skape de materielle forutsetningene/ for Sofokles' tragedier», dŽt burde kjøle oss litt ned nede i Aten. For historie er til, både for å konsumere, og konsumeres av/for den som ikke velger seg en karriŽre som naivist. Men dŽt er en annen fremtid, som krever en annen hjerne.

Hvilken retning er det ikke vi har gått i, som en kolonistisk dønning, om ikke vestover? Og hvilken dønning har ikke siden kommet vestfra, og slått inn mot vestkysten av TjŠrn? Stort ståk må vi jo kalle det, og poesi lages ikke minst av fininnstilte ører, det er så en skal kunne høre ordet før ordet. Hva er hørbart under UNCLE SAM' S BIG IMMACULATE MOBILE DICK?

Saarikoski kunne høre Odins ravner Hugin og Munin, og en lang linje gjentar seg, leiet der det lyriske er manifest, der filantropen i Saarikoskis ord går mot natur, men ikke før tanken, abtraksjonen er tatt helt ut, og øyet (og hjernen) ser sine egne døde… i tyttebær. Det er imagisme og regenerasjon i ett, det er den bedre delen av gresk og latinsk basis han benytter konkret, det er før-sokratisk Apeiron, det uendelige, som enhver proletar kan plukke fra marken og putte i munnen, men Versace klarer ikke dŽt, i Paris. Så hvem eier og hvem eier ikke? Og hva smaker best? Vi står ikke der han valgte å stå, vi står der vi står, mellom hans Kierkegaard og Heraklit, --g -Claudia Schiffers klassisk-korrekte kjøtt. Heraklit, som mente krig er alt; Versace, som må mene moten som skifter er alt. Det burde gi oss en oppdatert og regenerert Beatrice, en heltinne av vår tid som lyseblond leder oss mot mørket. DŽt var hellenisten Saarikoskis retning, mot Hades, der tyttebærene har skiftet fra rødt til svart. Det paradoksale, som han selv må innrømme, er at utopisten i ham lander på ett sted, en lokal variant av Itaka. For Verden er ikke et sted, Steder er verden. Og kanskje derfor Apeiron, som vi forsøksvis i et umulig bilde kan kalle den talløse tallrekken. Og ville ikke bildet appellere litt til alle som sysler med astrofysikk? Poesi kan oppnå fart som kunne interessere t.o.m. Stephen Hawking.

La oss følge Saarikoski på Krim i 1964: der ligger Anton Pavlovitsj ' hus /der har jeg vært/ og der lenger bort Nikita Sergejevitsj' /hva for slags ord skulle disse to/ ha utvekslet med hverandre/ på strandpromenaden.

Tsjekov og Krustsjov, som hypotetiske naboer, som en celebral operasjon Pentti fra Karelen utfører. Meddiktning i trehundretusen kilo meter i sekundet. Og ikke minst i denne kvasi-syllogismen:

Marx' feil er Lenin

Slik Stalin er Lenins feil

men Stalin gjorde ingen feiltrinn

Her retter Saarikoski seg mot Saarikoski, for her er mer materie enn to kan rydde opp i, den eneste å dele det med er papiret, det er der det begynte hos Marx for gradvis å akselereres til ren handling i Stalins hender. Det er en skygge en finne måtte leve med, og en lang en --g, og så selvfølgelig som standard sovjetisk konsumvare kunne være.

Ikke så rart da at tredje og siste del i Thiarnia-suiten, Den dunkles danser, er skrevet med en grafisk utforming og syntaks som er labyrintisk, og heller ikke så rart at Saarikoski drar med seg sin kjente og konkrete verden, sitt sted inn i den. IdŽverdenen er kollossal og nærmest monstrøs likevel, inne i oss: I svunne tider, hvis du husker, talte vi sammen, nå er vi/ et samtaleemne/ Vi er håndgripelige abstraksjoner.

Dette smaker av en fjern tragisk og intim dimensjon, usynlig og luktfri slik Kierkegaard tenkte seg (sic) det tragiske, og derfor er det et grep å holde et grep rundt mer enn begrep, for idŽer er kropper vi først langt seinere lære å kjenne kroppen på, lenge etter vi har gått opp i dem; som Wallace Stevens skriver: It is a thing to have/ A lion, an ox in his breast,/ To feel it breathing there.

Vi har hørt om hybris hos Ødipus i Aristoteles' poetikk, og det kan virke som det lever, som det har overlevd sin egen romantikk. Ødipus var jo tyrann, i den gode gamle betydningen, og ikke til å diskutere med. Dikteren som tar den lange linjen, kanonen, forsøker vel å diskutere med den, og håper kanskje på å bli hørt av skriften som startet hos Homer.  ta det så langt som Saarikoski vil si: håndskriften krøller seg og krymper, skriften er/ min hud.

Og hybris. Og sprit. Og også definitivt noe å gripe fatt, flytende konkresjon. Og hvorfor denne poet-pimpingen ad aeternum? Vår sistemann av format, Olaf Bull, slo i hjel tiden på samme viset, og slo i hjel seg selv. Enkelte tilgir ham ikke dŽt. Men, er det så enkelt og dumt som at det ikke tar slutt når det først er i gang - skriften? At den skrivende kommer inn i et døgnperspektiv, der diskusjonen er og er? Med en talløs tallrekke? Andre faggrupper styrer så mye lettere unna disse tingene. Kanskje fordi de ikke skal besynge tanken med tanken? Fordi de skal ikke skal fylle linjen med historie som er konsumert?

Det beste og verste stedet for en poet å være tilstede i, i dag, må være Moskva om en poet vil være tilstede (det er ikke alltid tilfelle). I den byen eksisterer en kompakt og konkret pluralitet etter det rapportene derfra forteller. Situasjonen minner sterkt om den tiden Dostojevskij kulminerte i, fra 1860 og utover: plural. Og hva mer kan en skrivefør forvente? Og hva mer burde en skrivefør, med sunt vett og mye melk i magen unngå? Russia er ikke ubehagelig, den hører til en tradisjon i å ete alt. Og det er dette det er, poesi, å åpne munnen og ta imot ståket, fra den lange linjen, og ståket fra Gianni Versace. Og når munn og øre er fylt, kle den ene og den andre i det hver fortjener. Men det må bli labyrintisk, slik Saarikoski opplever det, det må bli en tur som går rundt hjørner og flere nye hjørner, og en konfrontasjon med et menneskedyr et eller annet sted inne i labyrinten.Og det er ikke alle metaforer en plukker opp og forlenger i god tro, det er enkelte av dem ingen av oss ser tro i, og så er det enkelte av oss som tar dem opp, disse labyrintene i et svart tyttebær. Thiarnia ble det siste stedet Saarikoski brukte, som et dansegulv, TjŠrn ble det siste stedet som brukte Saarikoski, som en munn; men et sted skjer det sannsynligvis et stup, takket være politisk og poetisk praksis. På et punkt møtes disse.Det er der Ødipus stikker ut begge øyne og blir en blind øy som konsumeres av av lyrikk. Det er der hvor skribenten tar sats, der brettet heter Hades, luften er gjørt av hjørner, vannet holder over 45% og selve bassenget er støpt i steinen Stalin.

Begge disse plaggene burde være noe for Versace, men han kommer til å trenge nye modeller.

Pentti Saarikoski:

Thiarnia-suiten. DANS!

Gjendiktet av Mia Berner

Tiden

Anmeldt av Kurt Sweeney

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ]  [ Samfunn | Zone | Kultur | Opinion ]

Artikkel automatisk generert, 10/05-95, kl. 22.16 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.